Én av de lett ergerlige tingene – i alle fall for mitt vedkommende – da vi holdt på med «7.sans»-serien på Schrödingers katt var at det aldri ble noe av de ordentlige testene. Muligheten til å vise forskjellen mellom underholdning og forskning ble om ikke fullstendig, så i overveiende grad borte. Men de «evnerike» ville ikke.

Noe som også gjaldt «Snåsakaill’n», Joralf Gjerstad. Nå kan Dagbladet fortelle at han har ombestemt seg, og med kjendisstatusen han har fått er det naturlig at andre medier henger seg på. Med oppfølgende spørsmål til en Katta-redaksjon som gjerne vil være med.

Spørsmålet er imidlertid åpent om hva Gjerstad egentlig sier og mener, og om hva slags tester som er rimelige. Jeg skal forklare litt nærmere.

Det er forskjell på testing og testing. Når vi tok turen til én av de «synske» i programserien, var det blant annet fordi hun garanterte utvetydige bevis for evnene hennes. Det viste seg at bevisene hverken var utvetydige eller engang i nærheten av et indisium. De var heller eksempler på hvordan klient og «synsk» sammen spinner en vev av mening, slik at kunden ble fornøyd og hadde en fortelling om noe. Uten samarbeidet der kunden gjorde mesteparten av arbeidet var det ingenting å se.

Alle hadde gode fortellinger om bemerkelsesverdige hendelser og fornøyde kunder. Og for dem var det både test og bevis nok. Og det høres litt ut som hva Gjerstad sier til NRK:

Jeg skal stille opp nå. Hvis folk ikke er fornøyd med svarene og opplysningene jeg har gitt, ja da får de komme hit og møte meg. Men jeg har lite å tilføye ut over det jeg allerede har fortalt i bøkene mine.

Han har utvilsomt både fortellinger og personlig utstråling. Men det er liksom ikke helt det vi andre mener med en test.

At fortellingene om erfaringer synes å veie tungt i det han tenker på som test og bevis, kommer kanskje enda tydeligere frem i intervjuet med Dagbladet, der han presiserer «teste»-setningen sin slik:

Hvem som helst skal få teste meg. Hvis noen vil høre om det unaturlige som skjer rundt meg skal de få møte meg og teste meg før jeg dør.

Vekten på å «høre om det unaturlige som skjer rundt meg» er som å høre mange andre innen samme felt snakke om bevisføring og testing.

Nå er selvsagt Gjerstad en skarp mann som samtidig forstår at det å høre om opplevelser ikke er en test. Det later til å være adskillig vanskeligere for svært mange å forstå at det å høre om mange opplevelser, også fra andre enn ham selv ikke kan regnes som test. Det legger jeg merke til i vanlig sosialt liv, nesten like mye som jeg har sett det hos dem som tror de har spesielle evner.

Hva kan og hva bør så en slik test være?

Det er her vi fort kommer opp i andre vansker. En helt enkel måte å tenke seg det på, er å sette opp en test omtrent slik: en person påstår seg å være synsk, så la oss sjekke om vedkommende har betydelig mer rett enn et rimelig utvalg andre i bestemte «synske» oppgaver. Men det oppstår fort problem når, som det svært ofte gjør, akademiske utledninger av hva påstanden om en bestemt angivelig evne burde innebære ikke går overens med oppfatningen hos den påstått synske.

Et eksempel her kan være fra under det verste Snåsahysteriet sist, hvor det flere ganger ble snakk om et «bevis» for Gjerstads evner: Han hadde gjettet et skjult kort gjester hadde med. Og som han «ikke kunne vite om» på annet vis enn ved å ha spesielle evner.

Vel, om noen skulle ha slike evner er ikke så vanskelig å teste noenlunde seriøst og samtidig nokså fjernsynsvennlig. Man tar f.eks. 20 forskjellige kortstokker, får en utenforstående til å trekke et tilfeldig kort fra hver og legge i hver sin ugjennomskinnelige konvolutt og forsegler dem grundig. En annen person tar så konvoluttene og legger inn i enda et nytt lag konvolutter i tilfeldig rekkefølge. Forsegling gjentas. En tredjeperson velger ut ti tilfeldige konvolutter, og de legges på bordet foran den «synske» som angir hvilket kort som ligger i hver, og dette skrives bakpå hver enkelt av de ti konvoluttene, som deretter åpnes av en utenforstående foran kamera.

