De møtte ikke så ofte på «spøkelser», ei heller trodde de alle på dem, de gamle damene i folkloristen Gillian Bennets meget lesverdige Alas, Poor Ghost! Traditions of Belief in Story and Discourse. Derimot var husene ofte fulle av «ånder» og tilliggende navn på angivelig bevisste, inkorporale levninger etter avdøde …
Forskjellen var viktig for dem. Spøkelser var, om det nå ikke bare var overtro, noen som drev med hjemsøking og de var destruktive vesen. De andre åndene kunne være av annen karakter. Å beskylde en konkret avdød for å være et spøkelse kunne med andre ord være litt av en fornærmelse mot avdødes (og familiens) omdømme.
Det er også noe av det en ny dom i PFU antyder også. NRK oppsummerer kort at:
«Åndenes makt», det populære søndagsprogrammet på TVNorge, blei måndag felt i PFU for brot på god presseskikk. Programmet blei klaga inn av familien til to omtalte døde.
Dei reagerte sterkt på at slektningane vart framstilt som «plagsame spøkjelse» og at TVNorge identifiserte dei med namn og bilete, utan at klagar var informert eller hadde gitt samtykke.
Nei, det kan nok fort være presseetisk tryggest å jakte på og omtale de innbilte fenomen som aldri har hatt noen eksistens. Skal du jakte på spøkelser, er f.eks. spøkelset etter «Nessie» – sjøormen i Loch Ness – en klassiker fra den overbetalte synskhetsfronten.
Skjønt, ettersom vi nærmer oss sesongen for den slags med stormskritt, kan man fort risikere at en eller annen leverer inn protest om at nekrologen er skrevet både galt og for tidlig.