Gjesteblogger Karsten Eig er blitt utfordret til å ta en titt på et av norsk kreasjonismes yngre tilskudd, dog uten å bli videre imponert. Her følger en grundig fisking:

Jada. Jeg vet tittelen er et dårlig ordspill, men jeg bare måtte. Alexander Hvass er blitt en slags stjerne i deler av norsk kristenmiljø, som en slags ekspert som utfordrer det vitenskapelige hegemoniet til evolusjonsteorien. I følge seg selv er han en som ”prøver å grave dypere” (http://www.fvn.no/tema/ung/article590573.ece?tip03811=visible). Som her skal vises, graver han ikke særlig dypt.

Hvass har presentert noen argumenter mot evolusjon her: http://jesusnet.no/article.php?id=1615&p=.

Jeg vil gå gjennom argumentene fra denne siden. For å få sammenhengen anbefales å lese den gjennom først.

”Evolusjonslæren er religiøs” er overskiften på den første artikkelen. Det burde vel Hvass like, han som er religiøs? Men av en eller annen grunn er det slik at kreasjonister elsker å fremføre anklagen om at evolusjonsteorien bare er en ”tro”. Noen ganger er det for å kreve likestilling: man kan like gjerne tro på det ene som det andre. Hvass ser ut til å mene at anklagen underminerer evolusjonsteorien som uvitenskapelig og ulogisk uten at å se at han dermed også diskrediterer sin egen tro på samme måte.

Det er uansett feil. Evolusjonteorien, og observasjonen av evolusjon som et faktum, hviler på en enorm mengde data.

”Kritisk analyse er som kjent hjørnesteinen i den vitenskapelige metode, men troen samsvarer som kjent ikke alltid med praksis.”

Ganske riktig, troen samsvarer ikke alltid med praksis. Særlig ikke troen på en seksdagersskapelse. Den kolliderer frontalt med empirien, som viser en gammel jord, og at livet har endret seg og forandret seg på mange måter opp gjennom millioner av år. (Om Hvass eller andre lurer på hvorfor jeg i det følgende henviser så mye til Wikipedia som kilde er det bl.a. fordi det demonstrerer at han ikke en gang har gravd så dypt at han har giddet å sjekke der, og fordi wikipedia er mer pedagogisk og lettere tilgjengelig enn mange andre kilder).

Hva viser så det empiriske materialet?

– De eldste meteoritter som er funnet er ca 4,54 G.a. (Giga years ago – milliarder år siden). De gir en alder for solsystemet og dermed for Jordens opprinnelse.

(http://en.wikipedia.org/wiki/Age_of_the_earth). De eldste bergartene fra Jorden selv er ca 4,0 G.a. og inneholder mineralkorn som er opptil 4,4 G.a (http://en.wikipedia.org/wiki/Oldest_rock).

– De første spor etter mulig liv er ca 3,5 G.a.; det er mulige fossile celler og biokjemiske signaturer i bergarten. Disse er imidlertid usikre. De første sikre fossile celler er ca 2,7 G.a. og danner bl.a. fossile stromatolitter (revstrukturer dannet av (prokaryote) alger, http://en.wikipedia.org/wiki/Stromatolite).
– Første eukaryote celler dukker opp senest 1,2 G.a. (http://en.wikipedia.org/wiki/Eukaryote#Origin_and_evolution, http://www.nature.com/nrg/journal/v8/n5/abs/nrg2071.html, http://www.sciencemag.org/cgi/content/short/325/5941/666).
– Ca 600 m.a. opptrer den såkalte Ediacarafaunaen, (etter det første funnstedet i Australia). Disse omfatter bløtdyr som ligner på bl.a. maneter og sjøpølser, men hva de egentlig er vites ikke. (http://en.wikipedia.org/wiki/Ediacara_biota). Ediacarafaunaen døde ut for ca 550 millioner år siden. Sedimentære bergarter fra denne tiden tyder på at jorden opplevde en kraftig global nedkjøling, at store deler av den ble dekket av is, omtalt som en «snowball Earth» (http://en.wikipedia.org/wiki/Snowball_earth).

