Seth Mnookin er journalist, redaktør, vitenskapsorientert og far til et lite barn. Alle elementene er med på å legge bakgrunnen for boken The Panic Virus. A True Story of Medicine, Science, and Fear. Hvis vi legger til krass, har vi et bilde på formen i boken: Journalistisk fortellende med utgangspunkt i personers livshistorier og opplevelser, skarpt formulert og forskningsorientert i forhold til hva som er riktig og galt. Mnookin er med andre ord omtrent like tilbakeholden med sin egen stemme som denne bloggen på sitt tydeligste når han omtaler den moderne anti-vaksinasjonsbevegelsens historie, og ikke minst dens opphav i ulike mediebegivenheter. I motsetning til Peter Bearman i The American Prospect vil jeg påstå at journalisten Mnookin er skarpest mot journalister og mediebransjen, først dernest svindlere, lettvintheter og feil i forskningsbransjen.

Det favner bredere, på godt og vondt.

Mnookin starter nok med den umiddelbare forhistorien, og hvordan selve suksessen med vaksiner har ført (selv fag)folk til å glemme drepende sykdommer fra nokså nær forhistorie, med tragiske resultat. Men så går han fort tilbake i tid for å fortelle vaksinasjonens brogede historie. Jeg vet ikke hvordan det fortoner seg for dem som ikke har lest slikt i mer detalj tidligere. Selv om det var velskrevet, fortonet det seg for undertegnede som alt for flatt og uten tilstrekkelig dybde i både forløp og episoder. Skal man lese om dette i journalistisk form, bør man heller lese Arthur Allens «Vaccine». Jeg tør ikke si om de mer fjernt historiske partiene hos Mnookin ikke lykkes, men jeg garanterer at det er noen hakk bedre hos Allen.

Men det er noe Allens bok ikke er så sterk på, og her kommer Mnookins samtidsfokus langt mer til sin rett: moderne kontroverser, forskningen og det politiske spillet rundt dem og mediene som var involvert i dem. Spesielt det siste. Han har også et tydeligere fokus på ulike panikkelement involvert i utviklingen av anti-vaksinasjonsaktivisme, og dermed et mer tverrfaglig perspektiv på de ulike sidene som er involvert. Mnookin trekker veksler på både fellestrekk og interne relasjoner mellom anti-vaksinasjonskampanjer og andre panikker, som f.eks. fluorisering av vannforsyning. I begge tilfeller er det myndigheter som gjør noe obligatorisk og presser noe på tildels grupper som har historiske grunner til å mislike myndigheters makt, men også grupper som har ideologiske årsaker til å gjøre motstand.

Mnookin gjør også seriøse forsøk på å anskueliggjøre kognitive biaser som spiller en rolle når foreldre tilslutter seg anti-vaksinasjonsbevegelser. Det er den vanlige gruppen feil (forventning, bekreftelse, skarpskytter, kirsebærplukker etc) forsterket av et uttrykk jeg sjelden støter borti: «tilgjengelighetskaskader», en form av tilgjengelighetsbias forsterket av referansegruppe og groupthink i kollektiv atferd. Det handler fortsatt om konformitet, men om hvordan vi lurer oss til å tro at konformitet er det rasjonelle valg. (Jeg svak for uttrykket fordi det er utviklet på og til noe som passer til mine interesser for både konstruksjon av «sosiale problem» og konspirasjonsteorier.) Forfatteren forklarer, forteller og gjør relevant på forbilledlig vis.

Kapitlene starter helst med «human interest» og med sympatisk opptegning av kapitlets skikkelser. Det blir litt for journalistisk for meg, men det styrker selvsagt teknisk sett forfatterens retoriske ethos når han begynner med sympatiske portrett av skikkelser han snart skal begynne demonteringen av. For om han begynner med humanisering, gir han rene ord for pengene når han kommer til de kritiske delene. Når juks, grove feil, misvisende og skadelige påstander blir avslørt som akkurat dette – og det skjer hyppig, er det moralske engasjementet tydelig og klart. Og det gjelder, slik jeg leser boken, først og fremst journalistene i boken.

Det er ikke uten grunn at media blir en hovedskyteskive. Riktignok er det mange sterkttroende og lite forskningsorienterte aktivister involvert og mange episoder starter med dårlig forskning, men det er media som gang på gang har latt disse slippe til. Og som Ben Goldacre, hevder Mnookin at det er media som gjennom ensrettede skandaleoppslag har skapt de panikker som har gjort den moderne anti-vaksinasjonsbevegelsen mulig. Det er dem som har skapt den «frame» for fortvilede og engstelige foreldre som har skapt dårlig politikk, skadelig kollektiv atferd og gitt direkte støtte til organisering. Og de har gjort det selv om de hadde gode muligheter til å vite bedre. Det har skapt store ringvirkninger, små barn har dødd som resultat, og de involverte parter har hverken uttrykt anger eller bedt om unnskyldning. Toneangivende skikkelser og utgivere har isteden bare fortsatt. Det engasjerer Mnookin nokså sterkt, og det bidrar til en lesverdig bok.

Hvor du kan lese mer om både gamle og nye aktivister, hvilke episoder media skapte før de skapte Andrew Wakefield som fenomen, og en lang rekke andre ting.

Seth Mnookin
The Panic Virus. A True Story of Medicine, Science, and Fear
Simon & Schuster 2011, 429s.