Religionshistorikeren Hugh Urbans siste bok har tittelen The Church of Scientology. A History of a New Religion. Det er noe misvisende. Riktignok er boken både historisk, handler om scientologikirken, og ordet religion står helt sentralt, men det som står i fokus for boken er hvordan og når scientologikirken ble opptatt av at organisasjonen var en kirke og at praksis og ideologi var en religion. Det handler også litt om hvilke motkrefter som ble mobilisert, men bare kort og som bakteppe for interne dokument og vitnesbyrd.

Boken er hovedsakelig basert på tre typer kilder: rettsdokument, åpne kilder og frafalne scientologer. De praktiserende som fortsatt er medlemmer er såvidt med, men hverken deres praksis eller tro er spesielt viktige for hoveddelen av bokens innhold.

Urban begynner med dianetikkfasen, hvor Hubbard presenterte terapien sin som vitenskap og samtidig var særdeles kritisk i forhold til religion i det hele. Dianetikken var selvhjelpsorientert, «hemmeligheten» var åpent tilgjengelig og tilnærmet gratis – i motsetning til hemmeligholdet, hierarkiet og kostnadene som kom med scientologien. Samtidig forteller Urban også kort om den ritualmagiske fasen hans – med thelemitten Jack Parsons – og fremhever på flere punkt kontinuitet mellom symbol og praksiselement i scientologien og den okkulte bakgrunnen. Hubbard fremstilles som en typisk «bricoleur» som har bygget en større ideologisk konstruksjon ut av alle mulige tilgjengelige og for anledningen passende element.

Det er imidlertid bare en del av bildet. Bortsatt fra ekstremt kreativ, med et voldsomt tempo og sterk personlig karisma, fremstilles Hubbard i boken (i praksis) også som en kynisk manipulator av rang. Gjennom fortellingene om den historiske utviklingen virker Hubbard også hos Urban ikke bare hensynsløs, men påfallende opptatt av sammensvergelser og fiender.

Det er et resultat av bokens fokus. Urban har blikket rettet primært på organisasjonen scientologi og de til tider fantastiske virkemidler som er anvendt mot både «vanlige» kritikere og statlige myndigheter, og han ser dette som et resultat av scientologien som tidsprodukt: Scientologikirken er en amerikansk religion, produsert i kaldkrigsklima, preget av den kalde krigens kultur og retorikk like mye som den fremskrittsorienterte, vitenskapsoptimistiske science fiction-kulturen vi også ser spor av. Business-strukturen, hemmeligholdet og kampen mot den onde, ytre fiende henger sammen og ses i lys av tid og sted. Og det medfører at makt og kamp om definisjoner overfor stat og lov blir sentralt.

Urban følger dokumenter fra flere kriminalsaker og siterer flittig fra noen av de krasseste uttalelsene. Mange av dem handler altså om scientologiens vei til (igjen) å bli anerkjent som religion i amerikansk sammenheng etter å ha mistet denne anerkjennelsen. Grunnen til at det fremstår som særdeles viktig er de økonomiske (og potensielt rettslige) fordelene ved å være kategorisert som religion, og grunnen til at det dro seg til så voldsomme saker som Operation Snow White.

I disse delene av boken fremstår (gjennom egne ord og gjerninger) sentrale miljøer i kirken, Hubbard inkludert, som lite annet enn kjeltringer.

Jeg nevner det fordi Urban i boken er opptatt av det han kaller balansen mellom en respektfylt og en kritisk hermeneutikk. Han kunne etter min mening ha spart seg. Religion er ikke noe særskilt, og religiøse påstander har ikke krav på å behandles annerledes (mer «respektfullt») enn andre. Vanlig akademisk etterrettelighet holder lenge, og når Urban stiller så sentrale, kritiske spørsmål som han gjør, blir resultatet like kritisk undersøkende, uansett hvor mye besvergelsen «respekt» måtte gjentas. Scientologikirken fremstår uansett i teksten som et tidstypisk lurvete foretagende i en lurvete tid, der statlige institusjoner og andre forretningsforetagender hadde samme type svin på skogen (og har det fortsatt).

Det hadde vært veldig interessant med mer om de temporale og geografiske kontekstene kirken opererte i. Her er mye å ta av som kunne gitt atskillig mer dybde til fremstillingen. Som det er må leseren stort sett supplere bakgrunnen selv. Fortellingene er interessante, detaljene mange, og problemstillingene gode, men det kunne så fort vært mer.

Spesielt med denne forfatteren. Jeg liker Hugh Urban. Han har skrevet én strålende bok (Tantra) og en litt mer blandet (Magia Sexualis). Hans så langt siste bok er sannsynligvis den svakeste religionsvitenskapelige teksten han har publisert, selv om håndtverket og kildearbeidet virker svært solid. Det er nok også og den tynneste analysen, ikke minst i forhold til de teoridebattene vi vet han har fullstendig kontroll på. Jeg mistenker at det er forlagets valg heller enn forfatteren. Et sted i boken kommenterer han at leseren har vært gjennom «flere hundre sider» om emnet, hvilket i den ferdige teksten er totalt usant. Når man også vet at Urban har lengre, fyldigere og mer interessante analyser av flere av temaene andre steder, virker det ikke urimelig å tenke seg at noen har barbert teksten.

Det har de i så fall gjort litt vel mye for min smak. Med den oversikten og detaljkunnskapen Urban har opparbeidet seg på feltet ville jeg gjerne sett «flere hundre sider» mer. Heldigvis finnes en del av det i artikkelform, men uten den større sammenhengen som en større monografi ville gjort mulig.

Når det er sagt er det vel verdt de få timene lesningen tar. Det er enkelt fortalt, oversiktlig, og med innslag av spenningsfortellinger (som dessverre er litt for korte). Det er nok introduksjon om ideologi og idéutvikling til at du sannsynligvis får mer forståelse for de fleste sider av scientologien, og kan du ikke noe om religionsvitenskap, er dette også et innspill i en lengre debatt om fag og begrep, beregnet på begynnerstudenter.

Ironisk nok. For akkurat religionshistorikere vil nokså kjapt anse at scientologikirken muligens begynte å kalle seg selv religion (og «kirke») av strategiske hensyn (og ser at de bevisst har fulgt opp med å ta flere og flere ytre former og symboler fra den allmenne kulturelle modellen av religion), men det er samtidig like klart at det Hubbard utviklet fra 1950-tallet allerede var en religiøs forestillingsverden etter alle noenlunde faglig oppdaterte begrep om «religion». Resten fulgte etter. At det samtidig hadde form av business og magisk terapi var knapt noe nytt i religionshistorien.

Men én ting er å være «religion» i religionsvitenskapelige analyser, en annen er å være det i rettslig forstand der det spiller en rolle. Urban er innom alt dette og mye mer. Det er interessant og viktig for flere debatter, illustrert med en ekstremt spennende historie. Derfor skulle jeg ønsket at han fikk lov til å gå litt grundigere til verks og grave litt dypere.

Hugh B. Urban
The Church of Scientology. A History of a New Religion.
Princeton University Press 2011, 268s.