– Den kambriske ”eksplosjon” begynner ca. 545 m.a.: De fleste rekker av dyr dukker opp før utgangen av kambrium, ca. 490 ma. Den kambriske eksplosjonen innebar ikke at alle organismer plutselig var til stede – ”eksplosjonen” tok flere millioner år. Pga. at fossilisering vanskelig skjedde før organismene utviklet et hardt skall kan det se ut som de plutselig dukker opp. Den kambriske eksplosjonen ser derfor mer eksplosiv ut i de fleste bergarter enn den egentlig er, fordi det i all hovedsak er de harde delene av organismer som blir bevart. Disse skallene dukker opp i kambrium. Det finnes imidlertid noen steder der spesielt anoksiske forhold har ført til at bløtdeler er bevart, de mest kjente er Burgess shale i Canada (http://en.wikipedia.org/wiki/Burgess_Shale) og Chengjiang i Kina (http://www.fossilmuseum.net/Fossil_Sites/Chengjiang.htm , http://en.wikipedia.org/wiki/Maotianshan_Shales). Her finnes det fossiler av forfedrene til for eksempel trilobitter.

En viktig grunn til at evolusjonen gikk så raskt da, var at da jorden tinte igjen etter ”snøballjorden” var havet nakent, og alle økologiske nisjer ledige. Da evolusjonen kom i gang igjen var det derfor ingen begrensinger på hva slags organismer som kunne dannes. Det var rett og slett ikke så mye naturlig utvalg til å begrense dannelsen av nye organismer, og dermed fikk mutasjoner med nye morfologier og rekker fritt spillerom. (En av organismene fra denne tiden kalles treffende for Hallucigenia). Men da de økologiske nisjene ble fylt opp, og organismene begynte å konkurrere med hverandre førte seleksjonspresset til at de mest bisarre og dårligst tilpassede døde ut – evolusjonen luket så å si i ugresset. Ettersom de fleste økologiske nisjer var fylt opp etter dette, var hinderet i form av seleksjonspress for stort til at det ble dannet nye rekker. Den kambriske «eksplosjonen» skyldtes altså rett og slett et midlertidig mangel på seleksjonspress – og at de gamle rekkene fungerte bra.

– De første ryggstrengdyret (forløper til vertebratene, virveldyrene), opptrer ca 535 m.a. Disse hadde enkle muskler og øyne; ryggstrengen var bare en tykk tråd og de hadde ingen harde deler. Se:
http://www.nature.com/cgi-taf/DynaPage.taf?file=/nature/journal/v402/n6761/full/402518a0_r.html, http://en.wikipedia.org/wiki/Vertebrate#Evolutionary_history, http://en.wikipedia.org/wiki/Myllokunmingia).

Før vi går videre med evolusjonshistorien, la oss se på Hvass sin bruk av ordet evolusjon:

Evolusjonslæren innbefatter de seks typer «evolusjon» som følger:

  1. Kosmisk evolusjon (Big Bang) hvor tid, rom og all masse (i form av hydrogen) i hele universet oppstår spontant ved at en partikkel på en størrelse av en milliontedel av et nøytron eksploderte for 20 milliarder år siden.
  2. Kjemisk evolusjon, det at alle grunnstoffer har «utviklet» seg fra hydrogen.
  3. Stellar og planetær evolusjon, det at stjerner og planeter er dannet av seg selv i løpet av «millioner av år».
  4. Organisk evolusjon, hvor reproduserbart liv oppstår spontant fra en stein for 3 milliarder år siden. Dette innbærer «utvikling» av seksuell forplantning, og planter, fugler, dyr og mennesker, og at disse har samme opphav.
  5. Makroevolusjon, hvor en type dyr kan produsere en ny type dyr – ikke kun variasjoner/raser innenfor samme type.
  6. Mikroevolusjon, eller for å bruke et bedre ord, variasjon, hvor dyr av en gitt type kan produsere ulike varianter eller raser innenfor samme slaget.

