I forrige installasjon av Brian Deers BMJ-granskning av Wakefield-skandalen fikk vi fortellingen om forskningsfuskets hva og hvordan. Det var skarpere og klarere enn tidligere, og etterlot spørsmål om hvor gode akademiske institusjoner (tidsskrift inkludert) er til å takle fusk.

Denne ukens del 2 gir noen delvise forklaringer på hvorfor Wakefields arbeidsgiver var så slette til å følge opp. Wakefield hadde nok øynene fiksert på store økonomiske gevinster, blant annet ved hjelp av en håpløs «alternativ vaksine», men han hadde også fornuft nok til å involvere ledelsen i de samme uetiske drømmeriene:

The press conference and video boosted the commercial plans, which were moving forward behind the scenes. The following week, Wakefield brought two associates to the school for an already scheduled meeting with the finance officer Tarhan. One was the father of child 10 in the paper. The other was a venture capitalist. And two days after the meeting, they submitted a 13 page proposal to launch a joint business with the school. It would be focused on a new company, Immunospecifics Biotechnologies Ltd, aiming not only to produce a diagnostic test, as proposed 18 months earlier, but also “immunotherapeutics and vaccines.”

Det startet imidlertid mye tidligere, og det var ikke småsummer det var snakk om – i drømmeverdenen til én som etter alle solemerker ikke lot virkeligheten være noe hinder. Allerede i 1996, mens han fortsatt bare var i gang med det som skulle bli den famøse Lancet-artikkelen, skrev Wakefield til ledelsen om et dertil hørende forslag til :

a company that could reap huge returns from molecular viral diagnostic tests. It predicted a turnover from Britain and America of up to £72.5m a year.

Det er fortsatt litt penger. Ikke minst i slunkne akademiske kasser.

På tross av betenkeligheter tok det lang tid, forteller Brian Deer, før ny ledelse og nye involverte fikk satt en stopper for planer delvis basert på «a largely abandoned fringe technology» som jevnt over betraktes som uvirksom. Og enda veldig mye lengre tid før aktiviteten ble allment kjent. Det blir den nemlig først nå.

Og det er et nokså uspiselig stykke grådighet koblet med juks og pseudovitenskap Deer forteller om, der det er veldig tydelig at alle ser etter egne interesser – ikke minst «helten» Wakefield. Nå fremstår han gjerne i tulling-retorikk som helten i kamp mot «Big Pharma», men den gang, forteller Deer

he nurtured relationships, with drug industry support, including front of the plane overseas travel. “Please find enclosed a cheque for £2876.70 from Axcan Pharma Inc, a refund of my airfare with regard to my Canadian trip,”48 he told the special trustees, for example, as he put final touches to the scheme. He was also then negotiating a Johnson & Johnson consultancy49 and had longstanding connections with Merck and SmithKline Beecham.

Innholdet er for rikt til å refereres ytterligere her. Les hele selv.

Jeg for min del prøver fortsatt å fordøye omfanget og den institusjonelle medvirkningen, om ikke annet så ved deres taushet. Riktignok er det mer fokus på interessekonflikter nå enn for tretten år siden, men likevel – å vite det ledelsen visste og ikke påtale tydeligere ser ikke bedre ut i denne saken enn hva som ville vært tilfelle i en annen sak.

(Takk til Tor Magnus for kommentar-tips om at del to var online nå.)