Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Traume-myten

Nei, jeg har ikke sluttet å lese fagbøker i 2010. Jeg har bare ikke omtalt dem her i år. Ennå. Det er en unnlatelsessynd jeg har tenkt til å rette på. Det er en liten bunke som ligger i kø og venter på inspirasjon til omtale. Men jeg begynner et sted. Først ut blir den sist leste: Susan Clancys nylig utkomne The Trauma Myth. The Truth About the Sexual Abuse of Children – and Its Aftermath.

Det er et stort tema, en provoserende og ambisiøs tittel, og en overraskende tynn liten bok. Det tar noen korte, engasjerte og engasjerende timer å lese seg gjennom de drøyt 200 sidene med brødtekst. I motsetning til annen litteratur i hyllene mine på dette og relaterte emner er den ikke et forsøk på å samle all kunnskap og alle tunge resonnement mellom to permer. Snarere er det et svært personlig, dypt engasjert og poengtert forskningsbiografisk oppgjør med en forskningstradisjon Clancy mener usynliggjør de fleste barneofre og ugyldiggjør de vanligste erfaringene deres. Resultatet? Vondt blir verre, både i offentlig retorikk, i forskningstradisjoner og i terapi.

Clancy begynner biografisk, med den første hun intervjuet i forbindelse med et etter hvert over tiårig prosjekt om erfaringene ofre for seksuelle overgrep i barndommen har gjort seg. Det ble ikke som hun ventet. Noe stemte med forventningene. Den første som de senere fortalte overveldende om senskader som problemer med relasjoner, seksualitet, depresjon, selvforakt, skyldfølelse og mye mer. Men det var én ting de sa om igjen og om igjen: ”Mitt tilfelle er ikke som andres,” eller ”er jeg normal”?

Hvorfor? Grunnen til at en del kom var for å fortelle og få respons på sine egne reaksjoner fra den gang overgrepene skjedde. Flertallet, og det er dem denne boken handler om, hadde nemlig ikke opplevd hendelsene som traumatiske når de skjedde. De hadde ikke opplevd grov vold, sterke trusler, eller ekstrem redsel.

Det stred mot deres egne forventninger mot hva som var normalt. En vanlig kulturell og forskningsfortelling handler nemlig om at de dype sårene overgrep skaper skyldes graden av redsel, av psykologisk traume, under overgrepet. Større traumer – større problemer og omvendt.

Det stemte ikke for de fleste av Clancys informanter. Det de fortalte om var klassiske og grove overgrep, selv om de færreste hadde vært utsatt for fysiske skader eller penetrering. Opplevelsene de husket var ofte ubehagelige, ofte med en visshet om at det var noe galt, men den gang var de ikke helt klar over hva det var. De var barn, ikke voksne, og de hadde ikke den voksnes forståelse av seksualitet. For barna var erfaringene mer ambivalente enn gruoppvekkende, ofte med noe positivt (oppmerksomhet, gaver) blandet inn. Det føltes ofte som noe man gjorde sammen, som samtykke. De var barn, med barns psyke og kropp, som ble utnyttet på avskyelig, manipulerende vis av voksne mennesker som brukte deres barnlighet mot dem. Men den forståelsen vokste først frem over tid. Og når den forståelsen ble realisert, da ble opplevelsen traumatisk.

Den ble verre av nettopp måten man var blitt manipulert og brukt på. Ikke bare var barna forrådt, som regel av nærstående, men de følte – som voksne – at de hadde forrådt seg selv ved det de i voksen ettertid og fylt med selvforakt opplevde som eget samarbeid med overgriperen.

Og de følte seg unormale, fordi kulturen og forskningen fortalte dem at den normale opplevelsen var at slike opplevelser var skremmende, skapte fryktelige redsler og motstand. Det var faktisk så skremmende at folk satte seg ut av og utenfor seg selv. Hvilket de ikke kjente seg igjen i.

Men dette var ikke egentlig veldig nye eller sjokkerende funn. Går man tilbake noen tiår før krigs- og voldtektsmetaforikken hadde satt seg, fant man mange beskrivelser av lignende funn som Clancys (om enn ofte med et normsett som er nokså fremmed). Og ved siden av hovedstrømmen har det fortsatt å tikke inn tilsvarende. Men, sier Clancy, det har vært en systematisk politikk for fortielse og glemsel rundt denne forskningen. Kostnaden er, mener hun, ikke bare en dårligere forståelse av hva som faktisk skjer, men en tilsvarende fortielse og fornektelse av erfaringene millioner av ofre gjør.

