Hvis du vil ha riktig svar, må du stille riktig spørsmål

Marianne Aasen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Akershus, mener at forskning viser at nivådelte undervisning ikke virker. Dette som reaksjon på opprettelsen av et privat realfagsgymnas  Det kan tenkes hun har rett, men forskningen hun viser til, og som hun mener støtter hennes syn om at nivådeling ikke virker, svarer på helt andre spørsmål.

I et bloginnlegg kommenterer Marianne Aasen, som er en av mine stortingsrepresentanter, at hun er veldig for toppidrettsgymans, men nivådeling i andre områder er visst ikke så bra. Faktisk, og her siterer hun forskning:

Skoleforskeren Jo Boaler har i fire år sett på matematikkutviklingen til 700 amerikanske tenåringer. Resultatet er svært interessant. Elever som gikk i blandede grupper, oppnådde bedre resultater enn elevene som gikk i grupper der alle elevene lå på det samme faglige nivået. Faktisk viste det seg at den gruppen elever som oppnådde best resultater i studien, var satt sammen av elever på ulike nivåer, som fikk ansvar for å hjelpe hverandre i læringsarbeidet. Dette kalles ”klassekamerateffekten” – og bekrefter at det mest effektive virkemiddelet for å skape tilpasset opplæring er å ta utgangspunkt i fellesskolen.

Boaler er ikke bare skoleforsker, hun forsker rent konkret på matematikkundervisning. Hun har ei helt kurant publikasjonsliste, og heller vel mot en sosialkonstruktivistisk tilnæring: Forskningen hennes viser stort sett at alt er bedre enn klasseromsundervisning. Samtidig er hun ikke fremmed for å bruke tall og statistikk i rapportene sine. Det er altså mulig å forstå hva hun har forsøkt å gjøre, og å gå gjennom resultatene hennes.

Artikkelen Aasen mener støtter enhetsskolen, heter Promoting ‘relational equity’ and high mathematics achievement through an innovative mixed-ability approach. Den oppsummeres som følger:

Equity is a concept that is often measured in terms of test scores, with educators looking for equal test scores among students of different cultural groups, social classes or sexes. In this article the term ‘relational equity’ is proposed to describe equitable relations in classrooms; relations that include students treating each other with respect and responsibility. This concept will be illustrated through the results of a four-year study of different mathematics teaching approaches, conducted in three Californian high schools. In one of the schools—a diverse, urban high school—students achieved at higher levels, learned good behaviour, and learned to respect students from different cultural groups, social classes, ability levels and sexes. In addition, differences in attainment between different cultural groups were eliminated in some cases and reduced in all others. Importantly, the goals of high achievement and equity were achieved in tandem through a mixed- ability mathematics approach that is not used or well known in the UK. 

Det man ønsker med å få til egne skoler for de med mest talent, er jo at de skal få tilpasset undervisning. Det kan være mange grunner til å ønske dette: Å få skapt flere svært dyktige matematikere ved å gi de flinkeste en mulighet til å lære mer. Samtidig er det mye anekdotisk evidens (og litt vitenskapelig) om at dyktige elever kjeder seg, hopper av, eller får ikke vist hvor flinke de kunne ha blitt når de får undervisning som er tilpasset gjennomsnittet. Alt dette er såklart diskutabelt, det som er fokus her er hvor godt denne artikkelen svarer på spørmålet om de flinkeste (målt ved karakterer) eller de potensielt flinkeste (målt ved evnetester) vil få bedre faglig utbytte av å gå i en skole som er tilpasset for dem, sammen med andre som også er flinke. Så svarer artikkelen på dette?

En kjapp måte å finne ut av dette på, er å se på tabellene i artikkelen. De oppsummerer på en måte hvilke spørsmål forskeren har forsøkt å svare på. Den mest sentrale tabellen viser at elevene er gruppert etter etnisitet, soslal status og foreldrenes utdannelse. Den eneste inndelingen som har noen sammenheng i det hele tatt med antatt evnenivå hos elevene, er foreldrenes utdannelse (de mest intelligente er typisk mest utdannet og har de mest intelligente barna, men tendensen er ikke så klar at den er spesielt godt egnet som mål på intelligens hos barna). 

Alle barna i studiet fikk samme type undervisning. De muligens mest begavede barna fikk ikke undervisning som var spesielt tilpasset begavede barn.

Det forskeren var mest interessert i, var ikke hvor gode karakterer barna fikk eller andre mål på hvor dyktige de ble i faget. Fokuset i artikkelen er på respekt, trivsel og samarbeid hos barna.

Dette er en svært interessant artikkel, og den gir interessant informasjon. Den svarer bare på et helt annet spørsmål enn om det  å plassere begavede barn i egne klasser med spesialtilpasset undervisning gir bedre og mer langvarig faglig utbytte for elevene. Boaler siterer to artikler som ifølge henne avviser at dette er riktig: Ball (1984) og Boaler (1997). Begge artiklene er teoretiske oversiktartikler og bør vel heller ses på som politiske partsinnlegg enn faktisk forskning. Hele tida er det slik at man ser på evner som funksjon av klasse og sosial bakgrunn, og det brukes ikke undervinsingsmetoder som er tilpasset høybegavede barn. Det er stor vekt på kvalitative intervjuer. Fokus er på trivsel, kameratskap, og utvikling av sosiale egenskaper. Sånn sett er dette verdifull forskning. Det er klart at dette er verdifulle innspill til diskusjonen om hvordan tilpasset undervisning for høybegavede barn bør foregå i praksis.

Men den sier ingenting om hvorvidt nivådeling er en god idé, fordi nivådeling av det skaget som det private realfagsgymnaset forutsetter, ikke er undersøkt i den refererte forskningen.

Legg til at forskningen Aasen viser til er utført i USA. Det er verdt å merke seg at lærere i High School blir løpende evaluert og de som ikke fungerer får sparken. Jeg tipper at Aasen ikke ønsker dette i Norge. Nivået er også lavere på High School (de tar det igjen på universitettet). Det betyr at forskning i USA og Norge ikke uten videre kan sammenlignes. 

Aasen mener at denne forskningen viser at nivådeling ikke virker. Det tror jeg ikke på. Jeg tror ikke hun har lest den.

Aasen skriver i bloginnlegget sitt at hun måtte slite for å dra en firer i matte. Akkurat det tror jeg på. 

Referanser

Ball, S. (1984) Beachside reconsidered: reflections on a methodological apprenticeship
In: R. Burgess (Ed.) The research process in educational settings: ten case studies London, Falmer Press). 
Boaler, J. (1997) Setting, social class and survival of the quickest
British Educational Research Jounal, 23(5), 575–595.
Boaler, J. (2008) Promoting “relational equity” and high mathematics achievement through an innovative mixed-ability approach
British Educational Research Journal, 34(2), 167–194.