Foreldre i Steinerskoler vaksinerer sjeldnere enn andre. Skolene er identifisert som smitteveier for sykdommer som kan stoppes ved høy vaksinasjonsrate. Hvor kommer vaksinevegringen fra?

Det har vært en vanlig observasjon på folkelig nivå at antroposofiske miljø har et nokså variabelt forhold til vaksinasjon for barnesykdommer. Tilsvarende har vært sagt om foreldremiljøene på Steinerskoler. Her er det også belagt i tidligere forskning (e.g. Ernst 2011): elever på Steinerskoler er sjeldnere fullvaksinert. Det har medført at de har vært identifisert som smitteveier for blant annet nyere utbrudd av meslinger i Europa (e.g. Hanratty et al. 2000).

Når det gjelder den europeiske situasjonen har det av kritikere vært knyttet nokså eksplisitt til antroposofi som ideologi, også av forskere (Ernst 2011). Det er ikke uten en viss grunnleggende troverdighet. Enkelte antroposofer, inkludert antroposofiske leger, begrunner en direkte fiendtlighet overfor vaksiner i antroposofisk ideologi. På sitt kraftigste ytrer det seg i form av konspirasjonsteorier der vaksiner er ledd i ”onde ånders” virke i verden (e.g. Dyrendal 2013: 203-206) og forsøkes forankret hos Steiner.

At noe er en potensiell årsak til atferd betyr imidlertid ikke at det er en faktisk årsak. For å finne ut hvordan noe forholder seg, må man undersøke. Det har den medisinske antropologen Elisa Sobo, selv Steinerskoleforelder, nylig gjort i California (Sobo 2015).

Vaksinetematikken var ikke hovedfokus for undersøkelsen, men temaet ga seg delvis av debatten som har pågått det siste året, og delvis (derfor) av at foreldrene som ble intervjuet så ofte tok det opp i diskusjonene. Som i enkelte kretser her hjemme har tilsvarende i California hatt en opphetet debatt rundt vaksiner, og i California har Waldorfskolene (Steinerskolene) hatt ti ganger så høy rate ”personal belief exemption” – én av to typer som nylig ble kuttet av en ny lov – som andre privatskoler. Den har vært så høy som over 50%.

Det er imidlertid ikke snakk om fullstendig vaksinevegring for de flestes vedkommende: svært mange av barna er delvis vaksinerte. Det varierer både hvilke typer vaksiner som har vært tatt, hvor mange av dem, og det varierer med hvor lenge foreldrene har hatt barn i Waldorfsystemet. Et flertall ble mindre tilbøyelig til å vaksinere jo lengre de hadde vært i miljøet. Yngre barn av samme foreldre var da både mindre vaksinert og mer tilbøyelig til å være uvaksinert enn eldre søsken. Informanter ga uttrykk for at dette var en normal utvikling: ’”A lot of people that come [here] have vaccinated their children … and then they chose to discontinue”’ (Sobo 2015: 7).

Hvor kommer så denne tilbøyeligheten til å gradvis øke vegring mot vaksiner fra?

Det fantes ikke belegg i Sobos materiale for å knytte vaksinevegring direkte til antroposofi. De færreste foreldrene hadde noe videre kjennskap til antroposofi i det hele tatt, noen i den grad at de ikke kjente til ordet. Når foreldrene tok opp temaet ga de heller de ”vanlige” begrunnelsene: de var skeptiske til ”big pharma”, til sikkerhet, effekt og bivirkninger ved vaksiner. Noen ga uttrykk for at det ikke var så viktig, fordi så mange andre var vaksinerte. Disse la vekt på personlig risiko, og med samme begrunnelse kunne en del velge å følge enkelte vaksiner (e.g. stivkrampe) og droppe andre. Det nærmeste vi kommer en ”ideologisk passende” forklaring for vaksinevegring er snakket om at det å få barnesykdommene (og enkelte andre sykdommer) virket positivt. Men det var først og fremst den folkelig-medisinske oppfatningen om at sykdommene ”styrker immunsystemet” som kom til uttrykk.

