Paret bak Steinerkritikk.no, tidligere insidere med skrivefør penn, har samlet kritiske betraktninger om Steinerskole og Steiner-tenkning mellom to permer. Resultatet er boken Det de ikke forteller oss. Steinerskolens okkulte grunnlag. Resultatet er vel så mye en kort innføring i noen viktige sider ved Steiners tanker og kritisk debatt om norsk antroposofi som det er en bok om Steinerskoler og Steinerpedagogikk. Her er antropofisk jordbruk, kosthold og medisin, side om side med Steinerpedagogikk, skoleorganisering og vitnesbyrd fra andre frafalne.

Mye handler om de siste: dette er historien til dem som i likhet med forfatterne ikke fant seg til rette i Steinerskolesystemet, og til de kritiske betraktninger de har gjort seg. Det er fortellinger som sjelden har fått spesielt dyp oppmerksomhet, hverken i eller utenfor Steinerskolene. Men det fremføres fremfor alt annet en kritikk som går på innholdet i Rudolf Steiners idéer.

Jeg har vekselsvis kost meg med, ledd høyt av, ristet på hodet, hevet og rynket øyenbrynene av Kristin Sandberg og Trond Kristoffersens bok. Det siste et par-tre ganger over forfatterne, resten primært over materien de tar for seg.

Det gjør de på tildels svært forskjellig vis gjennom boken. De innledende øvelsene er for eksempel mer selvbiografiske, med fortellinger og resonnement om egen involvering i Steinerskolen og antroposofisk miljø, fulgt av en serie andre avhopperfortellinger. Vi får mer punktvis diskusjon av ulike antroposofers artikler og resonnement, både i tydelig polemiske og mer avstemte modi. Det er både kortfattede og mer omfattende redegjørelser for Steiners egne utsagn og systematiske tenkning rundt en rekke emner, og det er egne forsøk på å både sette inn i nye kontekster og ikke minst sette opp mot offentlig selvpresentasjon fra bevegelsens egne representanter. Blant mine favorittpartier er utvilsomt et avsluttende essay som setter Steiner og hans visjoner inn i et rent fiksjonsunivers med det narrative i fokus, ved hjelp av sammenligninger med fantasy og science fiction-litteratur. Det er et utmerket grep vi har arbeidet litt med i religionsvitenskapelig forskning, som jeg tror har svært mye for seg, og som etter min mening fungerer strålende i boken.

Men det betyr for meg at i praksis bør boken leses mer som en mer eller mindre sammenkjedet rekke artikler om nært beslektede enn som en enhetlig monografi. Det innledes som en slags monografi om Steinerskolen, men den er i beste fall halvferdig. Blant annet fordi bredden i tema skal dekkes, blir det noe ufokusert over det som helhet. Det er noe uavklart hvilke problemstillinger som skal fanges opp, hvilke metoder og hva slags data som skal og kan anvendes til hva, som gjør at de mer akademiske sidene som hele tiden er til stede ikke blir helt tilfredsstillende utført. Samtidig er det de som gjør at det polemiske gjennomgående blir (unnskyld utrykket) «jordet» nok til at det ikke blir alt for ensidig fordømmende, men gir en del av de nyanser og forståelser som trenges for å se aktørperspektivet også.

Det er også noe av det mest interessante med bokens innledende deler. Både ved hjelp av egne erfaringer og andre frafalne fortelles det om en dynamikk blant skolens lærere og mellom foreldre knyttet til idealer og forventninger som (uavhengig av Steiner og hans filosofi) langt på vei forklarer hva som skjærer seg og hvordan, når det først går galt. Hvis man skal forstå hvordan en broget forsamling som spriker i nesten alle retninger så til de grader kan opptre som flokkdyr som vi gjentatte ganger har sett Steinermiljøer gjøre i møte med kritikk, bør man nok se på de ideale fordringer, det engasjerte miljøet og den interne dynamikken som Sandberg og Kristoffersen skisserer. Her er det mye interessant å gå videre på. Ikke minst derfor skulle jeg nok ønsket meg flere detaljer også om materialet utover det skriftlige: Når de har 11 fortellinger fra andre og sier det er representativt for de fortellinger de har, og at det (til min nokså store overraskelse) ikke er noen forskjeller på hvilken skole hvor i landet, da ville jeg gjerne visst mer om hvilke andre fortellinger de har, og hvor mange det er av dem totalt. Senere i boken nevnes tallet førti foreldre – er det elleve av førti vi får i kapittelet «Erfaringer fra Steinerskolen»?

Jeg kunne godt også, når vi snakker om det monografilignende, tenkt meg å fått en langt mer systematisk gjennomgang og analyse av den norske Steinerskolens egne dokument. Det som er med, er bare med på å vekke appetitten og interessen for å forstå hva det betyr og hvordan det omsettes.