Bare de to siste punktene har imidlertid noe med evolusjon i ordets vanlige betydning å gjøre; endring av livet over tid, eller mer presist: endring av det genetiske materialet over tid (http://en.wikipedia.org/wiki/Evolution). Big bang, kjemi og dannelse av grunnstoffer, samt opprinnelsen til livet er alle reelle vitenskapelige problemstillinger, men de har ingenting med evolusjon å gjøre. Kreasjonister trekker dem gjerne inn i evolusjonsdebatten for at de skal være enda flere eksempler på påstått uløste problemer som må ha en gud som løsning – men eksponerer dermed bare sin egen uvitenhet og fantasiløshet. La oss for moro skyld se på Hvass’ argumenter:

”Ideen med at all masse i universet var samlet i ett punkt er absurd og kan følgelig ikke bevises. Den er også selvmotsigende, da eksplosjoner pr definisjon gir uniform og lik distribusjon av masse. Imidlertid er universets masse samlet i «stjernehoper» og galakser, hvor det mest av rommet er fullstendig tomt. Vi har altså ingen uniform fordeling av masse.”

Ideen med et Big Bang som begynnelse er støttet av en rekke vitenskapelige observasjoner, som universets ekspansjon, rødforskyvningen og bakgrunnstrålingen. (http://en.wikipedia.org/wiki/Big_bang, http://en.wikipedia.org/wiki/Redshift, http://en.wikipedia.org/wiki/Cosmic_background_radiation. Jeg anbefaler også Simon Singhs bok ”Big Bang”, som tar for seg utviklingen av hypotesen).

Ujevn fordeling av masse kan forklares med at eksplosjonen kun ga en nesten uniform distribusjon av masse, som senere er blitt mer ujevn på grunn av at massen konsentreres av gravitasjon. Selv den minste ikke-uniformitet ville medført slik konsentrasjon. Dette er bare den første av mange stråmenn Hvass argumenterer mot; han setter opp et vrengebilde av teorien for så å argumentere mot det i stedet for den virkelige teorien.

Er Big Bang bevist? Kanskje ikke hundre prosent og for alltid, men det er empirisk teori som er mye bedre enn Hvass’ alternativ: Å dikte opp en Gud fra evighet til evighet for å fylle hullene i egen kunnskap. Hva ville skje med sannsynligheten for Guds eksistens den dagen man eventuelt fant en helt, helt sikker teori for universets opprinnelse; eksisterer Gud litt mindre da?

”Ideen om kjemisk evolusjon er meget problematisk, da grunnleggende fysikk sier at ingen grunnstoffer kan fusjonere forbi jern.”

Dette er selvsagt det rene sprøyt, da tyngre grunnstoffer stadig lages i atomreaktorer ved fusjon (http://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_fusion). Hvass tenker kanskje på problemet med hvordan tyngre elementer enn jern kan dannes i naturen, fordi fusjon av tyngre elementer forbruker energi, snarere enn å frigjøre det? Svaret ligger sannsynligvis i at de dannes ved de enorme energiutladningene i suprenovaeksplosjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Nucleosynthesis, \http://origins.colorado.edu/uvconf/white_final/node5.html).

”Ideen om stellar evolusjon er meget problematisk, da stjerner er soler som kjernefysisk forbrenner seg selv, ved at hydrogen går over til helium. Fusjon av hydrogen forutsetter en starttemperatur på over en million grader. Ifølge evolusjonslæren er stjerner resultatet av sammenhopninger av masse pga. gjensidig gravitasjon. Antagelsen om at gravitasjon kan forårsake slike ekstreme temperaturer er kun hypotetisk basert.”

Det er ikke gravitasjonen i seg selv som starter fusjonen, men trykket inne i stjernen. Og dette trykket dannes igjen ved å samle opp nok masse på et sted.

”Evolusjonister påstår ukritisk at stjerner til tross for at dette tar «millioner av år». Ingen har altså noensinne sett en stjerne bli dannet.”

Nok en stråmann. Det er ganske riktig ikke noen som sitter og glor i millioner av år, men vi kan observere de forskjellige fasene i stjerners fødsel og liv ute i verdensrommet og sammenlikne det med teoretiske modeller (http://en.wikipedia.org/wiki/Stars#Formation_and_evolution, http://en.wikipedia.org/wiki/Star_formation).

