Nullhypotesen om døde menneskers kommunikasjonsevne er og må være at den ikke eksisterer. Om den ikke var slik fra begynnelsen av, er den blitt slik av gode grunner.

Min gode Stavanger-kollega Anne Kalvig er en flittig formidler og i tillegg flink til å delta i offentlig debatt med avisinnlegg. Det er i de siste tilfeller ikke alltid vi er så enige.

[url=http://www.aftenbladet.no/meninger/Dodekontakt–logn-og-bedrag-3246550.html#.UisQMuB-5do]Sist ute[/url] var en sak om Lisa Williams show, i form av en kritikk av en [url=http://www.aftenbladet.no/kultur/Dodsshowet-3245207.html#.UigrC-B-5dr]kritisk aviskommentar[/url]. Der skriver hun blant annet følgende:

[quote]”å avvisa dødekontakt som umogleg, og all dødekontakt dermed som svindel, er ikkje eit vitskapleg standpunkt, men eit normativt og trusbasert standpunkt”[/quote]

Det er dette som interesserer meg her.

Før vi kommer til det spesifikke, vil jeg si tre ting om vitenskapssyn som kommer som kritikk her: Viten er ikke enten [i]sikker[/i], eller «tro»; hverdagstale i offentlig ordskifte er ikke vitenskapelig debatt, den kun refererer til slik debatt; viten skapes i en historisk prosess der alle relevante disipliner teller.

Et enkelt retorisk skillet mellom «vitenskap» og «tro» bidrar til å stemple all kunnskap som er mindre enn totalt sikker som «tro», og dermed i hverdagstale som i lik grad usikker eller usannsynlig.

Slik kunnskap finnes det umåtelig lite av. Vi opererer alltid med grader av usikkerhet, men det finnes felt og spørsmål hvor de er forsvinnende små. Så små at de i hverdags- (og nesten all forsknings)sammenheng kan ses bort fra. Slikt etableres gjennom forskningshistorie.

Så et ord om normativitet i offentlig ordskifte: det er helt OK.

Til saken kunne man si at dersom noen selger en tjeneste de ikke kan levere, så vil dette pr definisjon være svindel og dermed bare beskrivende, selv om uttrykket er belastende. Men la oss fokusere på det normative.

I det konkrete er det en rekkefølge her. Å avvise fenomenets eksistens, for deretter og derfor å avvise selgere av en tjeneste basert på fenomenets eksistens, er å si at «er ikke» får konsekvensen «bør ikke». Dernest er vurderinger av normativ art i en journalistisk kommentar, som ledd i offentlig samtale, nokså vanlig. Det ville vært snodig om slikt skulle være fraværende.

Men ikke så snodig som vitenskap der ikke nullhypotesen om kommunikasjon med døde er at den, i en gitt eksperimentell situasjon, ikke vil finne sted.

Det siste er en litt tyngre formulering enn ”å avvisa dødekontakt som umogleg”, men oversatt til forskningsspråk og i lys av forskningshistorie, har det i denne sammenheng fått tilnærmet samme mening.

Det er litt sentralt og det bringer oss til det mer spesifikke.

Forskning liker å forholde seg til historie, i form av det vi betrakter som etablert kunnskap. Vi starter ikke på bar bakke. Vi starter med forutsetninger i ting vi allerede har god grunn til å tro er sant. Dette kan vi så teste på nytt, eller vi kan ha det som en del av bakteppet når vi forsøker å utforske verden videre.

Spørsmålet om «dødekontakt» har vært tema på begge måter.

Kommunikasjon med døde mennesker (i den form det her er tale om) forutsetter en form for bevissthet, og kommunikative, primært språklige, evner. Alt vi vet om menneskets bevissthet og kommunikative evner knytter det til en kropp som kan vise en eller annen form for atferd. For menneskelig bevissthet (hva nå det er) og personlighet, knytter alt vi vet det til en biologisk levende hjerne. Uten en levende hjerne, ingen atferd.

Dermed blir grunnlaget for å gå inn i en diskusjon om muligheten for kommunikasjon med døde allerede ved de kjente utgangsbetingelsene nokså tynne. Dette virker, ut fra alt vi tror vi kan etablere av viten, å være veldig lite sannsynlig.

