Skal det være litt nevrokritikk? Litt tvilsom arkeologi? Her er et knippe bøker til vurdering som alternativ påskelesning. Eller til pinse. Eller når som helst.
Det siste drøye året har jeg stort sett ikke omtalt bøker. Ikke fordi det var meningen at det skulle bli sånn. Snarere har det tårnet seg opp en stabel bøker jeg hadde [i]planlagt[/i] å anmelde sånn passe fyldig, men som det av ulike årsaker ikke ble noe av. Påskeferien kan være en like god anledning som noe annet til å rydde plass til dem på en hylle.
[img520MM]
Jeg kjøpte Burtons «A Skeptic’s Guide to the Mind» fordi det var evigheter siden sist jeg hadde lest noe litt lengre og noenlunde nyutgitt om nevrovitenskap. Det var et problem til å begynne med i lesningen. Burton skriver akademisk folkelig. Det vil si at han forenkler der han kommer på at noen kanskje ikke forstår, og er mer enn halvveis blind når det gjelder hva det er de samme kan. Det vil si at han i praksis tar alt for mye for gitt på mange punkt, samtidig som han er lett enerverende forenklende på andre punkt.
Det går greit å tilgi når man kommer mer inn i lesningen og det blir mindre innføringsstoff. Burton går som undertittelen lovet gjennom både en del av hva han mener nevrovitenskapen [i]kan[/i] si, og diskuterer mange tema der han mener en del talsmenn har gått for langt.
Det som sitter igjen, et snaut år etter lesningen, er først og fremst kritikken. Han pirker i speilnevroner, han sparker til nevroteologien, og like fortjent til nevroteologiens speilbilder. Burton er en grei popularisator, men han er best som folkelig formidler av vitenskapsfilosofien rundt nevroforskningen. Og det var i grunnen verdt lesningen. Jeg får faktisk lyst til å lese den om igjen. Sympatisk kortfattet er den også.
Robert A. Burton
[i]A Skeptic’s Guide to the Mind: What Neuroscience Can and Cannot Tell Us About Ourselves[/i]
St. martin’s Press 2013, 264s.
[img521MM]
I samme forsendelse og av noenlunde samme årsak ankom Satel og Lilienfelds «Brainwashed. The Seductive Appeal of Mindless Neuroscience». Boken har en helt annen innretning en Burtons. Dette er mer en klassisk skeptikerbok, med kritiske kapitler om ulike praktiske bruksfelt av nevroforskning der forfatterne finner mye å sette fingeren på.
Med en halvmeter bøker i hylla der Lilienfeld er medforfatter følte jeg meg nokså trygg på hva jeg ville få, og det fikk jeg i hovedsak også. Det er godt, og tilsynelatende streit formidlet om de relevante temaene og like tilsynelatende grundig begrunnet hvorfor forfatterne er kritisk. Temaene er også av en viss potensiell praktisk betydning. Det er for eksempel ikke direkte likegyldig om nyere forsøk på å bruke en BEOS-test («Brain Electrical Oscillation Signature») som en pålitelig «løgndetektor» får gjennomslag, uten at det er pålitelig grunnlag for å tro på effekten ennå.
Det er flere av den typen eksempler. Hovedagendaen er imidlertid ikke bare å se på hva som er pålitelig kunnskap opp mot områder der nevroforskning er tatt noe prematurt i bruk. Det er like mye et forsvar for og et fokus på personlig ansvar, personlig frihet og andre moralske spørsmål, der forfatterne inntar veldig tydelige, konservative synspunkt. Så er de også delsponset av den ehh noe konservative tenketanken American Enterprise Institute. Så er leseren advart.
Det er kjapt lest, godt formidlet, relevant og greit å slå opp i etterpå.
Sally Satel & Scott O. Lilienfeld
Brainwashed. The Seductive Appeal of Mindless Neuroscience.
Basic Books 2013, 226s.
[img522MM]
Jeg «måtte» skrive en artikkel om kritikere av det som i nytale heter «alternativ arkeologi». Det er alltid interessant å se sine egne i kortene, men her var de nesten skuffende veloppdragne. Konklusjonen var at det faktisk er minst like mye retorisk krutt i fagfellers normale kritikk av hverandre som i kritikken av bestselgende nonsens.
Det betyr ikke at lesningen var uten sine øyeblikk. Og en del nye og gode tilskudd til bokhyllene ble det også, altså inkludert ovenstående [i]Encyclopedia of Dubious Archaeology[/i].
For dem som kjenner Feder fra før, er det i noe mindre fri dressur, og litt mindre dybde: dette er et oppslagsverk, med oppslagsverkets stil og oppslagsverkets lengde på artikler. Få overskrider en drøy side. Mange av temaene er behandlet grundigere og bedre i [i]Frauds, Myths, and Mysteries[/i], men mange flere er ikke behandlet i det hele tatt. Og selv om behandlingen er litt snau, får man tross alt anbefalinger til videre lesning.
