Ben Goldacre er en mann med en misjon. Misjonen handler om best mulig kunnskap til dem som har mest bruk for det. Spesielt innen medisin. Det er et stort problem der: Medisinsk forskning er langt fra pålitelig nok. Ikke fordi medisiner er helt uten virkning, og heller ikke fordi legemiddelindustrien er direkte ond. Men det er så mange tvilsomme ordninger, så mye fortielse, så mye forskningspraksis som for en ikke-medisiner er så klart over grensen til direkte fusk, så mye misvisende reklame, så mye manipulasjon som ligger innbakt i systemene i så mange land at det er til å bli mildt sagt engasjert over.

Goldacre er den engasjerte stemmen. I Bad Pharma. How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients går han i strupen på kolleger, politikere og industrien fra side én, og han henger på til bokens brødtekst slutter snaue 400 sider senere.

Bad Pharma er en særdeles viktig samling og formidling av mer eller mindre skandaløse forhold og episoder – som allerede er kjent. Med tanke på den skarpe tonen og de finansielt sterke opponentene og deres like kjente vilje til å bruke slike muskler, er det en stor fordel. Noe nytt er det kanskje, men spesielt ikke for dem som har fulgt forskningssaker en stund, ikke minst gjennom Goldacre og andre interesserte, er det så mye som i seg selv er ukjent. En del av sakene og så godt som alle temaene er til og med dekket i flere runder her på bloggen. Grunnen til at det «tross alt» er en viktig bok, er at det gjør noe med saken å få tematikken så kompakt, engasjert og entusiastisk presentert og belyst.

For det er ingen helt enkel bok. Den kan med fordel leses som «Bad Science del II». Bad Science omtales primært som en kritikk av alternativ behandling, men den er veldig mye mer enn som så. Kvakksalveriet utgjør en inngang til å si noen enkle ting om forskning, media og moderne samfunn, og introduserer noen av de tema og metodespørsmålene man bør kunne for å orientere seg i medisinsk forskning. Bad Pharma går videre med nettopp de siste, og selv om det er velformidlet og enkelt skrevet, er det tildels kompliserte spørsmål Goldacre tar for seg.

Så han begynner med å fortelle om sånt som hvor nye legemidler kommer fra, og hva som skal til for å presentere dem for pasienter. Så kommer den brutale sannhet om problemene som oppstår på ulike stadier av prosessen med å sørge for at vi får best mulig kunnskap slik at pasienter får best mulit behandling.

Til å begynne med er det også her helt enkelt: det er gjort mye medisinsk forskning av varierende kvalitet, men for svært mye av den forefinnes ikke resultatene. Det gjør at vi ikke vet slikt som f.eks. hvor godt legemiddel X gjør jobben det skal for tilstand T sammenlignet med legemiddel Y, med hvor mange og hva slags bivirkninger. Hvis tilstanden er vanlig nok, vil en liten forskjell i effekt og/eller bivirkninger utgjøre en stor forskjell for pasienter. Det kan til og med bidra til et stort antall helt unødvendige dødsfall, og Goldacre har eksempler nok på det.

Hvorfor har vi ikke resultatene? Årsakene er mange, og de henger sammen både med tidsskriftsbransjen, forholdene for forskere («skrivebordsskuff-effekten» f.eks.) og legemiddelindustriens mindre ærbare sider. Goldacre tar for seg alle, fra små studier som ingen bryr seg med å publisere fordi resultatet ikke interesserte noen den gang de ble gjort (men som kunne bidratt til å redde liv om de var blitt kjent), til studier som blir bevisst begravd.

Vi får også et par visitter innom publisert forskning. For ikke alle forskningsrapporter er like gode. Noen gir misvisende presentasjoner av egne forskningsdata, uten at tidsskriftene alltid er spesielt gode til å luke ut håpløse tolkninger. Andre, alt for mange, bedriver ting som jeg sliter med å se på som noe annet enn bevisst fusk: de opphever blinding og endrer sluttpunkt på beleilige tidspunkt, eller de rapporterer de «sluttpunkt» som gir signifikante, positive funn, de analyserer den undergruppen hvor resultatet er signifikant, eller de endrer primære og sekundære testpunkt post hoc. I tillegg finnes en lang rekke andre svært tvilsomme teknikker for å få legemidler til å se bedre ut: mål middel X mot rare doser av middel Y, mål middel X kun mot placebo …

