Vi husker kanskje fra forrige post den Steiner-siterende homøopat Gro Lystads lett eugeniske utspill om hvor utviklende meslinger var, og hvor fint det var med homøopati istedenfor vaksiner?

Det kom faktisk svar fra relevante organisasjoner.

Steinerskoleforbundet klarte, ikke uventet, men til sin skam, ikke annet enn å fraskrive seg både ansvar og interesse. NIFAB har snakket med både Norges landsforbund av homøopraktikere og Norske homeopaters landsforbund. Den første gruppen er noe mer sammensatt, og til dens noe begrensede ære (men dog) har de følgende kommentar:

Lystads utspill er unyansert, og må ikke tas for den generelle holdningen blant alternative behandlere som bruker homøopati i sin praksis. … Meningene om vaksiner generelt er delte, også innenfor det alternative miljøet. Lystad får selv stå bak sine uttalelser

Det er dessverre ikke en direkte avstandstagen, men det er i det minste lett kritisk og dermed en klar uttalelse om at Lystad uttaler seg på egne vegne. NHL klarer knapt nok dét:

Solveig Mohr leder Norske homeopaters landsforbund. Hun kjenner igjen Lystads holdninger til vaksiner blant noen av sine medlemmer, men sier at meningene innad i miljøet er delte om vaksinering:

– Som forbund tar vi ikke stilling til hva medlemmene skal mene i denne sammenhengen.

Nei, gudene forby at et selverklært profesjonsforbund skulle ha oppfatninger om yrkesetikk og hva som er god praksis. Eller enda verre: kunnskap om det.

De som innbiller seg at «alternativbehandlere» skulle være så «komplementært» innstilt og uproblematisk kunne inngå i et mer totalt helsemessig helhetsbilde, kan bite seg merke i hvor mye mer realistiske organisasjonene deres er. Deres uttalelser gir klart uttrykk for at de vet godt hvor landet ligger: Så store deler av medlemsmassen kan ikke akseptere normale vitenskapelige funn og forskningsbasert medisin, at de ikke engang klarer å ta eksplisitt, offentlig avstand fra så radikale oppfatninger som at

Det er ikke bare meslinger Lystad mener man kan droppe vaksine mot men også difteri, hjernehinnebetennelse, kikhoste, kusma, meslinger, polio, røde hunder, stivkrampe, influensa, tuberkolose og tropiske sykdommer.

Selv ikke stivkrampe, tropiske sykdommer, eller som Are Slettan kommenterer, en gammel fryktelighet som polio føler de seg kallet til å tenke noe spesielt kritisk om at noen ønsker velkommen tilbake.

Det er muligens «transformerende» det også.

Homøopraktikere og homøopater varierer mye internt om hva de mener om sånt. Og de som forsøksvis livnærer seg på å fremme interessene deres og praksisen, ser seg dermed (naturlig nok) tjent med å la striden ligge.

At de blir så feige at de ikke engang klarer å ta eksplisitt og offentlig avstand fra utsagnet om at

Det kan tenkes at enkelte vil dø, men dette gjelder barn som er svekket på forhånd

er imidlertid mer enn ynkelig, om de nå har fått sjansen til å si noe.

Og siden jeg vanskelig kan tro de ikke er kritiske til det: Hva i all verden gikk av NIFABs journalist som (til hennes ære) har ringt dem opp og spurt, når ikke det er kommet med? (Hvorfor er i det hele tatt detaljnivået så lavt når noen utenfor bloggosfæren går videre med saken?)

For mange av oss her er ikke holdningene, eller konkrete ting som at meslingepidemier gjerne følger antroposof-clustere og annen vaksinefiendtlig alternativreligion noe nytt. For fryktelig mange andre er det nok ikke så selvfølgelig. Jeg synes dermed det er fint at det kommer klart og tydelig frem at alternativreligiøsiteten med tilhørende alternative syn på behandling ikke bare er lys og varme. Og at den i likhet med andre religionsformer faktisk iblant har handlingsmessige konsekvenser. Derfor finner jeg det positivt at mediene trekker det frem i dagslys.

Og i bloggosfæren, som hos zooey, min tvilsomme venn, vår alles gale Mullah, både sosialdemokrater og blålige. Utover disse vil jeg spesielt anbefale Christer Gulbrandsens kommentar

Spre ordet. Og spør både praktikere, tilhengere og politikere hva de synes og hva de har tenkt til å gjøre med det.

Jeg for min del ble plutselig minnet om eksistensen av NIFAB og NAFKAM, og er svakt interessert i hva sistnevnte tenker, hvordan sånt påvirker det harmoniserende og (beklager) apologetiske prosjektet deres. Og hva har egentlig skjedd med NIFAB etter bekymringsbrevet med påfølgende prosess? De glapp ut av timeplan og syne, så det er kanskje på tide jeg forsøker å følge opp litt?

(Via blant annet @prebenspandemi)