”Derimot observerer man ca hvert 25. år at en stjerne «dør» og eksploderer. Dette kalles novaer og supernovaer. Det svært lave antallet observerte «døende» stjerner (ca 30) er særdeles problematisk hvis universet er 20 milliarder år gammelt. Gitt en slik alder, skulle man ha observert millioner av disse, hvilket ikke er tilfelle.”

Dette er formodentlig et argument for at universet er (hvor?) ungt. Og det er feil.

Det er, som forklart på http://www.talkorigins.org/indexcc/CE/CE401.html og http://www.talkorigins.org/faqs/supernova/#BM10 først og fremst et eksempel på at kreasjonister gjør en fjær til fem høns ved å starte med en tvilsom eller usikker påstand, og deretter skrive av hverandre, noe Hvass’ bruk av tallet 25 år tyder på.

Det finnes riktignok milliarder av galakser, men de dannes og dør også over tidsrom på milliarder av år. Da er det ikke rart om det går noen år mellom hver gang. Det Hvass egentlig etterlyser er rester etter supernovaer. Forklaringen er så enkel som at mange stjerner ikke vil ses pga interstellart støv og de er for svake til å ses når supernovaeksplosjonen er ferdig.

Organisk evolusjon – livets opprinnelse. Dette skjedde ved at det regnet på steiner i «millioner av år», og det ble dannet en «ursuppe» i havene hvor reproduserbart liv plutselig oppsto av seg selv for 3 milliarder år siden. Ideen om at levende organsimer kan oppstå spontant, er absurd og foreldet og stammer fra Aristoteles. (…)  Påstanden om at vi stammer fra en stein gir evolusjonsprofessorer store troverdighetsproblemer og blir bare lettvint «forklart» som utvikling i løpet av millioner av år.”

Vi vet ganske riktig ikke hvordan livet og dets kompleksitet oppsto. Men det er galt at man tror at livet plutselig oppsto i form av et poff! – og så en fotosyntetiserende protocelle. Kreasjonistenes designer for å løse den ekstremt kompliserte cellen er en ikke-løsning på feil problem. Det riktige problemet er: Hvordan kan man starte så enkelt som mulig, og gradvis bygge opp noe som selvreplikerer ved hjelp av kjemiske prosesser, og som så kan bli primitivt liv, som kan utvikle seg til en celle i løpet av flere hundre millioner år?

Vi har ikke svaret på det spørsmålet enda, men fortsetter vi å lete finner vi det kanskje en gang – hvis vi bare roper Umulig! Designer! – finner vi det garantert ikke. Hvass’ løsning er å ikke lete videre etter svaret, men i stedet sette seg på baken og dikte opp en Gud. Det er ikke vitenskap, men latskap. Noen modeller: http://en.wikipedia.org/wiki/Abiogenesis Det er altså litt mer komplisert enn at vi ”stammer fra stein”.

”Makroevolusjon er en ekstrapolering av mikroevolusjon (som representerer en spesialisering og reduksjon av gen-materiale).”

Makroevolusjon er ganske riktig bare mikroevolusjon som får pågå en stund, slik at endringene i genmateriale blir så store at organismenes morforlogi endres betrakelig. Det er bare tull at dette medfører en reduksjon i genmaterialet, det medfører en endring i det. I motsetning til hva kreasjonister liker å tro trenger ikke evolusjon å medføre en økning i antall gener, bare en endring i disse genene.

”Konseptet makroevolusjon er basert på funn av fossile beinrester”

Blant annet, ja. Og på DNA-studier og funn av såkalte ”junk-DNA” (http://en.wikipedia.org/wiki/Junk_dna)

”og på følgende antagelser:

At det eksisterer et slektsforhold mellom dyr representert av disse beinrestene, hvilket det er ingen mulighet for å vite med sikkerhet. Det eneste man vet med sikkerhet, er at noe døde. Utdødde dyreslag beviser ikke utvikling, men derimot forfall.

