Det finnes mange idéer om hva religionsvitenskap er og bør være, også internt. Dette er det første jeg forteller våre begynnerstudenter.

Fordommer er seiglivede. De henger ved. En av dem er at en hver interesse for religion må være eksistensielt orientert. Fortrinnsvis positiv, dersom man dykker dypere. Derav det vanlig spørsmålet til den ferske studenten i religionsvitenskap: ”Skal du bli prest, eller?”

Det blir du notorisk ikke. Religionshistorikeren Bruce Lincoln setter opp forholdet mellom presten og religionshistorikeren i ”Gods and Demons, Priests and Scholars”: Religionshistorikeren er til presten hva demonen er til guden. Forholdet er bestemt av et klart og prinsipielt syn på det akademiske studiet av religion. Han har spissformulert det i 13 berømte [url=http://religion.ua.edu/thesesonmethod.html]”teser om metode”[/url].

Tesene tar utgangspunkt i tittelen på faget i Chicago, ”religionshistorie”, og forholdet mellom de to delene:

[quote]1. The conjunction «of» that joins the two nouns in the disciplinary ethnonym «History of Religions» is not neutral filler. Rather, it announces a proprietary claim and a relation of encompassment: History is the method and Religion the object of study.[/quote]

Vi studerer religion som en menneskelig aktivitet i historien, med historiske metoder og med historikerens forutsetninger og spørsmål. Det får noen konsekvenser, siden forholdet mellom ”religion” og ”historie” er spenningsfylt.

Den spenningen beskrives i den andre tesen som spenningen mellom én diskurs som vil snakke om det evige og transcendente med tilsvarende autoritet, og én som vil behandle det timelige og jordiske, som er feilbarlig menneskelig og derfor må basere det den kan av krav på å bli tatt alvorlig på ”rigorous critical practice”.

Det er de vitenskapelige metoder, anvendt på spesifikke, historiske spørsmål om menneskelig aktivitet som gir religionsvitenskap anledning til å si noe om verden. Den skal være nådeløst kritisk, både kildekritisk og selvkritisk, og den kjenner ikke til ”ærbødighet” som dyd: ”Reverence is a religious, and not a scholarly virtue.”

Det viser seg i at de typer spørsmål som stilles til kildematerialet utfordrer og reverserer kildenes selvpresentasjon:

[quote]3. History of religions is thus a discourse that resists and reverses the orientation of that discourse with which it concerns itself. To practice history of religions in a fashion consistent with the discipline’s claim of title is to insist on discussing the temporal, contextual, situated, interested, human, and material dimensions of those discourses, practices, and institutions that characteristically represent themselves as eternal, transcendent, spiritual, and divine.[/quote]

Slike spørsmål får naturlig nok fort eksistensielle konsekvenser for den som har investert i den religiøse versjon Lincoln skisserer, delvis også sosio-politiske konsekvenser. Det er kun av analytisk interesse. Lojaliteten ligger til vitenskapene, ikke til religionene. Derav spenningen mellom historie og religion i disiplinen.

Lincoln setter ting på spissen – nøyaktig der de bør være. Dermed synliggjør han det prinsipielle: religionsvitenskap er et studium av vanlige menneskers gjøren og laden, når de gjør ting som er vanlig, men oftest forstås som helt spesielt. ”Religion” er studieobjektet, men kun i den forstand at begrepet avgrenser et felt av menneskelig aktivitet vi studerer.

Vi studerer det med helt alminnelige metoder, fra de deler av vitenskapene som er relevante. Lincoln fokuserer på historie og historiske metoder. De utgjør bare deler av arsenalet for en bredere disiplin. Religionsvitenskap har en egen forskningstradisjon, men den er basert på å låne og lære fra alle relevante fag: innsikter om mennesket, metoder, spørsmål, begrep, teorier. Noen arbeider mest med samfunnsvitenskapelige metoder, andre med spørsmål fra biologisk orientert psykologi.

Det er dette som gjør religionsvitenskap til ”humaniora” – i den utvidede forstand der humaniora beskjeftiger seg med all menneskelig aktivitet i tid og rom, og de ulike betingelser menneskets atferd er blitt til under.

Og det er dette som gjør studiet så vanvittig interessant. Det er en blankofullmakt til å interessere seg for alt mennesker gjør og har gjort, tror og har trodd. På sitt beste prøver faget å lære av alt og alle, i jakten på å skjerpe egne spørsmål og måter å finne svar.

Det krever en innsats. Man må lete frem sin indre geek og dyrke den. Det er heldigvis mest morsomt, og det er ingen anledning som er så god som ved begynnelsen av et universitetsstudium.