Det finnes sikkert tusen fortellinger om mediedrevne panikker som, et eller annet sted i fortellingen, tar opp Orson Welles og radiosendingen av «War of the Worlds» i 1938.

Enkelt sagt forteller den at et kjent hørespill utløste massepanikk da det fortalte om en invasjon fra Mars, fortalt som om det var en live nyhetssending.

Senest i dag, i en noe dempet og ellers helt fin sak, skriver NTNU-kollega Ivar Sørensen i Adressa (betalingsmur) sin egen vri:

Så kom melding om at meteoritten åpnet seg. En marsboer med tentakler kom til syne og satte fyr på folk med varmestråler. Reporterens skrik om flammer ble brått brutt midt i en setning.

Radiolyttere reagerte med panikk.

Til Sørensens ære, inkluderer han at «[o]mfanget av kaoset er omstridt».

Det siste er sant, muligens på grensen til å underdrive ørlite. Eller nokså mye.

Jeg skal ikke plage folk unødig med den lange historien. Den korte versjonen er at ja, media skrev tidlig om panikk etter sendingen, det var dokumenterbart enkelte reaksjoner, men skalaen ble veldig fort veldig overdrevet.

Historien om «panikken» har imidlertid levd sitt eget liv etter at den ble «diktet inn» i Hadley Cantrils The Invasion from Mars (1940) og andre, senere bøker om panikker. (For en syrlig behandling av opphavet til den typen skrift om kollektiv handling, se for all del Jon Ronsons So, You’ve Been Publically Shamed.)

Det er selvsagt vanskelig å dokumentere den slags pinlige reaksjoner i ettertid, men når man nå først har forsøkt, viser det seg langt på vei at det ikke var så mye av dokumentasjon i samtidens skrift heller. For å gjøre det kort, kan vi nøye oss med å sitere fra Snopes:

the notion that the War of the Worlds program sent untold thousands of people into the streets in panic is a media-driven myth that offers a deceptive message about the power radio wielded over listeners in its early days and, more broadly, about the media’s potential to sow fright, panic, and alarm.

Ingen «coast-to-coast»-panikk, ingen vanvittige køer, selvmord, drap, eller noe annet imponerende og svært.

Selv om det var underholdende å se myten om «War of the Worlds» både på TV og i tekst, så blir det etterhvert litt nok.

Kan vi begrave den fortellingen der den hører hjemme nå?