Kan man bruke det vi kjenner til om menneskers praktiske tilbøyeligheter til å lage bedre ”beslutningsarkitektur”? Cass Sunstein og Richard Thaler mener svaret er ja.

Jeg har akkurat stemt.

Som de fleste andre, lot jeg stemmeseddelen være uendret. Vi gjør gjerne det, ikke bare fordi det er vanskelig nok å bestemme seg for at og hvem man skal stemme på. Det handler heller ikke bare om at det er en del jobb bak å innhente informasjon om kandidater, eller at det i seg selv deretter er tilnærmet null sjanse for å få innflytelse på valget. Det handler om kombinasjonen som forklarer hvorfor det siste er det overveldende mest sannsynlige utfallet: Det handler om dypere og regulære tilbøyeligheter vi mennesker har i praktisk atferd, og som man både kan og bør ta hensyn til, mener Richard Thaler og Cass Sunstein i sin meget omtalte bok ”[i]Nudge[/i]”, med undertittelen ”[i]Improving decisions about health, wealth and happiness[/i].”

Utgangspunktet deres er ønsket om en offentlig praksis som tar hensyn til hvordan mennesker er i praksis, med et ideologisk imperativ de kaller ”libertarian paternalism”. Politikken bør tilrettelegge best mulig for at folk gjør valg som tjener dem selv og sin omverden, men så langt som mulig uten å involvere forbud.

I jakten på gode måter å gi folk frihet til å gjøre egne valg, er det mange feller man kan gå i – blant annet at folk ikke er rasjonelle aktører i den forstand som dukker opp i klassiske økonomiske teorier. De problemene de tar for seg, skriver forfatterne, gjelder for virkelige mennesker (”humans”), ikke klassisk økonomisk teoris rasjonelle aktører (”econs”). Vi starter med andre ord i atferdsøkonomiens og ”heuristics and biases”-tradisjonens forutsetninger.

Dermed er første del av boken nokså mye av en gjentagelse og forenkling for dem som har vært innom stoffet noen ganger før. Vi får korte avsnitt om ”anchoring”, representativitet, tilgjengelighet, status quo-bias, tapsaversitet, sosial konformitet og mye mer av det samme. Alt sammen er med på å danne bakgrunn for en diskusjon om hvordan man kan konstruere en best mulig ”beslutningsarkitektur”, altså organiseringen av våre rammer for beslutninger (valg), i form av slikt som rekkefølge, default-verdier og så videre.

I lys av deres egen teoretiske forankring er det ikke så rart at det munner ut i en forenklet liste på seks punkt som (nesten) utgjør akronymet ”NUDGES” når de skal presentere mulighetene for praktisk politikk (s.109). Akronymet er en enkel påminnelse til dem som skal ta beslutninger om hvordan man tilrettelegger valg, en påminnelse om at de bør huske

– iNcentives
– Understand mappings
– Defaults
– Give feedback
– Expect error
– Structure complex choices

De slutter også med det som for mange ville vært det første: insentiver. Det er fordi det utgjør en så stor del av klassisk økonomisk teori at det fremstår som langt viktigere å vektlegge det ”nye”. Selv med insentiver forsøker de å gjøre noe nytt, ved å stille eksplisitte spørsmål om de insentiver som finnes faktisk oppleves som relevante og betydningsfylte av ”humans” (for ”econs” gjør de nærmest selvsagt det). Hvis man vil at insentiver skal virke, må man med andre ord sørge for at de blir lagt merke til, forstått og oppleves som meningsfylte. Det er det de andre punktene er til for.

Den reelt første tematikken er å sørge for at det, når det er fornuftig, finnes en ”default”-verdi, og at denne verdien er rimelig gitt målsetninger og menneskers mange tilbøyeligheter – ikke minst til å ikke endre noe når man først har en beslutning. Et enkelt eksempel fra norsk debatt: du får vesentlig flere organdonorer hvis det er default-verdien enn om du må aktivt spørre pårørende i en allerede tung situasjon.

Du kan (og skal) tilrettelegge på enkle måter for at folk kan velge noe annet enn default-verdien, men når situasjoner blir komplekse, kreves det ofte mer ekspertise og refleksjon enn det man kan vente av vanlige mennesker i situasjonen. Eksemplene Thaler og Sunstein gir er mange og varierte, fra pensjon og helse, til mer hverdagslige saker. De er selvsagt preget av amerikansk bakgrunn. Men det er eksempler fra en rekke andre land nettopp for å vise at de løsninger som er forsøkt ikke er de eneste, og ofte at andre har forsøkt ”deres” løsninger med interessante utfall.

