Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Traumatiske minner

MCNREM.jpgPå 1980- og tidlig på 1990-tallet var det vanlig å høre om pasienter som gjenfant fortrengte minner etter gamle traumer. I arven etter Freud og andre ble slik minnegjenvinning ofte sett på som nødvendig for å bli frisk.

Det var flere problemer med tankene. Disse kom i fokus utover 1990-tallet, da ”recovered memory therapies” fikk kritikk for å bidra til at pasienter både konstruerte falske minner og ble faktisk verre.

Kontroverset gikk høyt, men klinikere som behandlet pasienter mente at de hadde sitt på det tørre, og at forskning som antydet noe annet var mangelfull og gal.

Etter et tiår kunnskapsbasen blitt kraftig skjerpet, og forskningen tyder på at vi kan konkludere følgende, skriver Richard McNally:

Folk fortrenger ikke grufulle opplevelser, men husker dem til vanlig bare alt for godt. De kan gå lang tid uten å tenke på traumatiske hendelser, men hendelsene glipper sjelden helt ut av bevisstheten. Det er (følgelig) ingen grunn til å postulere spesifikke mekanismer som fortrengning eller dissosiasjon for å forklare hvordan man kan gå lang tid uten å tenke på slike opplevelser.


Dette skriver McNally på side 2 av Remembering Trauma fra 2003, en bok jeg omsider fikk lest i sommer. Resten av boken er en grundig dokumentasjon av disse konklusjonene, i form av en gjennomgang av forskningen på traumer og hukommelse. McNally har selv omfattende forskning på feltet, og har en imponerende oversikt. Han er grundig, nøktern og skarp i fremleggingen av undersøkelser på alle felt han dekker.

Og det går både bredt og dypt, fra diskusjon av hvordan vi husker og hva et traume kan være, til forskning på alt fra Vietnam-veteraner til de som tror de har vært kidnappet av UFOer. Påstander, teorier og forskning relatert til angivelig gjenvunnede minner om seksuelle overgrep opptar en betydelig del av boken, men det er satt i større kontekst, slik at vi får et mer fyllestgjørende bilde av hva som er forskningsbasert kunnskap på feltet minner og traume.

McNally behandler et enormt vell av rapporter – litteraturlisten fyller nærmere 100 sider, stort sett med forskningsartikler – og han gjør det på en svært klargjørende måte. Resultatet er altså, ikke uventet, negativt for dem som tror på dissosiasjons- eller fortrengningsteorier og bruker dette i sin behandling av pasienter.

Det later dessverre til at det ikke er blitt færre av disse i Norge de siste par tiårene, kanskje snarere tvert i mot. Dermed er det ikke blitt mindre viktig med den kunnskapen McNally gir oss.

Jeg ser dessverre at dette blir en viktig oppslagsbok til påminnelse på mange konkrete felt fremover.

Richard McNally.
Remembering Trauma.
London: The Belknap Press of Harvard University Press 2003.

Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.