Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Hva virker mot konspirasjonstenkning?

Konspirasjonstenkning kan gjøre skade. Det kan også være nyttig, gjerne for andre enn dem som tror riktignok, men som jeg har sagt ved en del anledninger hverken ønsker eller kan vi fjerne all mistenksomhet om menneskelig sammensvergelse. Det vi derimot til en viss grad kan, er å redusere mengden av dårlig begrunnet konspirasjonstenkning. Og det bør vi sikte mot, der konspirasjonstenkningen medfører skade.

Nå er konspirasjonsteorier først og fremst et sosialt fenomen. De er levende bare i den grad de brukes aktivt i sosiale nettverk, og de trives også best i sosiale inngrupper, både som markør for inngruppe-medlemskap og som «våpen» i opposisjon mot andre grupper.

På tross av dette er det meste vi finner av direkte forskning på tiltak mot konspirasjonsteorier knyttet til tenkning og hos individ. (Det finnes en mengde relevant forskning på tiltak rettet mot f.eks. kommunikasjon i og med sosiale grupper, men konspirasjonsteorier står ikke i fokus. Jeg kommer til å skrive mer om det – et eller annet sted – senere.)

Hva vi vet om hvilke slike tiltak som virker, hvor godt og for hvem, kan oppsummeres veldig kort: fint lite. Men vi har noen funn å gå ut fra, og jeg skal oppsummere litt fra dem under.

Inokulering

Når vi tenker på tiltak mot konspirasjonsteori, så er det altså primært på individnivå vi har noen begrensede kontrollerte forsøk. Som jeg har vært innom her før, er det vi vet mest om effekten av fra direkte eksperimenter på konspirasjonstro, er såkalt ”inokulering” eller ”vaksinasjon” (Banas & Miller 2013; Jolley & Douglas, under utgivelse).

Inokulering er en strategi utviklet for å (ironisk nok) påvirke folk til å bli mindre påvirket av andre. Som vi kanskje forstår av metaforen er det utviklet bl.a. med tanke på helseatferd, ikke minst for å minske effekten av reklame for skadelige produkt. Derigjennom er det også ment å skulle minske påvirkningskraften for andre i samme alderskohort eller sosiale gruppe.

”Vaksinasjonen” ligger i at man utsettes for ”svekket påvirkning” i den forstand at man presenteres for motargumentet samtidig. Litt mer presist blir man presentert for en trussel først (e.g. ”nå er dere i den alderen at noen rundt dere begynner med en skadelig aktivitet å røyke/drikke/prøve hasj. De vil påvirke dere også, hvordan skal dere møte det?”). Trusselen skal skape tilstrekkelig følelse av sårbarhet, og dermed vekke engasjement og motivasjon. Deretter presenteres argument man kan bruke mot den ventede påvirkningen.

Argumentene er typisk både holdningsorienterte og faktaorienterte. De holdningsorienterte argumentene kan gi et forsvar for de normer og den sosiale identitet man har, mens de faktaorienterte gir en mer direkte tilbakevisning av de konkrete forestillingene man blir presentert for.

I forbindelse med konspirasjonsteorier vil inokulasjon si at man presenteres for de konspiratoriske idéene først etter en advarsel om at man vil bli utsatt for feilaktige (og skadelige) idéer. Deretter kommer den misvisende idéen, umiddelbart fulgt av en tilbakevisning.

I de studiene vi har så langt er det ingen tvil: inokulasjon viser tydelig effekt i bruk på konspirasjonstenkning.

Effekten er sterkest når man setter inn tiltaket preventivt, altså før folk møter den spesifikke konspirasjonsteorien det er snakk om. Effekten er der fortsatt når man utsetter folk for inokulasjon i etterkant, men den er klart mindre.

Fra det første forsøket som gikk direkte på konspirasjonsteori har vi også et annet interessant moment. Banas og Miller (2013) forsøkte med gjendrivelse på to måter: en direkte imøtegåelse av konkrete påstander, og en mer generell, ferdighetsorientert måte, der man rasjonelt så på (den feilaktige) argumentasjonsstrukturen i konspirasjonsteorien. Det viste seg at begge deler virket, men effekten var størst når de var mest konkrete og faktaorienterte.

Det er interessant fordi en av de andre tingene vi ser har effekt er kritisk, analytisk tenkning. Hvorfor viser det mindre effekt i inokulasjonsstudier enn konkret tilbakevisning?