Uten å gå inn i måter å unngå juks på (de er mange) er det veldig synlig for alle om svaret er riktig eller galt, samtidig som sjansen for å gjette ikke er så stor at det gjør noe. Ti rette her ville være mildt sagt imponerende og et veldig talende svar, om man kan eliminere fusk.

Det ville nok vært for imponerende. I praksis virker ikke de fleste «evnerike» slik. De ville nok sjelden svare klart og entydig på alle ti kort, men heller si sånt som at «jeg kjenner ikke noe akkurat nå», kanskje angi noe presist for et og annet kort, eller kanskje ikke. For det hører med til sjeldenhetene at noen hevder å ha evner som er så presise og samtidig alltid pålitelige.

Det betyr ikke at det må være veldig vanskelig å lage tester. Hovedproblemet er å lage gode tester som har en klar forbindelse til det den som skal testes mener de kan gjøre (og hvor nøyaktig de mener å kunne gjøre det). Det er én av grunnene til at Randi’s challenge krever at de som vil testes selv presiserer nøyaktig hva det er de mener de kan gjøre – og én av grunnene til at de fleste faller fra akkurat der. De fleste er ikke vant til å tenke sånn. De har derfor gjerne vanskelig for å presisere helt hva de mener de kan.

«Skeptikertester» som Randis er også krevende på en annen måte: De skal kunne kommunisere til enhver, der og da, hva resultatet av testen er. Du skal lykkes synlig, med høy, forhåndsavtalt presisjon. Til gjengjeld er ting altså gjennomgått grundig med den som skal testes først, man er blitt enige om at dette er rimelig, og det er kjørt «åpne» varianter først så den som testes kan attestere at dette fungerer som vanlig.

Så feiler de alle miserabelt når testen blir ordentlig, og de ikke har noen andre kilder til informasjon enn «evnene» sine. Det er synlig for alle å se, fordi kravene er så tydelige.

Men det forutsetter pålitelighet og presisjon i «evner». Mens noenlunde nøkterne parapsykologer mener at hvis slike evner finnes, så er de så vanskelig å oppdage at det må store tester over lang tid for å ane sporene, krever den typen tester et interessert publikum ønsker seg – inkludert de «synske» selv – et tydelig og enkelt svar. Og det er slett ikke så enkelt å kombinere de tingene i forsøk som både skal ta hensyn til en lite eksplisert forståelse av hypotetiske evner, en forståelse som er fremforhandlet i samspill med andre mennesker, tilpasset fortellingsgenre, og både utviklet og forsvart med alle tenkelige kognitive bias.

Det betyr på ingen måte at det er umulig å lage fornuftige tester. Men avhengig av hva som blir påstått er det ikke alltid det kan gjøres kort og fyndig, selv om både tester og testet skulle ønske seg det.

Så det første den som vil teste Gjerstad må gjøre for at dette skal bli bra, er å få en presisering av hva som blir hevdet og så tilpasse gode tester etter det. Det er vanskelig nok. Og det er – tilsier erfaringen – heller ikke enkelt å deretter bli enige med testpersoner om testen, eller engang at den henger rimelig sammen med hva de påstår. Det enkleste er å legge det tett til hverdagspraksis, hvilket fort leder over til andre vanskeligheter.

Til gjengjeld er det én ting som ikke er så vanskelig å forutsi: Når alle tester er gjort og resultatene er inne, vil den testede nesten uten unntak, og uansett hvor negative resultatene er, finne en utvei som tillater dem å fastholde sin selvoppfatning som «evnerik».

Og jeg beklager kynismen, men selv om jeg setter pris på både forsiktigheten og åpningen for å ta feil får jeg nok slike fornemmelser når Gjerstad sier at:

jeg blir 85, og må regne med at tanken min er svekket. Jeg tør ikke lenger å fortelle det jeg ser, og føler, fordi jeg er redd, at det kan være feil.

Men noe annet er heller ikke å forvente. Så får vi se hva som eventuelt kommer utav dette utspillet, annet enn enda noen oppslag før hans neste selvbiografi. Om det blir noe, blir det sannsynligvis en éngangsmulighet, som neppe får ta veldig mye tid, så det blir en utfordring å lage noe passende som holder mål.