Flere av «apemennene» brukt som «bevis» for evolusjon var forfalskinger (f.eks. Heidelberg-mennesket, Nebraska-mannen og Piltdown-mennesket) eller rekonstruert fra et meget begrenset antall beinrester funnet spredt over et større område (Lucy). Videre har f.eks. neandertalermannen vist seg å samsvare med «moderne» mennesker innenfor størrelsesforholdet til «moderne» mennesker). Imidlertid har beinrester kategorisert som neandertaler-deformasjoner forårsaket leddgikt og skjørbuk.”

Hvass ønsker tydeligvis å fremstille det som at alle fossiler som viser overgangen mellom aper og mennesker, enten er forfalskninger, eller svært fragmenterte, slik at det egentlig ikke finnes noen troverdige fossiler. Piltdownmannen var ganske riktig en forfalskning (http://en.wikipedia.org/wiki/Piltdown_man), Nebraskamannen var en feilklassifisering, ikke en forfalskning (http://en.wikipedia.org/wiki/Nebraska_man), mens  Heidelbergmannen sannsynligvis var en forløper til neanderthalerne og til det moderne mennesket (http://en.wikipedia.org/wiki/Heidelberg_man).

Lucy selv (http://en.wikipedia.org/wiki/Lucy_(Australopithecus)) var ganske fragmentert, men ikke det eneste (http://en.wikipedia.org/wiki/Australopithecus_afarensis).

Det finnes også svært mange andre fossiler av menneskets utvikling (følg linkene her http://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_human_evolution), så det er feil å fremstille det som om det ikke er et solid datamateriale til å understøtte det. Hvis det var så lett å skille mellom aper og mennesker, hvorfor klarer ikke en gang kreasjonistene å bli enige om fordelingen? : http://www.talkorigins.org/faqs/homs/compare.html

Det er også en myte at Neanderthalerne var moderne mennesker som led av sykdommer. Det er funnet mange skjeletter av dem, de kan ikke alle ha lidd av disse sykdommene (http://en.wikipedia.org/wiki/Neanderthal).

”Positiv evolusjon, det at et sett med genmateriale («data») kan produsere et sett av genmateriale som har høyere kompleksitet enn utgangspunktet. Ideen om at ubegripelige store menger kompleks og systematisk informasjon kan oppstå av seg selv er så problematisk at det er vanskelig å si annet enn at den er rent religiøs. Videre har man et «høna og egget»-problem, da informasjon kun kan representeres ved et språk. Hvordan «utviklet» dette språket seg? Hvordan «utviklet» mekanismene for å kode gen-informasjonen seg?”

Igjen serverer Hvass et ”argument fra uvitenhet” – vi vet ikke, ergo har Gud gjort det! Det er en stråmann at informasjon kun kan representeres ved et språk. Kjemiske stoffer trenger ikke informasjon for å kunne reagere, en ball trenger ikke informasjon for å falle som følge av gravitasjon – de trenger bare naturlover. Disse lovene har således styrt kjemiske reaksjoner som, på en eller annen måte, ledet frem til DNA. Hvass betrakter tydeligvis informasjon som noe helt løsrevet fra genetikken, men i biologien er genene informasjonen. Og mutasjoner i disse kan beviselig danne informasjon som ikke var der fra før, som endrer organismen – det mest kjente eksemplet er hvordan bakterier etter en viss tid ofte utvikler resistens mot antibiotika. Kreasjonister hevder gjerne at det da kun er snakk om seleksjon av en fordel noen bakterier hadde fra før, men overser da at det går et tidsrom mellom at antibiotikumet kommer og resistensen oppstår – tiden det tar før en mutasjon dukker opp.

”Mikroevolusjon er imidlertid høyst vitenskapelig, da for eksempel, de fleste av de mange hunderaser vi har i dag er avlet fram fra et begrenset antall villhunder. Dette er variasjon, og representerer en spesialisering og reduksjon av gen-informasjon innenfor bestemte grenser definert av de gitte dyre- og planteslag. Nye hunderaser gir aldri noen økning informasjon og kompleksitet, men det motsatte med resultat av medfølgende rasemessige svakheter og begrensinger som ikke var tilstede hos artens forfedre. Et viktig punkt er at det for hver nye generasjon oppstår et visst antall genetiske defekter. Dette er igjen forfall, det omvendte av evolusjon.”