Og det skader på så mange måter. Det gjør det vanskeligere å få realistiske forventninger til barns reaksjoner på overgrep og dermed vanskeligere å oppdage overgrep og overgripere som er uhyggelig vanlige. Det gjør det vanskeligere å lage god, barnerelevant informasjon om overgrep. Forventningen om skrekk, gru og traume gjør det også lettere å bagatellisere de vanligste erfaringene – ”det var jo bare bagateller” – og det er blant annet i den delen av reaksjonene at noen av de verste skadevirkningene melder seg, skriver Clancy.

I tillegg finnes ytterligere problemer. Ideologien om at det må ha blitt opplevd som ekstremt skremmende og traumatisk når det skjedde har vært basal for fremveksten av ”recovered memory therapies”. Her lå jakten på de fæle opplevelsene som forårsaket psykiske problem bak satanismepanikker, jakt på ”pedofilringer” i barnehager og en lang rekke andre problem. Men ved sin egen diskreditering i slike saker bidro disse terapiene også til å diskreditere mange ofres fortellinger. Det at man hadde klart å glemme overgrep over lengre tid ble synonymisert med en ikke-eksisterende ”fortrengning” heller enn med aktiv utestengelse eller glemsel – som ble gjort enklere av nettopp det at erfaringen ikke i utgangspunktet var så skremmende.

Men siden vi ser ut til å huske traumatiske opplevelser bedre enn vanlige heller enn dårlige, ble den normale gjenfinnings- og omtolkningsprosessen mistenkelig når den ble omsatt til ”fortrengnings”-snakk.

En metaforikk som var, forteller Clancy, delvis et politisk bevisst valg for å fremme overgrepsofrenes sak endte dermed opp med å slå tilbake på det store flertallet av dem man skulle kjempe for. Det munnet også ofte ut i terapiformer som sjelden ser ut til å hjelpe, og de dårligste ser ut til å gjøre mer skade enn nytte:

What progress have we made for victims? According to the victims whose stories I have highlighted in this book and the statistics in the general population, they are still suffering, they are still silenced by pervasive feelings of guilt and shame, most crimes are not reported, most perpetrators are not charged, and kids continue to get abused at astonishingly high rates. According to the most recent results from a panel of experts convened by the prestiogious National Research Council, no clear progress has been made in the field in terms of definition, treatments, identification, or prevention of sexual abuse. And, as a consequence, the health and welfare of abused children and their families are compromised. (s.187)

Det er hard kost. Den blir ikke mindre hard av den fortielsen, det hatet og den aggresjonen Clancy forteller at forskningen blir møtt med fra dem som har investert aktivisme, terapi, forskning og politikk i den retningen hun kritiserer.

Har Clancy rett?

Jeg vet ikke. Det er ikke mitt felt, selv om jeg har lest mye av det hun refererer. På noen punkter er jeg nok overbevist. Andre er jeg mer i tvil om. Jeg tror for eksempel ikke løsningene hun presenterer i konklusjonen er spesielt egnede. Bildet av forskningen kunne vært mer nyansert. Holdninger er mer sammensatt. Det er, som det forsåvidt fremkommer også, reaksjoner hos ofre også. Ikke noe er enkelt i dette feltet. Men skal du få frem et hovedbudskap må du forenkle litt. Og det lykkes Clancy overmåte godt med. Det er også uvanlig poengtert og godt skrevet. Boken er vanskelig å legge fra seg. Hver del, hver setning fører deg over i den neste. Det er skåret til benet, med så få unødvendige ord som mulig. De som er igjen tjener innholdet, enten som substans eller som retorikk.

Hvis noen er i tvil, så er det en anbefaling. Les, tenk og tenk igjen.

Susan A. Clancy

The Trauma Myth. The Truth About the Sexual Abuse of Children – and Its Aftermath.

Basic Books 2009, 236s.

  • Når det gjelder ting som er eller som defineres som seksualle overgrep, har bahandlingsindustrien lenge hatt en klar agenda av følgende type:

    – Definere som overgrep det som ikke er overgrep.
    – Definere overgrep som værre enn de i virkeligheten er.
    – Innbile individer og samfunn at ting har skjedd der intet har skjedd.
    – Skape traumer der ingen traumer opprinnelig er.
    – Forverre manifesterte traumer
    – Sørgre for at traumer får evig eksistens
    – Sørge for at traumatisrete individer blir evige behandlingsobjekter.
    – Og så høste makt og profitt

    En kan spørre hva som totalt sett gjør mest skade i dagens samfunn – de seksuelle overgripene eller samfunnets handlinger for å såkalt bekjempe og behandle seksualle overgrep.