Goldacre tar for seg det meste, fra grovt fusk og fortielse av undersøkelser til mer generelt uheldige praksiser som kan fordreie oppfatningen av kunnskapens tilstand. (Han gaper muligens over litt vel mye. Behandlingen av tematikken «dodgy subgroups of trials» burde f.eks. enten vært droppet eller forlenget med omtrent ti sider. Det er komplisert, og her lykkes han ikke engang forenkle det tilstrekkelig til at man ikke heller burde lese Ioannidis.)

Det vesentlige er at her er mange feller. Så skulle man tro at offentlige reguleringsorgan var ekstra oppmerksomme. Det kapitlet er imidlertid nokså begredelig lesning det også. Selv om langt fra alt går galt, er det svært mange erfaringer som demonstrerer at informasjon blir tilbakeholdt, at man er både trege og uvillige til å innrømme og rette opp feil, at (nødvendig) samarbeid med industrien ser ut til å påvirke i drøyeste laget, og at flyten av personell mellom reguleringsorgan og industri ikke alltid bidrar til at man kan feste nødvendig tillit til prosesser og beslutninger.

Så har vi tidsskriftsverdenen: det er riktignok slik at industrifinansierte forsøk jevnt over holder noe høyere kvalitet, men også helt uavhengig av slik kvalitet er det slik at industrifinansierte forsøk er mer tilbøyelige til å havne i de beste tidsskriftene. Det kan være (primært) «helt uskyldig»: Selve publiseringsprosessen er svært arbeidskrevende, og de med størst stab og mest administrativ støtte kan lettere arbeide frem det som skal til, både av revisjoner og annet. Men det er mer, både i sånt som at industrifinansierte studier er langt mer tilbøyelige til å vise og publisere positive funn, og at en del av studiene har (for igjen å dreie over på noe som «alle andre» ville anse som fusk) misvisende forfatterskap, og at enkelte «tidsskrift» i praksis er reklamevirksomhet.

I likhet med enkelte industrifinansierte «forsøk»: enkelte studier er for alle praktiske formål en form for markedsføring. Når mange legekontor med få pasienter på hvert sted er involvert, kan det være en indikator på at «forsøket» egentlig er en markedsføringskampanje. Goldacre gir flere eksempler, og det er langt fra de minst infernalsk smarte variantene av tvilsom markedsføring han tar for seg i bokens aller lengste kapittel. Der lærer du også litt om hvorfor du ikke skal ta løfter om bot og bedring alt for alvorlig.

Det er en million små og store ting til også, om uheldige og kritikkverdige tema i de fleste ledd av produksjon, formidling og bruk av medisinsk kunnskap. For å gjøre en lang historie kort er dette en bok du skal unne deg selv, dine venner (og uvenner), og en viktig bok for både lesende journalister og politikere. Det er særdeles viktig tematikk som griper inn i mange områder som gjelder oss alle, og der alle kan gjøre en bedre jobb.

Men også denne boken skal i tillegg leses mothårs. Goldacre er «a man on a mission». Han gir forslag til forbedringer og løsninger på problemet, han gir oppskrifter på aktivisme hvermannsen, leger og pasienter, politikere og redaktører kan utføre. For å motivere maler han med bred pensel. Samtidig vet han godt at det er komplisert, og at det finnes en serie argument relatert til behovet for en levedyktig og profittabel legemiddelindustri medisinere, politikere og andre samarbeide med også. Det kommer tydelig frem, men du må se etter det fordi det er snakk om noen få avsnitt på et par-tre sider i boken. Bildet som males kan fremstilles som (enda!) mørkere enn det er ment, og det er i dette konkrete tilfellet forfatterens ansvar. Han er så god til å formidle og diskutere at det ville kostet lite å gjøre noen av motpartens selvfølgeligheter litt mer synlige – Arthur Allen klarte tross alt det i Vaccine.

Det er småtterier i den store sammenhengen. Løp og kjøp.

Ben Goldacre
Bad Pharma. How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients
Fouth Estate 2012, 430s.