Mennesker gjør feil. Alle de feil som er mulige og hvis det er mulig, gjør de flere enn en planlegger klarer å tenke seg. God beslutningsarkitektur tar hensyn til dette ved å vente at det vil bli gjort feil, og ved å være så ”tilgivende” som mulig overfor feilene. Det vil si at man planlegger for de feil man kan tenke seg, gjør de andre så få som mulig, og/eller sørger for at det blir gitt ”feedback” som retter feilen på best mulig måte. Den beste er å sørge for at den ikke blir gjort. To av eksemplene er fra industrielt design: kortleserautomater gir deg kortet ditt før du får pengene, og lokket til bensintanken kan ikke tas av. Begge deler forutser og hindrer enkle ”post-completion error” – tilbøyeligheten til å glemme sånne detaljer som bensinlokk når man er ferdig med å fylle på, eller bankkortet når man har fått pengene.

Verden er full av situasjoner som leter etter tilsvarende løsninger.

Hvis du ønsker at folk skal innrette sin atferd på en måte de finner (burde finne) hensiktsmessig, eller som er i tråd med bestemte målsetninger, må de ha feedback. Det er en enkel, vesentlig innsikt alle kjenner til fra hverdagssituasjoner. Dessverre er det ikke alltid den siver like godt inn i beslutningsarkitekturen. Det er ikke alltid like enkelt heller, men spørsmålet er vesentlig: hvordan kan man gi fornuftig feedback – om hva som blir gjort riktig, og om hva som går eller holder på å gå galt.

Å ”forstå kartleggingen” av det konkrete valget og dets konsekvenser er et komplisert poeng. Det handler om hvordan ”humans” best kan informeres om forholdet mellom informasjon og det utbyttet/utfallet de ulike valgene vil medføre på et konkret nivå. Utrolig mye kunnskap kan være forutsatt i opplysninger som gis om utfall av behandlinger, tekniske spesifikasjoner for en vare – eller spareprodukt. Det enkleste eksempelet i introduksjonen er ”hva betyr antall megapiksler for et digitalkamera” for en ukyndig kunde? En bedre forståelse av denne kundens (for eksempel undertegnede) hverdags”mapping” av kameraets kvalitet kunne være å lenke det direkte til hvilken størrelse det kan gi på kvalitetsbilder i utskrift.

Det siste poenget handler om å strukturere komplekse valg. Når valgmulighetene blir for mange og komplekse, må vi finne noen løsninger for å få beslutningen ned på håndterbart nivå. Vi forenkler. Spørsmålet er hvordan. Vi kan for eksempel strukturere valgene etter kriterier. Har du 150 søkere til en stilling, grovsiler du kanskje først etter noen sett med kriterier før du ser nærmere på de gjenværende. Når Amazon har solgt deg noen bøker, forteller de deg mer enn gjerne hva ”folk som deg” – de som liker de bøkene du ser ut til å like – liker. Det kan være hjelpsomt for deg som kunde. Det er tross alt en og annen å velge mellom.

Nå misliker jeg ofte at Google gir meg informasjon etter hva jeg har søkt på før. Og Amazons anbefalinger gir meg stadig sjeldnere beskjed om å lese noe jeg lærer noe helt nytt av. Det kan fort bli mer av det samme, noe som ikke alltid er et gode.

I praktisk politikk kan det være litt mer komplisert enn når man skal selge hva som helst. Hvordan strukturerer man valg når folk skal velge pensjonsordning, skal foreta informerte valg om en medisinsk behandling (eller ingen). Det å være regjering – som i det minste Sunstein har litt erfaring med – kan legge noen kompliserte føringer som ikke alltid er der i like stor grad for kommersielle aktører.

Derfor også et avsluttende kapittel om innvendinger. Etter en rekke eksempelkapitler som tar for seg ulike tema og hvordan ”NUDGES” kan bidra eller har bidratt i beslutningsarkitektur, ser forfatterne nærmere på prinsipielle og praktiske innvendinger mot denne typen tilgang.

Personlig var jeg mest opptatt av å se noe eksempelmateriale å tenke med, i forhold til hverdagssituasjoner og utforming av praktiske tiltak på universitetsnivå. Innledningens repetering av grunntema fra en litt for velfylt del av bokhyllene (bl.a. på grunn av Amazons forsikring om at sånne som meg nok kom til å like denne boken også) gjorde meg utålmodig, men det ble avhjulpet av lun humor, vennlig tone og forventning om at det kom noe interessant etter hvert.

Det gjorde det. Kanskje er ikke så mye av det praktiske veldig aktuelt, men tenkemåten om design og det at den er utført på så variert materiale gjør at det er lettere å minne anvende den på nytt materiale. Tror jeg.

Richard H. Thaler & Cass R. Sunstein
[i]Nudge. Improving decisions about health, wealth and happiness.[/i]
Yale University Press 2008, 293.s.