Jeg har tidligere kort nevnt Timothy Mellys argument for postmodernismen som et resultat av blant annet sikkerhetspolitikk:
Han viser hvordan hemmelige tjenesters virke og politikk med skjulte midler skaper grobunn for både den politiske konspirasjonskulturen og en gjennomsyrende pessimisme når det gjelder muligheten for å skaffe pålitelig kunnskap om hva som egentlig foregår. ”Postmodernismens” epistemiske nihilisme (eventuelt ”epistemisk nagende tvil og endeløse selvopptatthet”) har dermed hemmelige tjenesters virke i kald krig og global politikk som et av sine utgangspunkt.
Melley henter alle sine eksempel fra amerikansk hold. I foredraget under gjør Peter Pomerantsev noe beslektet for Russland. Men fokuset er helt annerledes: han kobler det kaotiske, delvis lekende, «postmoderne» i russisk konspirasjonskultur til en bevisst bruk politisk strategi for å fremme usikkerhet, politisk kynisme og styrke regimet.
Analyser av eliters bruk av konspirasjonstenkning er ikke legio, og fjernsynsmannen gjør en del interessante grep i et (ikke-akademisk) foredrag som også er meget underholdende.