Da er vi tilbake. Skepsis har nytt styre og hjemmesidene har funnet et nytt sted å være. Vi takker Gunnar og Thin for trygg havn og god støtte i mange år.

Men det var ikke det som motiverte meg ut av bloggdvalen i dag. Det var dagens oppslag om akupunkturrelatert dødsfall hos NRK, kombinert med Kristian Gundersens kritiske innlegg i Aftenposten og hos NRK (for å ta to blant flere) som lokker meg på banen igjen for å ri en gammel kjepphest ytterligere noen meter.

Den er bygget av narreakupunktur, og for nye lesere (*hul latter*), så har vi tatt noen runder på den før, og jeg tenkte jeg skulle sitere litt fra sist NRK rapporterte om skader av akupunktur:

Jevnt over er akupunktur harmløst. Det er riktignok ikke overbevisende dokumentert at akupunktur har effekt over placebo for noe videre, men det kan virke som om «det å gå til akupunktør» har en uspesifikk behandlingseffekt som ikke er helt minimal for enkelte tilstander. Og etter at man stort sett sluttet med noe annet enn engangsnåler har det blitt mindre infeksjonsoverføring fra skitne nåler, så ett problem er minimalisert.

Så hva er problemet? Jo, så lenge man tross alle data som antyder at det ikke spiller noen rolle hvor man stikker, hvor dypt eller om man stikker i det hele tatt, insisterer på at det skal stikkes i en bestemt dybde på bestemte steder, løper man risikoen at slikt som dette inntreffer

I dagens sak er det altså muligens et infeksjonssår etter behandling som forårsaket dødsfallet. Det var et større problem tidligere (aldri noe virkelig stort), men engangsnåler har altså gjort problemet mindre.

Problemet med engangsnåler er at de ikke fjerner problemet. Det kunne vært i orden dersom det var resultat av en rasjonell kost-nytte vurdering, altså at bruken av ekte nåler var nødvendig for en behandling.

Men det har vi altså veldig lite (ingen) grunn til å tro. Snarere har det en tid vært slik at akupunktur-ideologer vil ha seg frabedt at man tester akupunktur opp mot narreakupunktur, med argumentet at narreakupunktur er en reell akupunkturbehandling det også.

For å sitere meg selv fra 2009:

Jeg kan, hvis jeg forsøker å være emisk, forstå det. På et vis. Det jeg derimot på ingen måte kan forstå, er hvordan de samme menneskene kan se resultatene med og uten «punktur» være så like hverandre (på samme måte som nålepunkt og ikke-punkt er tilbøyelige til å bli det) uten å se på pasienten i dette.

For hvis det ikke spiller noen rolle om nålen går gjennom huden, er all risiko forbundet med punkterende nåler helt unødvendig. Da er det bare tradisjonelle konvensjoner, eller sagt på en annen måte: dårlig, misvisende og «gammel» akupunkturideologi som holder den typen nåling vedlike.

Såvel medisinere som akupunktører har lenge vært klar over risikoen ved å bruke nåler. Ja, den er lav, men når det ikke er påviselig forskjell på det minimale grunnlaget man har for å i det hele tatt bruke akupunktur, så er en hver risiko uakseptabel.

Og det er faktisk ikke småtteri. I saken fra 2009 ble både et direkte dødsfall på grunn av nål i hjertet, hjerneslag, ryggmargsskader, skader på indre organ og annet nevnt – fra Norge.

Men hva er det som fremmes som løsning?

som den gang, er det registrering, autorisering og utdanning som understrekes.

Men registrering og autorisering løser virkelig ingen ting uten en kraftig innskjerping av muligheten til å behandle. Det er det ingen som snakker om. Autorisering er i tillegg legitimerende, men det er ingen løsning (og umoralsk) å be folk bruke tid og penger på en unødvendig utdanning. Og når man like gjerne kan bruke narrenåler som ikke gjennomtrenger huden, og når de kan settes stort sett hvor det måtte passe, så kan man spare pasienter for risiko og behandlere for dyr og unødvendig utdanning til overtro.

Jeg vil derfor også ri kjepphesten min en runde til: hvis det er (nært) likegyldig om man setter nåler gjennom huden eller ikke, bør man unngå risikoen. Hvis akupunktur-apologetikken er fleksibel nok til å akseptere narreakupunktur som «akupunktur» når det passer seg for å tolke forskningsresultat, bør den presses (av sine egne og av utenforstående, ikke minst forskere) til å være like fleksibel i terapeutisk praksis.

Noen annet er på uakseptabelt vis å flytte risikoen over på pasientene.