Klovnepanikken har tydeligvis nå også nådd Norge, etter å ha sirkulert noen runder i bl.a. USA.

Norske medier er ikke så ille. Delvis forbilledlig fortelles det hvordan det handler mer om å skremme enn om noe farlig, men vi får også høre om det potensielt farlige og straffbare. Inkludert ting (fra USA) det er minimalt med grunn til å tro at faktisk har skjedd.

At man advarer og vifter med pekefingre til reellt utspjåkede moroklumper er fair nok. Folk med masker og våpen er tilbøyelig til å være ugreit, og det hender en sjelden gang at enkelte av dem ikke bare bedriver en dårlig spøk. Det verste jeg har sett fra «klovnehold» så langt, er riktignok noen som kastet en pinne, men det er ikke alltid så lett å skjelne et lekevåpen fra et virkelig.

Frykten kan fort bli farligere, selv om ryktene om dette også har vært svært overdrevne. Ryktepanikker har et potensiale for mobilisering til sikkerhetstiltak, og engstelige (og sinte) mennesker med og uten våpen som tror de er ute etter noe farlig kan lett trå litt feil.

Denne klovnepanikken inkluderer en blanding av det ekstremt hukommelsessterke lesere av bloggen vil tenke på som kvasi- og pseudo-ostensiv agering på sagn. Det er ikke bare folk som forteller historier, men også noen som tar opp fortellingen i fullt kostyme, og noen som misforstår det hele. Midt i cosplay-epoken, og mens det nærmer seg Halloween kan det være greit å besinne seg litt både hva slags kostymer man velger og hvordan man tolker hva man hører og det man tror man ser.

Ut fra amerikansk bakgrunn, er det helst de siste tingene og minst det første. Alle steder får sin egen dynamikk, så vi får se hvordan det eventuelt vil utspille seg i en hjemlig kontekst. (Jesse Walker gir her en enkel firedeling av amerikanske rapporter – med litt tillegg.)