Igjen, det er direkte feil at hundeavl kun medfører sortering av gener. Dette observeres bl.a. ved at morfologiske trekk hos mange hunderaser ikke forekommer blant ville hunder, ulver eller rever annet enn som noen få unntak ved tilfeldige mutasjoner. Det er altså nye trekk som dukker opp blant dyrene. Hos dyr som temmes tas disse trekkene vare på, enten ved at man avler videre på dem (korte bein, farger, gemytt, jaktinstinkt, utseende), eller de kan følge med som ”genetiske nisser på lasset”, ved at for eksempel ører som henger ned ser ut til å være en følgeeffekt av annen avl. (Richard Dawkins har en god gjennomgang av dette i sin bok ”The Greatest Show On Earth”). Det er dessverre riktig at hundeavl i en del tilfeller fører til økte defekter pga innavl, men det falsifiserer ikke evolusjon som sådan.

Og da skal vi tilbake til geologien og livets utvikling. Hvass presenterer nok et argument for en ung jord, forsteinede trestammer som står opp gjennom flere lag:

”Det er funnet tusenvis av forsteinede (fossile) trestammer i vertikal posisjon, noen opptil 100 meter høye. De er polystrate, dvs. at de går gjennom mange geologiske lag samtidig, hvor hvert av lagene angivelig skal være dannet i løpet av «millioner» av år. (se f.eks. http://www.gthomas.freeuk.com/Evidence_Pdfs/photo.pdf (død link!)). Flere av disse fossile trestammene er funnet stående opp-ned! Hvordan kan trestammer koble sammen geologiske lag som representerer millioner av år? Ble de langsomt begravd i løpet av millioner av år? Som kjent råtner trær i løpet av begrenset tid. Ofte blir feilaktige «beviser» brukt for evolusjon.”

Svaret er meget enkelt: Disse lagene ble ikke avsatt over flere millioner år, men over noen få. Flomavsetninger avsatt i et enkelt eller i løpet av noen få år kan bli svært tykke. (http://www.talkorigins.org/faqs/polystrate/trees.html, http://www.talkorigins.org/indexcc/CC/CC331.html, http://en.wikipedia.org/wiki/Polystrate_fossil, http://www.johnpratt.com/items/docs/lds/meridian/2005/images/polystrate_tree.jpg) Pass deg for å servere slikt for en geolog, Hvass!

”Rester av evolusjon
To av de vanligste er at halebeinet og blindtarmen er «rester» av evolusjon. Det eneste dette beviser er to ting: at man enten avslører manglende innsikt i anatomi, eller at feilinformasjon blir brukt bevisst. Halebeinet har en særdeles viktig funksjon da det er visse muskler som er festet til det. Blindtarmen har en meget viktig funksjon i forhold til immunforsvaret, og er ikke mer rest av evolusjon en andre organer i kroppen. Følgelig kan man leve uten blindtarmen, hvilket betyr at resten av immunforsvaret må jobbe hardere, akkurat som man kan leve uten to fingre eller et bein hvor de resterende må jobbe hardere. Samme feilaktige argumentasjon blir også brukt som «bevis» for evolusjon av visse dyr. For eksempel, hvalen har to små «bekkenbein» som evolusjonister ofte bruker som «bevis» for at den «for millioner av år siden» gikk på land, og stammer fra ei ku. Disse to små beina har imidlertid å gjøre med hvalens forplantningsevne, og har ingenting med evolusjon å gjøre.”

Hvass blander snørr og bart: Evolusjonsforskere benekter ikke at vestigale organer kan ha en funksjon, de påpeker bare at disse organene er degenererte rester etter organer som beviselig finnes i større og mer komplette utgaver hos andre dyr; som bekkenbeinet hos pattedyr og halebeinet som rester etter apers hale.

