Akademisk polemikk er en glede å lese. Jeg nevner det bare, innledningsvis.

På nittitallet en gang snublet jeg over Primate Visions av Donna Haraway. Det ble med snublingen også. Etter ganske få sider ble den satt pent tilbake i hyllene under hukommelsens merkelapp «meget mulig festlig», eller «pretensiøs, nokså uleselig, og dermed sannsynligvis ubrukelig». Jeg har ikke forsøkt siden, så jeg lurte litt på dommen da én av mine gamle studievenner plutselig dukket opp som ekspert på Haraway og tydeligvis hadde funnet noe viktig og anvendelig der. Men Nina Witoszeks betraktning fra et nytt foredrag av Haraway, omtalt kort i dagens Aftenposten, ringer vagt en bjelle:

Mye av det hun sa i Oslo var ubegripelig, og det som var begripelig var enten banalt eller søkt.

Det høres ut som en del bøker og innlegg fra studietidens begeistring for «postmodernisme».

Men grunnen til at jeg nevner det er ikke primært at Witoszek så beleilig tar opp den tråden i forbifarten. Det er vel helst at jeg hadde en runde med gamle bokanmeldelser i går, etter at Pharyngula lenket til Evgeny Morozows bloggpost This is how you start a takedown om ovennevnte bok og forfatter:

This is a book that contradicts itself a hundred times; but that is not a criticism of it, because its author thinks contradictions are a sign of intellectual ferment and vitality. This is a book that systematically distorts and selects historical evidence; but that is not a criticism, because its author thinks that all interpretations are biased, and she regards it as her duty to pick and choose her facts to favor her own brand of politics.

Det fortsetter, og det blir bare bedre.

This is a book full of vaporous, French-intellectual prose that makes Teilhard de Chardin sound like Ernest Hemingway by comparison; but that is not a criticism, because the author likes that sort of prose and has taken lessons in how to write it, and she thinks that plain, homely speech is part of a conspiracy to oppress the poor. This is a book that clatters around in a dark closet of irrelevancies for 450 pages before it bumps accidentally into its index and stops; but that is not a criticism, either, because its author finds it gratifying and refreshing to bang unrelated facts together as a rebuke to stuffy minds. This book infuriated me; but that is not a defect in it, because it is supposed to infuriate people like me, and the author would have been happier still if I had blown out an artery. In short, this book is flawless, because all its deficiencies are deliberate products of art.

Hvilket ikke hindrer anmelder Matt Cartmill i å gå grundig inn i teksten og både finne interessante tema og innsikter der, og samtidig plukke på mer av det samme, gjennom den eneste veien «open to a reviewer who dislikes this book as much as I do … question itsauthor’s fundamental assumptions–which are big-ticket items involving the nature and relationships of language, knowledge, and science.»

Den påfølgende diskusjonen finnes (bak akademisk og dyrt abonnement her) og var et gjensyn med 90-tallsdiskusjonene om postmodernisme, med alle de mer rabiate sidene diskutert. Fornøyelig, elegant og opplysende lesning. For rettferdighetens skyld skulle man ha slitt seg gjennom den andre siden også, men rettferdighet er så langtekkelig innimellom.

Det har jeg derimot gjort (flere ganger) med det andre opplysende slaktoffere, som jeg er både enig og uenig med, Olga Amsterdamskas elegante takedown (også abonnement, dessverre) av Bruno Latours Science in Action. Den har mye samme struktur, deler mye av den overordnede kritikken – og snerten. I anmeldelsen med tittelen «Surely You’re Joking, Monsieur Latour» finner vi bl.a. følgende betraktninger i første avsnitt:

To write a science in action review of Science in Action would mean that instead of asking what this book teaches us about science, about the production of scientific knowledge, or about the organization of the scientific community, I would have to examine how this book is being used by others. I would have to assume that until it is read, it does not even exist and that the issue of whether it is correct or not depends entirely on how it is read. Reviewing Latour’s book in his own terms would mean that I would never ask whether his questions are pertinent or his problems well posed; instead, I would have to consider whose spokesperson he is, whose «obligatory translation passage» he has become, and how many allies he has already enrolled. … I will not try to examine the strength, length, or composition of his network but will focus instead on his arguments, his problems, and his solutions. In doing so, I will assume that Latour himself is trying to understand what science is and how it works rather than trying to win a war or to control and dominate others. Moreover, I will try to interpret Science in Action as accurately as I can, even though its author gives me his permission to make it say whatever I want and assures me that «all deformations are fair» (p. 40).

Deretter følger en drepende lesning. For å låne bare litt til før avslutningen:

Parenthetically, let me remark that in a recent publication on reflexivity, Latour rejects all causal explanations and asserts that «the belief in causes and effect is always, in some sense, the admiration for a chain of command or the hatred of a mob looking for someone to stone.»2 I gather from the same article that being self-contradictory is something to be admired, but still I would like to ask whether the omnipresence of a causal vocabulary in Science in Action is a sign of Latour’s admiration for chains of command, or is it only a reflection of his desire to stone someone?

Ouch.

Det hele avsluttes slik, når idealene for den «nye samfunnsvitenskapen» er behørig slaktet:

Somehow,the ideal of a social science whose only goal is to tell inconsistent,false, and incoherent stories about nothing in particular does not strike me as very appealing or sufficiently ambitious.

Det er ikke helt rettferdig, det overser det anvendelige og leser teksten på en litt for bokstavelig måte, men det gjorde også alt for mange tilhengere. Men det er mye morsommere på denne måten. (Dessuten er da resultatet av lesningen også produktiv, siden den unektelig bidro til å bygge «nettverk, allianser og fakta».)

Siden Olga Amsterdamska ikke lenger eksisterer (hun døde alt for tidlig i 2009) kan vi jo sørge for at teksten hennes, også i den forstand hun tillegger Latour, fortsatt gjør det.

(For ordens skyld: Jeg har lest Science in Action flere ganger, med varierende grader av glede, refleksjon og irritasjon. Og jeg leser p.t. innimellom hans Reassembling the Social som sengelektyre, med tilsvarende blandede reaksjoner, og til egen opplysning. Jeg er sikker på at det kommer til enda mer nytte, ikke minst på grunn av elegante slakt. Som i dette tilfellet ble gravd frem til meg av Jesper Aagaard Petersen for noen år tilbake.)