Mange snakket om å ikke følge saueflokken, være våkne, informere seg selv, sjekke forskningen (men ikke big pharmas), leve naturlig, være skeptiske til kjemiske stoffer og gifter – og en rekke andre markører for alternativ livsstil og ideologi. Denne livsstilen virker å bli tydeligere over tid. De som benyttet enkelte vaksiner ble desto mer opptatt av å signalisere medlemskap på andre måter, og Sobos sentrale konklusjon er at vaksinevegringen handlet om å forsterke og uttrykke en subkulturell identitet i samvær og samsnakk med andre. Tilslutning til vaksinasjonsskepsis ble en måte å sosialisere seg inn i gruppen på: lære seg (eller videreutvikle) en måte å tenke og snakke på, følge opp tale med handling og slik gradvis gli over i en tydelig identitet. Vaksinesnakk definerer mainstream som fiendtligsinnet utgruppe, og det ser også ut som om det viser seg i en intern polarisering: foreldre som vaksinerte barna sine i henhold til programmet virker å ha vært tilbakeholdende med å si noe (ibid.:11f.).

Det er her vi etter hvert ser en ekstra, om mindre direkte, innflytelse fra skolen selv. Waldorfskolene uttrykker gjerne at de er nøytrale i vaksinespørsmål, og at det er opp til foreldrene selv. Det får allerede en bestemt effekt når foreldregruppens kultur har fått en bestemt retning: i intervjuene fremkom det en forventning fra foreldregruppene om at ekte Waldorf-foreldre ikke vaksinerte barna, selv om det ble akseptert at man gjorde den slags når man ”ikke visste bedre”. Da betyr nøytralitet i praksis støtte til gruppepress i én retning. Men de vaksinerende foreldrene hadde ytterligere observasjoner om hva skolen mer faktisk gjorde. I praksis så de bort fra biomedisin og bragte kun inn alternativmedisinske synspunkt fra foredragsholdere og litteratur:

Although the study school does not officially endorse health practices beyond early bedtimes, wholesome foods, lots of outdoor play, and media avoidance, “the culture of the school” (FG-1) looks away from biomedicine. Darlene reported: “The school philosophy actually embraces illness because they believe that when your body has a strong illness, particularly a fever, it precedes a developmental leap in the child” (FI-59). Health-related guest speakers, flyers, and copies of articles passed around always reflected an alternative perspective. (ibid.: 12)

Slik støttet skolens ”nøytralitet” i realiteten ensidig alternativmedisinsk tenkning og bidro til at foreldregruppene lett kunne bruke vaksinasjon som både diskursiv og praktisk markør for genuint gruppemedlemskap.

Det var likevel primært foreldre som sosialiserte hverandre til vaksinevegring – hvorved de demonstrerte at de var genuint selvstendig tenkende individ som ikke fulgte hopen. Men det er verdt å merke seg at vaksinevegringen selv i et slikt klima typisk var selektiv, at kun et mindretall var helt uvaksinerte, og at nær halvparten var fullvaksinerte.

Faktorene artikkelen nevner er ikke bare relevante for California. Gruppeprosessene er allmenne, og de konkrete holdningene og problemstillingene dukker opp mange steder. Det bør være mulig for skolenes ledelse å svekke tilløp til slik kultur i foreldregruppene, og Sobo har noen forslag som kanskje også er nyttige utenfor USA:

Reminding parents that school community belonging has more to do with education than vaccination and is itself proof of one’s independence of mind is key to breaking the grip of cultural cognition on vaccine uptake at Waldorf schools. Publicizing that about half of Waldorf students are fully vaccinated and that total non-vaccination is in fact rare will also be helpful, as should recruiting socially esteemed parents (or teachers and staff) who are pro-vaccination, supporting them in publicly championing vaccination within the school community, and demonstrating that vaccinating one’s children is not inimical to being free thinking or to school community membership. (ibid.: 15)

Litteratur

Dyrendal, A. 2013. Hidden Knowledge, Hidden Powers: Esotericism and Conspiracy Culture. i Asprem,E. & Granholm, K. (red.): Contemporary Esotericism. Sheffield: Equinox.

Ernst, E. 2011. Anthroposophy: A Risk Factor for Noncompliance with Measles Immunization. The Pediatric Infectious Disease Journal 30 (3):187–189.

Hanratty, B., T. Holt, E. Duffell, W. Patterson, M. Ramsay, J. M. White, L. Jin og P. Litton. 2000. UK Measles Outbreak in Non-immune Anthroposophic Communities: The Implications for the Elimination of Measles from Europe. Epidemiology and Infection 125 (2):377–383.

Sobo, E. J. 2015. Social Cultivation of Vaccine Refusal and Delay Among Waldorf (Steiner) School Parents. Medical Anthropology Quarterly. DOI: 10.1111/maq.12214