Men diskusjonen om dette er mulig er heller ikke ny. Idéer om at de døde har en fortsatt, mental eksistens er langt eldre enn vitenskap. Med vitenskapens fremvekst har man tenkt tanken om at slikt kunne dokumenteres, og dermed stilt spørsmålet før. Faktisk er selve oppkomsten av den type offentlige show vi ser, en del av en eldre ”bevisføring” (og fremføres fortsatt som slikt) for at ”noe” overlever døden og fortsatt kan kommunisere.

Det har vært med på å gjøre spørsmålet relevant for forskning (det er bl.a. her man kan se spiritisme som del i et kulturelt knutepunkt), og man har dermed forsøkt å teste om ikke slik kommunikasjon skulle være mulig.

Det bildet forskningen tegner over det drøye århundret det er snakk om, er et hvor de som fremstiller seg som medier ikke scorer bedre enn hva tilfeldigheter skulle tilsi, eller bedre enn hvem som helst andre, når de testes med den type tester der det er relevant som resultat. Når vi undersøker hva som faktisk foregår i de private eller offentlige sesjoner der de til vanlig opptrer, ser vi heller ingen spor av de dødes tale. Derimot ser vi helt alminnelige samtaleteknikker og psykologiske grep.

Når vi ser på klientenes erindring for hva som har foregått, ser vi også at de jevnt over ”husker treff og glemmer bom”, vektlegger positive anomalier, har glemt at det var dem selv som ga informasjonen, eller bare tilskriver en mye høyere grad av presisjon til opplevelsen av ”treff” enn det tapede sesjoner viser at er riktig.

Ingen av funnene er overraskende. De viser bare mennesker som samhandler med andre mennesker ut fra forutsetninger og med interesser vi vet vanlige mennesker har. Det de notorisk ikke viser, er at noen bringer de døde i tale.

Fra vitenskapens side, er vi med andre ord i en situasjon der det 1) ikke fantes grunner til å tro fenomenet var reelt i utgangspunktet. 2) Det er fremlagt påstander om det motsatte, basert på visse data. 3) Denne typen data er sjekket, og alle lar seg bedre forklare med utgangspunkt i ting vi allerede vet. 4) Når testprotokollene er på vitenskapens premisser, ser vi heller ingen spor etter hverken fenomen eller evner.

Folkelig sagt, er det bildet vitenskapen tegner at den type kontakt med døde som medier foregir seg å ha, er så usannsynlig at den i praksis kan ses bort fra. Fenomenet eksisterer ikke. Vi kan også omformulere det: hvis fenomenet likevel skulle være mulig, er det ingenting som tilsier at noen av dem som foregir seg å vise det, faktisk gjør det. Vi har nemlig ikke observert noe som skulle tilsi eksistens, på tross av at vi har observert det som brukes som bevis.

Empiriske svar kan, som vi så over, også være viktige bidrag til normative spørsmål. Er og bør er ikke hermetisk adskilt. Når det kunnskapsbaserte svaret på spørsmålet «eksisterer fenomenet», er et «er ikke», er svaret på det normative nok mest sannsynlig et «bør ikke». Kan du ikke levere varen, er den vanlige og godt begrunnede oppfatning at du ikke bør ta penger for den. Ut fra vanlige krav til varer og tjenester kan man si at det burde være nødvendig å dokumentere fenomenet og ferdighetene [i]før[/i] man solgte tjenesten.

Denne typen tematikk mellom empiri og etikk er noe av det som gjør også dette fenomenet levende, omdiskutert og interessant. Det involverer moral og økonomi, store medieinstitusjoner og personlig sorg, dype følelser og kjølig vurdering – og en mengde konkurrerende ideologier.

Det berører ikke hva vi her betrakter som kunnskap, og vi kan alltid legge nye empiriske data til dette feltet. Det er bare ingen rasjonell grunn til å tro utfallet blir noe annet. Når vi ser på hva som leveres i nåværende show, blir nullhypotesen bare styrket.

De viser ingen samtale med de døde, kun godt, tabloid [i]show[/i] – med (middelmådig) anvendelse av alminnelige teknikker, samt en liten touch av ubehagelige overtramp inn i spekulasjon rundt dødsfall.

Og at man fortsatt kan gjøre god business på sørgende mennesker på jakt etter svar eller trøst.