Selv er de imidlertid oftest mer interessert i å gå til «kilden»: Hva har Steiner sagt og ment, og hvordan henger pedagogikk, kosthold, jordbruk og behandling sammen med Steiner syn på mennesket og verden. Det er en fascinerende sak i seg selv. Det er kanskje ikke fullt så fascinerende å påpeke hva som, vitenskapelig sett, er galt med det. Men selv om det er litt mer som å skyte fisk i tønne, er det fortsatt nødvendig å gjøre oppmerksom på at det ikke finnes dokumentasjon på at misteltein ikke har noen dokumentert effekt på kreft. Helt uavhengig om det «åndsvitenskapelig» sett balanserer en ubalanse mellom eterlegeme og astrallegeme som burde hatt en sånn i effekt i kroppen. Om kroppen nå var som Steiner mente. Hvilket vel ikke akkurat fremstår som tilfelle etter litt for mange velvalgte Steinersitat av typen hoderistende (evt gapskrattende) gale om man betrakter dem som forsøk på vitenskap. Tilsvarende gjelder for jordbruk.

Og tidvis for tanker om menneske og læring.

Pedagogikken vies naturlig nok mest plass. Tidvis blir det polemiske vel tydelig og for repetitivt. Steinerskolen er åpenbart basert på Steiners religiøse tankegods i utgangspunktet. Samtidig forteller forfatterne at det ofte er mindre kunnskap om Steiners idéer i lærerkorps og blant foreldre. Selv om det er opplysende i hvilken grad pedagogiske praksiser er knyttet til bestemte, og for utenforstående snåle, antroposofiske idéer er jeg langt mer i tvil om hvor mye de religiøse grunntankene diskvalifiserer Steinerskolene fra å også være pedagogiske alternativ. Det går an å være en religiøs friskole med alternativ pedagogikk, og et pedagogisk alternativ tuftet på alternativ religion. Uten at det betyr at man skal beklage at noen gjør tydelig at det religiøse grunnperspektivet har en betydning når skolene selv gjerne underkommuniserer det.

Siden jeg ofte skriver kritikk selv, gjenkjenner jeg også hvordan det kritiske perspektivet kan stå i veien for andre analyser. Arve Mathisens inndragning av tenkere og idéer som, slik forfatterne sannsynliggjør, ikke ser ut til å passe så godt med Steiners egne, i refleksjon om Steinerpedagogikk kan for eksempel også leses som (mulig) bidrag til fornyelse og utvikling i mindre sekterisk retning. Ikke bare som misforståelse og tildekking. Siden det ikke diskuteres på andre premisser enn hvordan andre tenkere egentlig kolliderer med Steiner, får vi ikke avklart slikt, og vi mister dermed en anledning til å se mer om indre dynamikk i miljøet. Det blir ikke åpenbart at en kontinuerlig tilbakevending til Steiner avklarer alt. Mitt eget magre kjennskap til Steinerskolemiljø tilsier strengt tatt at holdninger og idéer bør variere langt mer enn som så.

Noe av denne variasjonen kommer også godt frem i boken. Selv om hovedfokuset er klart på det kritiske, med tilsvar til en lang rekke norske debatter og debattanter (og enkelte sideblikk til det internasjonale), er det lagt inn nyanserende elementer. Det er for all del ikke en «balansert» fremstilling. Boken er uapologetisk kritisk, med vekt på de sider forfatterne mener fortjener kritikk og kun sideblikk til annet. Men tatt i betraktning den ikke spesielt vennligsinnede avskjeden med bevegelsen og den tidvis opphetede (for ikke å si ufine) tonen en del deltagere har hatt etterpå er det mer nøkternt enn man kunne vente. Målet fremstår kanskje ikke så mye som det å desavuere Steinerskolene som noen ville trodd. De som vil og har lyst til å sende sine barn dit eller involvere seg, får høre at de må for all del velge å gjøre som de ønsker. Målet til forfatterne er nok også å få sagt det de vil av kritikk, men virker primært derigjennom å være det å fortelle de frafalnes og kritiskes side av fortellingen om dem, inkludert detaljer om tenkning bak. Dernest en tidvis systematisk kritikk av hva som er galt med en del av argumentene som brukes for Steinerskolen, og altså ikke minst en tydelig kritikk av utvalg fra Steiners egne tekster og idéer.

Det er med andre ord en bok som vil veldig mye på én gang, både på godt og vondt. Det skaper en del gjentagelse, dybden og gjennomføringen kunne vært bedre med et enklere og klarere fokus. Men til gjengjeld får vi altså se kritiske betraktninger i en del bredde, ikke aldeles uten balanse, og med en rekke interessante ting og observasjoner kastet opp, forhåpentligvis til videre undersøkelse.

Kristin A. Sandberg & Trond K.O. Kristoffersen
Det de ikke forteller oss. Steinerskolens okkulte grunnlag
Cappelen Damm 2010, 426s.