Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Fornektelse – fra tobakk til antropogen global oppvarming

Fornektelse er ikke forbeholdt ekstremistiske og marginale miljøer. Selv om betegnelsen har sin opprinnelse i nazistiske Holocaustbenekteres frastøtende forsøk på å renvaske nazismens ettermæle peker den på strategier som har vært i bruk langt mer allment. Det gjelder ikke bare kreasjonister og konspirasjonsteoretiske ”cranks” heller, men langt mer sofistikerte og bemidlede miljøer. Vitenskapshistorikerne Naomi Oreskes og Erik Conway begir seg ut på å beskrive noen slike i Merchants of Doubt. How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Underveis er de innom flere betydningsfulle miljøsaker de siste tiårene, fra KFK-forbindelsers påvirkning av ozonlaget til miljøgifter.

Hovedtemaet i boken er omtrent som følger: en nokså begrenset, men sentralt plassert klikk frimarkedsfundamentalister og fysikere har stått til rådighet for ulike industriers forsøk på å så tvil om skadene ved virksomheten deres, slik at det ikke eller kun mye senere blir igangsatt regulering av virksomheten. Dette har skjedd på den ene side av primært ideologiske årsaker – kampen for ”den frie verden” mot ”kommunismen” i all regulering – og på den annen side av pragmatisk økonomiske profitthensyn forkledd bak ideologisk ”idealisme”.

Skurkene i fortellingen er i første rekke et knippe kalde krigere og fysikere, i neste rekke en og annen økonom. Det er forskerne som får fokus på seg her, med bare kortere blikk til de institusjoner og industrier som finansierte virksomheten. Aller er imidlertid utvilsomt presentert som skurker heller enn som mulig villfarne skikkelser som bare tar feil. Fra tobakksindustrien og fremover fremstilles nesten en hver sak i det lys at de taler mot bedre vitende, og noen ganger er det utvilsomt også dokumentert at så er tilfelle. I de resterende kommer ikke det som måtte gjenstå av tvil de tiltalte til gode. Strategiene fornekterne bruker taler et for tydelig språk mot dem. Oreskes og Conway dokumenterer gjentatte ganger hvordan de lyver, bakvasker, fordreier andres posisjoner, plukker data og funn ut av sammenheng, og at de fortsetter med det samme lenge etter at det er påpekt.

Det at påstandene blir tilbakevist har gjerne ikke spilt noen rolle. Det har gjerne skjedd i vitenskapelige kretser, men siden det sentrale har vært å påvirke politikk med alle, (dessverre helt sedvanlig skitne) teknikker, spiller ikke tilbakevisningen noen viktig rolle. Og med på laget har industrien og dens frontkjempere hatt en dertil vennligsinnet presse med en publiseringspolitikk som presenteres som til forveksling lik den vi har sett for den klassiske partipressen. Wall Street Journal kommer ikke heldig ut av boken de heller, for å si det litt høflig.

Forfatterne gjør mer klar over problemet med ”falsk balanse” i media enn de fleste: for ofte kan hvem som helst kan trumfe tiårs forskning fordi de ”presenterer den andre siden”, selv om den består av like mengder sure oppstøt, «JAQing off» og luftig spekulasjon, men ingen vitenskapelig substans.

Noen ganger er det også formidling av noe som ville vært loddrett løgn om det var klart at forkjemperne i det hele tatt hadde satt seg inn i det de skrev om. At forfatterne er så klare når det gjelder hva som er gjeldende kunnskap og når det ikke lenger er rimelig tvil, sier også noe om vitenskapssynet som kommer frem i boken. Kunnskap er riktignok probabilistisk, aldri helt sikker, men det betyr ikke at alle påstander er født like. De argumenterer langs linjer som er til forveksling like dem vi finner hos forkjemperne av ”science-based medicine”. Siden de kommer fra STS–miljøer (”science and technology studies” – ofte ansett for å være preget av hardline kunnskapsrelativisme) bruker de for all del nettverksteori, men de bruker den asymmetrisk (og i forbifarten) for å forklare hvordan ideologi, penger og forbindelser under en del omstendigheter får gjennomslag for at ukunnskap er kunnskap.

Oreskes og Conway ligger med andre ord tett opp til undertegnedes egen forståelse og egne oppfatninger i overordnede spørsmål. På enkelte spesifikke områder hadde jeg en litt annen forståelse før boken (jeg hadde bl.a. i ett tilfelle gitt fornekterne noen poeng de ikke skulle hatt), men endret dem hurtig underveis. Jeg har faktisk vanskelig for å oppdage annet enn bitte små ting jeg er uenige med. Der jeg sliter mest er kanskje i den til dels ensidige moralske fortellingen de streker opp. Uten at jeg nok ville gjort noe annerledes selv kunne det vært mulig å følge opp en fortolkningslinje der egeninteresse, kognitiv dissonans med påfølgende selvforsvar og ”ultimate” ideologiske forpliktelser i større grad fikk spille en rolle i det utvilsomt skitne spillet forfatterne avdekker. Du kan ane det som mulighet og ser spor av det i korte passasjer, men det er knapt hovedsaken.

Det finnes både teoretiske og empiriske nyanser i bokens historiefortelling, men der de ikke direkte bidrar til å skape en helhetlig fortelling eller forklare et sentralt poeng er de stort sett synlig som bisetninger og enkeltavsnitt. Det henger sammen med et av bokens avsluttende poeng, nemlig vekten på formidling og sosial deltagelse. Skal man som forsker kjempe for god vitenskap og ta kampen opp mot fornektelse, og det er utvilsomt et av bokens poeng, må man se på formidling som en hovedsak. Det fordrer så mye forenkling at du får en gjenkjennelig fortelling. Dog ikke på bekostning av dokumentasjon. Med så harde beskyldninger mot så mange bemidlede institusjoner har man heller ikke råd til dét. Derfor kan du også lese flere av de offentliggjorte kildene her: http://www.merchantsofdoubt.org/index.html

Og så kan du godt unne deg boken. Jeg for min del fikk økt og til dels endret forståelse for en rekke aktører og enkelte debatter underveis, når historien og selvforståelsene de inngår i ble klarere for meg.

Naomi Oreskes & Erik M. Conway
Merchants of Doubt. How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming.
Bloomsbury 2010. 355s.

  • Jeg har nylig lest boken selv, og har i grunnen bare en kommentar: Tiltredes! Og takk for lenken til kildene: Den hadde jeg oversett.



  • Har lest denne bokens «kindle sample» (de første sidene av en bok man kan ta ned for å bla litt i før man kjøper), men jeg ble litt skeptisk egentlig. Tok meg selv i å tenke at dette hørtes litt vel konspirasjonsaktig ut.
    Fikk dere denne følelsen under gjennomlesning av boka, og endret den seg lengre ut?



  • Ja og ja.

    Fortsatt litt irriterende i stilen lenger ut, men det er et bevisst fortellergrep som blir noe mindre irriterende (og tildels er svært veldokumentert gjennom interne dokument etc) etterhvert.



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.

Trackbacks / Pingbacks