Gøy å ha i hylla, småmorsomt å bla i, men i praksis vil de fleste klare seg minst like godt med litt kjapp og kritisk bruk av Google om de skulle fatte interesse for noe spesifikt. Men den er også grei når det gjelder å finne noe nytt å fatte interesse for.
Kenneth L. Feder.
[i]Encyclopedia of Dubious Archaeology. From Atlantis to Walam Olum[/i].
Greenwood 2010, 292s.
[img523MM]
Jeg så frem til Martha Lees bok. Ikke fordi jeg ventet fryktelig mye nytt, men fordi den jeg visste den hadde et langt kapittel om selveste konspirasjonsdronningen: Nesta Webster.
Det er ikke det at jeg angrer. Boken er kjapt lest, innholdsmessig grei nok, og jeg lærte jo noe nytt. Jeg lærte bare mye mindre enn ventet, selv om Nesta Webster. Behandlingen av resten av kostebinderiet er gjort så mye bedre av så mange tidligere at det nesten må være tilfelle med Webster også. Helt greie, men tynne analyser som ikke brakte noe videre nytt, korte skildringer og oppsummeringer. Jeg mistenker sterkt at noen har fått forfatteren til å forenkle til det var lite igjen.
Hvis du har et par ledige timer og snubler over boken, så er det kurant lesning. Hvis du vil lese noe som virkelig metter, finnes det mye som er bedre.
Martha F. Lee
Conspiracy Rising. Conspiracy Thinking and American Public Life
Praeger 2011, 168s.
[img524MM]
Hva som er forholdet mellom buddhisme og vitenskap kommer an på hva du mener med «buddhisme» og hva du mener med «vitenskap», sier Donald Lopez tidlig i boken. Resten av boken er viet ulike historiske perioder og aktører som har hatt ulike oppfatninger om begge deler. Du får betraktninger om hva kolonimakt og misjon har betydd, og hvilke faktorer som har påvirket til ulike tider. Du får perspektiv på debatten om «religion og vitenskap» som historisk og kulturelt fenomen ved å se betydningen for kristen misjon og argumentene som har vært brukt på ulike felt.
Det er mange og dype historiske fortellinger på kort plass, med et persongalleri som blir gjort levende og interessante, og som fungerer strålende i sine sammenhenger. Det hjelper veldig godt å være religionshistoriker, men det er ikke nødvendig.
Og så er det vidunderlig skrudd sammen, både stilistisk og retorisk.
Donald Lopez jr.
[i]Buddhism and Science. A Guide for the Perplexed[/i]
University of Chicago Press 2013, 260s.
[img525MM]
Jeg har en slags faglig interesse for temaet religion og populærkultur. Min britiske favorittkollega Chris Partridge har litt mer enn som så. Interessen for temaet var såpass at han tok en ekstra doktorgrad i musikologi ved siden av full jobb. Det munnet ut i et par bøker, men denne er noe annet og nytt. I The Lyre of Orpheus tar han for seg populærmusikk på mye bredere front, med et utall ulike musikalske uttrykk, fra mange tiår, og mange subkulturer. Han gjør det med et usedvanlig overblikk, over både musikkmaterialet, subkulturene og den kontekstuelle forskningen på involverte individ og samfunn og kultur rundt.
Han gir også en solid og interessant introduksjon til estetisk teori der han, slik han gjør gjennom hele boken, trekker veksler både på religionssosiologi, kultursosiologi og filosofi. Legg til at det er grundig, ny analyse – selv om jeg har et og annet å plukke med et par romantiseringer – så har du et vagt inntrykk av hvor imponerende det er som akademisk arbeid.
Det jeg ikke har sagt noe om ennå, er hvor nydelig boken er å lese som hyllest til den musikken han tar for seg. Boken er like mye komponert som den er skrevet, og komposisjonen følger tidvis også de musikalske uttrykk han maner frem for leseren – eller minner leseren på – i gjennomgang av dem. Bare innledningskapittelet er verdt prisen.
Så skal jeg bite i meg irritasjonen over at han lar begeistringen ta litt for mye overhånd, og gir musikken og kunsten et litt for vesentlig bidrag til endring på større sosial skala. En middels dose lesning av «The Rebel Sell» kunne gjort seg. Og noen kommer garantert til å mislese bruken av «the sacred» som noe annet enn durkheimiansk funksjonell.
Uten at det heller har noen større betydning. Les og nyt.
Christopher Partridge
The Lyre of Orpheus. Popular Music, the Sacred, & the Profane.
Oxford University Press 2014, 356s.