Det er nesten 20 år siden jeg tok «ped.sem.», det som i dag er «praktisk-pedagogisk utdanning.

Jeg nevner det innledningsvis, fordi erfaringen gjorde ikke bare at jeg kjenner igjen kritikken (alt for godt), den preget også mitt første møte med Geoff Pettys Evidence-Based Teaching. A Practical Approach.

Vi som underviser på universitetet har mange ulike erfaringer med studenter. Noen har studenter preget av en arbeids- og prestasjonskultur, andre – og nokså mange på humaniorafag – har det ikke. Spørsmålet om hva man kan gjøre bedre og mer effektivt blir prekært når man 1) ikke kan stole på at studentene bidrar som de burde og 2) man virkelig ønsker at så skal skje. Og det burde det jo finnes forskning på, tenkte jeg. Hva virker for hvem under hvilke omstendigheter? Hva er de mest effektive tiltakene man kan gjøre gitt visse betingelser?

Nå har det seg sånn at jeg egentlig har vært litt interessert i den slags i en del runder før. Både som skoleelev og som student. Men møtet med pedagogene (ikke didaktikerne) slet ned en del av tillit og motivasjon. Ikke minst sitter det igjen en nokså betydelig mistillit til fagfolk som insisterer på å snakke som om andre er barn, typifisert ved en foreleser som adresserte et auditorium med 300 med gjennomsnitt på litt under 30 og 6 år i høyere utdanning som en småskolegruppe på 10.

Muligens var jeg blitt allergisk mot «overpedagogiske» og søtladne fremlegninger før den tid, men det er lett å innbille seg at den slags bidro til at det tok meg nokså mange sider tid å glemme Pettys første del. Han starter nemlig med å trykke på opptil flere av mine knapper, og fortsetter med ujevne mellomrom å gjøre det. Andre knapper enn «overpedagogisk» også. Eksempelvis vies innledningsvis nokså stor plass til «læringsstiler» knyttet til «høyre hjernehalvdel» og «venstre hjernehalvdel». Men heldigvis gir han seg oftest før utslettene ble fysiske, og jeg har arbeidet meg videre når irritasjonen har stått på. Det er jeg glad for.

Hvorfor? Vel, boken er smekkfull av konkrete tips til arbeidsmåter, og med referanse til forskning som forsøker å si noe om i hvor stor grad de virker og hvorfor. Først og fremst for skole og (kanskje) høgskole. Få av dem er til min skuffelse direkte anvendelige i en norsk universitetshverdag, eller i alle fall min norske universitetshverdag. De fleste av de har forutsetninger i form av timeressurser vi ikke har, andre arbeidsformer erfaring tilsier at man ikke kan vente at studenter følger. Men en god del kan, med litt tilpassing, forsøksvis anvendes. Og blant dem er en del hvor effekten skal være god.

Skjønt jeg er kanskje litt, vel, skeptisk. Det handler ikke bare om at mistilliten som ble sådd innledningsvis ikke går helt over. Det er for sparsommelig med klargjøring av hva forskningen som er referert faktisk har gjort og med hvilke aldersgrupper. Og jeg kan ikke dette feltet godt nok til å vite det selv, eller til å se hva som eventuelt er mer ideologipregede tolkninger av den typen pedagogisk forskning ikke er helt ukjent med. Jeg har kanskje enkelte mistanker om det siste, men siden det ikke er noen grundige redegjørelser eller avveide drøftinger må jeg bare stole på forfatteren. Det har jeg ikke alt for lyst til, men det betyr at jeg stiller meg mer avventende enn avvisende.

Det er nemlig noen nokså gode grunner til å ikke gå i dybden på enkeltstudier: det er mest metaanalyser som er basis og arbeidsformer som i tråd med tittelen står i fokus. For enkelte av arbeidsformene er imidlertid forskningen så liten at man kan stille spørsmål om hvorfor de er inkludert, men for de aller mest sentrale er det snakk om store mengder studier. (Om enn av uviss kvalitet for oss som ikke kjenner feltet.)

Litt mer til det formale: boken har ti deler og stoff nok til at hver del kunne vært en bok. Først handler det om hva han mener med evidensbasert undervisning og læring (muligens bokens dårligste kapitler) så om hva slags metoder som virker best, hvor han gjør rede for hva slags forskning han benytter seg av (primært hhv Marzanos og Hatties oversikter). Deretter er resten nokså praktisk med noen mer prinsipielle blikk innimellom: Hvilke metoder er best, hva slags prinsipper ligger til grunn (kanskje) for hvorfor de er best, hvordan velger vi undervisningsmetoder og en rekke andre, beslektede tema. Inkludert noen tidvis naive beskrivelser av hvordan du kan teste ting i klasserommet i «dine egne bevis» – en oppskrift som minner på hva slags raske feiltolkninger de fleste fallgruvene Barker Bausell beskriver i Snake Oil Science lett fører til.

Nok om dét. Hva er det som virker best, ifølge den forskningen Petty lener seg på? Han nevner syv strategier. Jeg tar dem helt til slutt, så kan de som kjenner dette bedre gjerne si noe om hvor solid det er og hvor det eventuelt måtte være uenigheter. Som bokkapitler er det uansett blant bokens bedre, med klare, praktiske beskrivelser av hva de betyr og ikke. Ingen av dem betyr det du tror om du tenker «standard, middelmådig undervisning». Alle forutsetter selvsagt strategisk student-/elevaktivitet som vesentlig del:

Vurdering for læring
Interaktiv undervisning for hele klassen
Grafisk/visuell organisering
Manipulativer og lignende spill/lek
Samarbeidende læring
Gjensidig undervisning

Det er i alle fall mer enn nok å ta av, og nokså mye å bli inspirert av. Selv om en del altså irriterer en gammel grinebiter også, er det nok en bok jeg har gode intensjoner om å plukke frem igjen før jeg designer neste undervisningsrunde.

Med mindre jeg har funnet noe bedre innen den tid som passer norsk universitetsvirkelighet bedre. Det kan f.eks. hende jeg spør min gamle student, nå NTNU-kollega Henning på bloggen Best Praksis om noen tips…

Geoff Petty
Evidence-Based Teaching. A Practical Approach
Nelson Thornes 2009, 378s.