    Og det samme kan en si om en rekke beslektede traumemner.

    En kan selvfølgelig drøfte hvor kynisk og bevisst denne agendaen er. Noe er sikkert direkte bevisst. En annen ddynamikk er antakelig at samfunnet og samfunnets behandlingsansvarlige hele tiden tilpasser seg det handlingsmønster som gir mest makt og profitt.



  • Tittelen på boka synes meg uansett for drøy, for traumer hos barn – mens de er barn – grunnet overgrep er så visst ikke bare en myte.



    • Jeg er ikke uenig i innvendingen. Det er en drøy tittel. Men tittelen lever ikke helt opp til det hun sier. Eller snarere: den har en annen referanse. «Trauma myth» refererer mer til det hun oppfatter som et dogme innenfor fagfeltet om at «alle» opplever det sånn, og at det er redselen som er skadeårsak.

      Hun fokuserer som sagt på den største delen av informantene sine (mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler) som hadde alle de opplevelser og alle(?) de skader som forbindes med overgrep, men som ikke opplevde overgrepene som traumatiske da de skjedde – fordi de ikke forsto dem på grunn av alderen (mellom fem og ni år virker å være aldersspennet hun har mest av, uten at jeg kan si det sikkert fra boken).

      Typisk var dette overgrep som skjedde uten konvensjonell vold, uten trusler, og uten direkte smertefylte opplevelser der og da. Det typiske var isteden manipulasjon, før, under og etter, på en måte som gjorde at barnet var mindre tilbøyelig til å si fra, og ikke uten videre istand til å forstå at det hadde skjedd et overgrep. Konfrontert med en voksen forståelse er det imidlertid svært tydelig. (Med unntak av penetrering er det alle mulige former for overgrep.)

      Jeg oppfatter at det hun gjør for å fremme det andre perspektivet er å utelate (nevne bare kort) den delen av materialet som er godt dekket av det som fremstår hos henne som det rådende synet. Altså de som virkelig blir traumatisert, og hvor det er utvilsomt der og da.

      Det er også én av innvendingene jeg har. For det skiller seg ikke annet enn i grad fra det jeg har sett av tilsvarende omvendt vei i faglitteratur tidligere, hos dem hun kritiserer. Men hun er altså mer nyansert enn jeg får til å fremstille i en kort omtale, på tross av at boken utvilsomt er bevisst spisset.



  • Jeg har ikke lest boken, men fikk lyst til å gjøre det. Har jobbet med traumeforskning, og ser helt klart det problematiske i feltet, og især med at det fremdeles er en viss utbredelse i feltet med å kreve «verre» traumer enn de folk faktisk har. Det er ganske skrekkelig når det folk har opplevd og sliter med, ikke er «ille nok». Det jeg finner problematisk, er hvis man undervurderer det folk har opplevd og tatt skade av. Min erfaring er at mange sliter alvorlig etter seksuelt misbruk og fysisk mishandling, men at en del terapeuter eller forskere forlanger verre skrekkhistorier. Altså ikke at barn ikke blir skadet av overgrep, men at voksne som lytter, forventer seg noe annet. At de ikke forstår hvor vondt noe kan være fordi de forventer seg penetrering, sataniske ritualer og det som verre er. Jeg synes ikke man må havne i den andre dumpa og tro at barn ikke tar skade av overgrep. Man må bare lære seg å lytte til de problemene folk faktisk har.



    • «Man må bare lære seg å lytte til de problemene folk faktisk har.»

      God setning. Det er én av de tingene Clancy tar opp en god del ganger, problemet med at det ikke blir lyttet. Eller at for sterk teorioverbevisning gjør at man hører noe helt annet enn det som blir sagt.

      Ellers også tett opp til Clancys budskap.



  • Veldig enig med Audhild. Når man snakker om overgrep, både hos barn og vokse, så forventer man nærmest at det er snakk om vold og tvang. Og om det ikke var slik så er det ikke så alvorlig som det /burde/ være, og det er noe ofrene lærer etterhvert. At det er best å ikke snakke om det, for folk vil ikke forstå alvoret med mindre vold var med i bildet.

    Jeg er også enig i det at opplevelsene blir traumatiske etter hvert som man vokser opp og forstår sine egne handlinger, og forstår at man ble utnyttet på det groveste–selv om det kanskje var frivillig i øyeblikket. Det kan ikke være lett å vite at man ble så grovt utnyttet.

    Jeg vil også tro det er vanskeligere å takle hendelsen om de rundt deg bagatelliserer hendelsen fordi vold ikke var involvert.

