Jeg hadde egentlig tenkt til å la denne saken fare, men etter utallige oppfordringer må vi nesten ta turen til Lalm oppvekstsenter i Vågå.

Som alle med sans for sesongagurker og en minimalt tabloid oppmerksomhet har fått med seg, fortelles det om mystiske hendelser der. Ting «flyr gjennom luften» og dører smeller. Og siden de ikke har funnet «magnetfelt» – noe de både sier å ha undersøkt og «vurderer å måle – må det jo være noe overnaturlig. Aller helst, får man inntrykk av, bør det være noe overnaturlig.

Det kan i alle fall virke som om den foretrukne forklaringen passer til visse kanalers underholdningstilbud. For om man vurderte å lete etter naturlige årsaker, er for lengst ulike andre «kurer» forsøkt. Prosten ble hentet inn med velsignelser, men det hjalp ikke så lenge. Nå svømmer de i tilbud fra alternativbransjen. Der settes dog foreløpig en grense. Isteden har en eldre, selverklært synsk herre fra nordlige regioner besøkt barnehagen:

Han påviste et sted under huskestativet der han mener det ble gravlagt to fremmede for over hundre år siden

Basert på denne uhyre solide informasjonen fra en solid kilde vil nå kommunen flytte huskestativet. Det er nok best. Vi husker alle hva som skjedde i dokumentarfilmen Poltergeist, og barn er det jo nok i en barnehage…

Men bortsett fra det tøvete i å kaste penger etter sånt og det deprimerende i at så mange kaster seg hodestups inn i forklaringer der man heller venter hodeløse ryttere, så er det én ting som gnager meg mer enn annet: Det angivelige fenomenet anses som et problem man må fjerne så fort som mulig.

Hvor i pokker har folk gjemt nysgjerrighet og undersøkelsestrang?

Nå er selvsagt spøkelseshistorier og fortellinger om «uforklarlige» opplevelser nokså mye vanligere enn spøkelser og «uforklarlige»* hendelser. Og fortellingene fra Vågå er vitterlig nokså tamme for genren, mens dokumentasjonen så langt er spinkel. Men la oss nå se på reaksjonene i lys av det, som om det var fenomen heller enn fortellinger: Her har vi altså – angivelig, men dessverre fryktelig udokumentert – jevnlig repeterende og påstått snodige (såkalt «uforklarlige») hendelser som man tolker til å mest sannsynlig ha en fantastisk årsak. Og så vil man fjerne det før man har undersøkt det grundig? Hva er det for slags holdning? Vi er vitterlig mange som ville gitt litt for en anledning til å dokumentere et skikkelig spøkelseshus!

Og litt mer nøkternt er det selvsagt også en fantastisk mulighet til å trene både barn og voksne i granskning, dokumentasjon og hypotesetesting. Hva er det egentlig som skjer, og skjer det virkelig på en sånn måte at man kan dokumentere noe ordentlig? Når skjer ting? Er det noen spesielle betingelser? Hvordan? Hvilke årsaker kan man tenke seg, hvordan kan man teste om de holder?

Men neida. Det skaper «uro», så det primære er å ta fortelling for virkelighet og få endret fortellingene.

Man gremmes. Og fristes til å antyde at den som har gjemt bort vitebegjæret sitt i et trangt kott hverken burde jobbe med barn eller i politikk.

(Takk til tthoro for et siste spark bak.)

*Ordet «uforklarlig» er av de mer irriterende i bruk. Det brukes som regel bare rett før man hopper til en ureflektert og overnaturlig forklaring: Det er ikke noe jeg vet, så det må være noe jeg tror jeg vet isteden. At noe er uforklart og rart burde være en utfordring til å undersøke nærmere, ikke til å si at «derfor er det julenissen som står bak».