Siden Hvass tydeligvis tror at Gud designet oss, kan han kanskje forklare hvorfor Gud laget en ganske sårbar og dårlig konstruksjon med gi oss mennesker et skjelett som er konstruert for å gå på fire, og dermed påfører mange mennesker ryggslitasje, hvorfor kvinners bekken er konstruert slik at fødsler er så vanskelige, hvorfor vi puster og spiser gjennom samme åpning med fare for kvelning hvis vi setter mat i halsen, hvorfor han ikke la nervene på innsiden av ryggsøylen slik at de ikke lammer folk hvis de skader ryggen – og hvorfor han ikke klarte å ordne immunsystemet på en måte som ikke forutsatte at tusenvis av mennesker får betennelse i blindtarmen, en lidelse som i dag er en rutineoperasjon, men som inntil for 150 år siden stort sett betydde døden. Ja, det er Det Ondes Problem som kommer tilbake og spøker for de som vil ha Gud som sjefskonstruktør. Med evolusjon er det lettere; de ovennevnte problemene er beklagelige resultater av evolusjonsmessige kompromisser, for eksempel at vi gikk opp på to bein for å frigjøre armene.

”Universets alder
Det er mange eksempler som går imot evolusjon, eller som indikerer at verden ikke er milliarder av år gammel, blant annet at månen langsomt beveger seg bort fra jorda, ”

Både dette og de nedenstående argumentene er kjente, kjære, klassiske kreasjonistargumenter – og de er feil.

Månen går altså bort fra jorden med i snitt 3,8 centimeter pr år. Tatt i betraktning at den har en gjennomsnittsavstand fra jorden på 38,5 milliarder centimeter (http://en.wikipedia.org/wiki/Moon) og at jorden er ca 4,6 milliarder år gammel, ville den på dannelsestidspunktet ha befunnet seg 21 milliarder centimeter fra jorden, dvs litt over halvparten av dagens avstand. Null problem.

”og det at vi fortsatt har kometer som har en estimert levetid på omtrent 15.000 år, hvor kometene gradvis mister masse. Hvis jorden er milliarder av år gammel, skulle disse ha vært forsvunnet for lengst. ”

Dette forutsetter at alle kometer faktisk går i bane inn mot solen til en hver tid. Det gjør de ikke. Kometer kan komme inn i solsystemet fra det ytre rom. I tillegg er det mulig at solsystemet har en sky av kometer rundt seg langt ute, der forbipasserende objekter kan forstyrre dem og sende dem inn i bane mot solen. (http://en.wikipedia.org/wiki/Oort_cloud, http://en.wikipedia.org/wiki/Comets). Oortskyen er ikke endelig, utvetydig bevist, men det betyr altså ikke at det ikke finnes noen løsning. Det er også verdt å merke seg at dersom det ikke var påfyll av kometer ville de alle være av samme alder. Noen kometer er imidlertid friske og fulle av gass, andre er nærmest ”utbrente”.

”Et annet problem er at galakser fortsatt har spiralarmer. Da galaksenes spinnhastighet øker inn imot galaksesenteret, skulle spiralarmene vært utvisket for lengst hvis universet er «millioner av år». ”

Spiralarmer er sannsynligvis tetthetsbølger, der masse hoper seg opp i armene og således motvirker utviskingen (http://www.talkorigins.org/indexcc/CE/CE380.html).

”Videre er det problemene med C-14-datering, hvor levende dyr har blitt datert til å være tusenvis av år, og den enda mer beryktede kalium-argon-dateringsmetoden.”

C14 er irrelevant for geologiske tidsaldre, annet enn de aller, aller yngste, da den har en halveringstid på bare 5730 år (http://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-14). At Hvass bruker dette eksemplet viser bare at han har lest for mange kreasjonisnettsider som gjentar hverandre uten å sette seg inn i geologi.

At K-Ar, i likhet med andre metoder kan gi feil er ikke nytt. Lekkasjer av mor eller datterisotoper, gassforurensing fra atmosfæren (i lava) eller gjennom sprekker og fluider er kjente feilkilder. Derfor er første bud i datering å velge mineraler som er motstandsdyktige og lite sårbare for dette, som zirkon. Det lønner seg også å gjøre flere dateringer for å sikre seg mot ”slengere”. (http://en.wikipedia.org/wiki/Radiometric_dating). K-Ar er ganske riktig  følsom for lekkasje av Argongass, noe som man har begynt å ta høyde for ved å bruke proxy-metoden 40Ar39Ar, der Ar drives ut av mineralkornene ved laseroppvarming (http://en.wikipedia.org/wiki/Potassium-argon_dating, http://en.wikipedia.org/wiki/Argon%E2%80%93argon_dating).