    Det er en grunn for at barn i Amerika ikke har myndigheten til å kunne gi sitt seksuelle samtykke.

    Man kan kanskje føle at man må «forsvare» sitt eget traume; å gi de rundt seg en god grunn for hvorfor man er traumatisert. For det skal man jo ikke være, med mindre man ble banket gul og blå eller truet med kniv. [/sarkasme]
    Voksne blir dessverre også utsatt for den samme holdningen. Ingen voldtekt uten «vold», visstnok. Men det er et annet tema.



  • Jeg kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen hennes av offentligheten/mainstreambeskrivelsen av hvordan overgrep skjer. Jeg har da fra tidligere også inntrykk av at mange først senere, i mer voksen alder, forstår hva de er blitt utsatt for, og at det er da reaksjonene kommer.

    Nå har jeg også bare overflatisk kjennskap til temaet, men på meg virker det som hun overdriver «standardbeskrivelsen» og framstiller den mindre nyansert enn den er, for å få fram et poeng.



    • Gode poeng fra både Ronny og Thea.

      Ronny: Til dette med standardbeskrivelse tenker jeg litt som deg, men så kommer jeg på at det selvsagt er en amerikansk bok… Det blir litt som da jeg leste Ehrenreich om coaching-markedet.



  • Hvis en handling med sekuelt tilsnitt ikke er skjedd med vold og tvang, eller med lureri, og den ikke har skadet fysisk eller ikke fremkalt frykt og ubehagelige følelser, er en ikke «utnyttet på det groveste» som enkelte her formulerer det.

    Og jeg mener at mange traumer som oppdtår etter slike handlinger på et snere tidpunkt er skapt av samfunnet, samfunnets propagandaapparat og samfunnets såkalte behandlingsapparat.

    En har også etterhvert fått den problemstilling at enhvar type kroppslig uttrykt kos og kjærlighet mellom barn og en voksen defineres som seksualt misbruk.

    I sum mener jeg at samfunnets bekjempelse av seksualle misbruk slik den foregår gjort mer skade enn de sekeuelle misbruk den hindrer eller stopper.



    • Knut Holt:

      1. At en handling ikke har fremkalt frykt eller ubehag når den skjedde, betyr ikke at den ikke kan gjøre det senere, når man er i stand til å forstå den. Blant de overgrep som omtales dreier det seg om alle former for seksuelle handlinger unntatt penetrering. Mot barn stort sett under ti år, begått primært av mennesker i nær omkrets, mennesker de har all grunn til å føle seg forrådt og utbyttet av.

      Jeg synes det gir grunnlag for et «utnyttet på det groveste». Jeg tror ikke det at jeg har barn i samme alder spiller nevneverdig rolle for bedømmelsen.

      2. Jeg ser ikke bort fra at det er en kulturell komponent til senskadene, spesielt gitt at sosiale reaksjoner ser ut til å kunne bety mye for ofrene, men jeg har ingen anelse om hvor stor en slik kan være. Det kjenner jeg heller ikke til forskning på.

      3. Frykten for at kroppslig kontakt av helt normal art kan bli mistolket finnes helt klart. Den kan være ødeleggende, og den er et resultat av en mistenkeliggjørende kultur. Som, tror jeg, heldigvis ikke mange er rammet av tross alt.

      Samfunnets bekjempelse av seksuelt misbruk ser imidlertid ikke ut til å virke spesielt godt, har helt klart hatt enkelte voldsomt negative ut- og innslag (og noen mest absurde). Spørsmålet er om og hvordan det kan gjøres bedre, på alle fronter.



  • Det er selvsagt et poeng. Det overrasker ikke om USA skiller seg ut i en slik retning. Ehrenreich-boka har forøvrig jeg også lest, og den var svært bra :)



  • Knut Holt:
    Du vet at det ikke stemmer at «enhvar type kroppslig uttrykt kos og kjærlighet mellom barn og en voksen defineres som seksualt misbruk». Det erfarer vi i det daglige, om vi er sammen med barn.

    Hva gjelder din første kommentar om det du kaller behandlingsindustrien, så har jeg og mange med meg den erfaring at overgrep IKKE får ha fokus i behandling/at overgrep bagatelliseres. Du er for ensidig.



  • «Du vet at det ikke stemmer at “enhvar type kroppslig uttrykt kos og kjærlighet mellom barn og en voksen defineres som seksualt misbruk”. Det erfarer vi i det daglige, om vi er sammen med barn.»

    Desverre blir barn i barnehage og skole nåfortida indoktrinert til nettopp å tro dette. Jeg har selv opplevd det – og tendensene gjelder ikke bare området sekuelle overgrep.

    Og dette har en klar hensikt eller ihvertfall en klar belønningsdynamikk fof offentlige personer som har med barn å gjøre – derved skaper en traumer der det ingen traumer var – og en kan profittere.



  • Du – du har opplevd noe ekkelt eller kjedelig som du selv sier. That’s it.

    Men det norske samfunnet ønsker at det skal ha vært mye verre for deg, og gjør alt for å lage et traume der du egentlig bare opplevde noe som du der og da ikke likte.

    Det er ikke riktig å tvinge eller lure et barn til noe det ikke liker bare for egen fornøyelses skyld. Men alt har grader og nyanser, også dette området.

    Men det norske samfunnet ønsker ikke at en skal se grader og nyanser. De vil ha fullt blålys, fordi dette er det som samfunnets koryfeer profitterer på.



  • Stønn. Jeg tror ikke du tok poenget mitt, eventuelt uttrykte jeg meg uklart. Så jeg prøver en gang til. Jeg vil ikke kalle meg traumatisert, i den forstand at det er noe jeg går rundt og tenker på hele dagen eller som har preget meg i nevneverdig grad. Men jeg opplevde det som svært ubehagelig, og det er min påstand at dette skyldtes det som faktisk skjedde, ikke hva samfunnet mener eller ikke mener om det.



  • Holt: Du framstår som et anakronistisk vrengebilde på 70-tallet når du snakker om at «det er samfunnets skyld».

    Det er ikke riktig å tvinge eller lure et barn til noe det ikke liker bare for egen fornøyelses skyld. Punktum. Full stopp. Ingen «grader eller nyanser».

    Holdningene dine bringer oss ikke noe som helst nærmere en positiv og god bekjempelse av seksuelt misbruk.



  • Jeg tok poenget ditt. Nå forsterker du det ved å bruke kvalifikatoren «sterkt», noe du ikke gjorde ista. Og jeg tror deg når du sier at du følte det slik.

    Jeg sier ikke at det som skjedde var ok, idet du ikke likte det og følte at det var sterkt ubehagelig.

    Men det betyr ikke at du er traumatisert, og hvis du er det, skyldes det antakelig at samfunnet i ettertid stadig har minnet deg på det som skjedde med gjentatt propaganda slik at du derved har blitt traumatisert.

    Og nettopp dette er mitt poeng her, nemlig at samfunnet faktisk ønsker at du er traumatisert og prøver å gjøre deg traumatisert, fordi dette tjener visse elementer i samfunnet på, både ved å få tilfredstillet sitt maktbrynde og ved å tjene på deg økonomisk ved å gjøre deg til et behandlihsobjekt



  • Du Arman: Jeg sier ikke at det er riktig å lure eller tvinge barn til noe for egen fornøyelse eller egen vinnings skyld, og det gjelder alle områder. Men det er nyanser. Ser en ikke nyenser, har en mistet sin kritiske tenkeevne.

    Og ja – jeg anser 70-tallet for å være et bedre tiår på mange måter enn det som siden har kommet. Jeg er en 70-tallsgutt – og er stolt av det.

    Men 70-tallet var plaget av visse udemokratiske og fascistiske politiske elementer som på 70-tallet hovedsakelig herjet på venstresida.

    Da de så at revolusjonen ikke kom, skiftet de ham og gikk inn i en rekke tjenester innenfor samfunnsstyringa, religiøse bevegelser, pressgrupper og private firmaer og her derfra fortsatt å tre fascistoide ordninger over hodet på oss andre.



  • Nå bør du gå litt i deg selv her. Du gjør jo akkurat det samme som du beskylder samfunnet for å gjøre: Du forteller mennesker som evt. opplever seg som traumatisert at de ikke burde oppleve det slik. Til orientering vet jeg om i hvert fall en person som i praksis er arbeidsufør på grunn av tidligere misbruk og tilhørende psykiske skader.



  • Og forøvrig tror jeg ikke det er mange eksempler på at udemokratiske elementer på venstresiden senere har gått inn i religiøse bevegelser, med unntak av Trond Ali Lindstad. Uten at det har så mye med saken å gjøre.



  • Jeg mener hva jeg sier.



  • Siden jeg er en dannet mann med Hamsun og Shakespeare i bokhyllen og en økende forkjærlighet for slips skal jeg ikke synke så lavt som til å svare «Idiot!».



  • Og jeg er stolt av å være udannet – men isteden svært kunskapsrik.



  • Ja, det er det tydelig at du er. Og litt av en menneskekjenner også.



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.