”Et annet fascinerende eksempel er mikroskopiske radioaktive ringer i granitt og mineraler som diamanter (se http://www.halos.com) som går tvert imot teorien om uniformitarianisme.”

Ah, Robert Gentrys poloniumhaloer! Rosinen i pølsa til slutt! Gentrys ide er at prekambriske granitter utgjør jordens opprinnelige skorpe, og at mineraler i denne følgelig reflekterer jordens opprinnelige alder. I glimmer og fluorittkrystaller i disse har Gentry funnet haloer som han tolker som resultat av radioaktiv nedbrytning av elementer i mineralet. Han mener at diameteren til haloene kunne identifisere hvilket element de kom fra, og spesifikt mener han at noen av disse er av Polonium, Po og laget av alfastråling – men uten at det finnes spor av haloer fra tidligere trinn av nedbrytningen av Uran-serien, der 218Po utgjør det sjuende trinnet etter 238U. 238U har en halveringstid på ca 4,5 milliarder år. Fraværet av spor etter 238U eller andre trinn fikk Gentry til å konkludere med at granitten måtte ha blitt dannet nærmest på et øyeblikk, i stedet for den konvensjonelle modellen med intrusjon og avkjøling over millioner av år.

Det er flere problemer med dette, og de er godt forklart her: http://www.talkorigins.org/faqs/po-halos/gentry.html. Kort sagt: for det første er ikke granitter, heller ikke prekambriske, noen ”opprinnelig skorpe”. Det er dannet granitter nærmest kontinuerlig fra jordens tilblivelse til i dag, de har mange forskjellige aldre.  Prekambrium utgjør faktisk dessuten et spenn på over fire milliarder år! For det andre, ideen om at Poloniumets fingeravtrykk er svært tvilsomt, fordi det kun tar hensyn til 218Po fra 238U-serien, og overser 232Th-serien som er innom 212Po og 216Po. Derfor er identifikasjonen svært tvilsom. Det er i tillegg lite sannsynlig at alfastråling ville lage slike ringer, en annen forklaring er mer sannsynlig.

For det tredje, det at Gentry nesten alltid finner slike i glimmerkrystaller, som har en svært tydelig spalting, gjør det mer sannsynlig at det radioaktive elementet som eventuelt har forårsaket haloene er kommet inn med fluider som har strømmet i bergarten, f.eks. den radioaktive gassen radon 222Rn. I noen tilfeller har han funnet det i fluoritt, et mineral som også har en kraftig oktahedrisk kløv. De er altså ikke fra ”primære” mineraler. Alle delene av Gentrys omhyggelig oppbygde korthus viser seg altså å falle. (En annen  kritikk av Gentry her: http://paleo.cc/ce/halos.htm)

Hvass gir ikke noen begrunnelse for hvorfor eksistensen av diamanter skulle være et problem for jordens alder, men google er min venn og problemet skal tydeligvis være at de kan inneholde 14C, som viser at de må være svært unge (http://www.tasc-creationscience.org/other/plaisted/www.cs.unc.edu/_plaisted/ce/Evidences.htm). Jeg ville ikke tro en påstand fra kreasjonister uten å trippelsjekke den, men det mest sannsynlige er at 14C har kommet inn i dem gjennom sprekker (diamanter er harde, men kan sprekke lett), eller at prøvene er forurenset – husk farene ved radiometrisk datering som er nevnt over!

I all hovedsak er imidlertid Hvass sine argumenter gamle kreasjonist-travere, som er tilbakevist mange ganger, og like nyskapende som Melodi Grand Prix. And that concludes the voting of the geologist jury.

(Karsten Eig er PhD i geologi og jobber i ”oljå”.)