Analytisk tenkning

Forskningen har flere indirekte spor som viser noe vi ofte tar som en selvfølge: at kritisk, analytisk tenkning beskytter mot konspirasjonstro (e.g. Swami et al. 2014). Høyere utdanning virker negativt på konspirasjonstro; kognitive refleksjonstester viser også en viss negativ effekt av analytisk stil; det å indusere langsommere, ”type 2”-tenkning som del av eksperiment kan se ut til å minske frekvensen av tro; og samme type analytisk ”tenke-stil” viser også effekt på andre forestillinger som er tett korrelert med konspirasjonstenkning (paranormale forestillinger, alternative behandlinger).

De forsøk vi har med intervensjoner viser så langt to ting: det å vekke analytisk tenkning før man utsettes for en konspirasjonsteori virker å ha effekt. Det å minne på analytisk tenkning, i den forstand at man gis mer tid og blir bedt om tenke dypere, ser også ut til å ha litt effekt, og – igjen – det å få påpekt formelle feil (og irrasjonell tenkning) i argumentasjon i etterkant ser også ut til å redusere troen på konspirasjonsteorier.

En nyere undersøkelse (Orosz et al. 2016) forsøkte å kombinere effekten av ferdighetsorientert analytisk tenkning med henholdsvis latterliggjøring av eller empatisk fremstilling av konspiranstroende. Det var bare analytisk tenkning alene som viste signifikant effekt, mens latterliggjøring (i meget moderat form) viste «tendens mot signifikans» (p=0.059). Orosz et al. tolket det (i motsetning til undertegnede) som effektivt, men først og fremst hos dem som ikke i forkant var videre tilbøyelige til tro.

Det er et viktig moment. For som vi vet fra andre studier (e.g. Nyhan & Reifler 2015), kan et overveiende effektivt tiltak virke fremmedgjørende og ha en backfire-effekt i akkurat den gruppen det faktisk er sentralt å nå.

Det overrasker neppe noen at analytisk tenkning virker negativt på konspirasjonstro. Derimot kan det virke noe mer overraskende at vi ikke ser mer enn svak til middels effekt i studiene. Spesifisitet i gjendrivning virker altså bedre.

Hvorfor?

Det kan ha noe med kommunikasjonssituasjonen å gjøre: eksperimentelle studier er typisk kortvarige affærer, der intervensjonen må gjøres hurtig og et svært begrenset antall ganger. Analytisk tenkning i form av ferdigheter, «tett kompilert mindware» (se Stanovich 2010), er nok mer av en langsiktig investering.

Det siste antydes nokså sterkt i en studie jeg synes gir mer håp (Holmes et al. 2015). Der fant man at studenter som var trent spesifikt i å korrigere sine egne modeller og metoder i møte med eksperimentelle data var tolv ganger så tilbøyelige til å korrigere egne metoder etter at intervensjonene var opphørt som studenter som hadde fått vanlig opplæring. Det er, for å si det forsiktig, en effektstørrelse som er noe større enn vi er vant til å se.

Spørsmålet (utover replikering) er overførbarhet, og hvilke ferdigheter som kan trenes i hvilke typer situasjoner. Det er nokså åpenbart at denne typen metode egner seg best i utdannings-eller utdanningslignende situasjoner. Til gjengjeld er det, i den grad modellen er relevant, mulig å ”spikre” noen enkle grep. Man må starte med noen ”epistemiske” normer – studiens ”hvordan eksperter bruker kritisk tenkning” innenfor det gjeldende feltet. Deretter må de få arbeide etter prinsippene i praktiske oppgaver (med reelle data), hvor utfordringen er å gjøre aktive bedømmelser, sammenligninger og korrigere seg selv i repeterte sykluser.

Utenfor laboratorium og statistiske beregninger kan vi for eksempel tenke oss dette som øvelser i kildekritikk.[1]

Motivert kognisjon og vitenskapsnysgjerrighet

Jeg er mer enn litt opptatt av akkurat dette med ferdigheter i kritisk tenkning, spesielt ferdigheter som inkluderer korrigering av egne fremgangsmåter, holdninger etc. Det er ikke bare en personlig og akademisk innstilling, men er knyttet til konspirasjonstenkning i praktisk liv. I veldig mange sammenhenger dukker konspirasjonsteorier opp som ”selvforsvar”, eller som ”politically motivated cognitions”, altså som mer eller mindre ubevisste forsvarsmekanismer for sosial og personlig identitet formet av allianser man har inngått og standpunkt man offentlig har inntatt.

Den slags er tilbøyelig til å låse oss alle kognitivt og få oss til å investere ekstra emosjoner i dårlige beslutninger – ikke ulikt en fotballfan som høylytt protesterer en dommeravgjørelse som går mot laget. Og her vet vi at det er store problemer med dem som allerede er konspirasjonstroende. De er usedvanlig faktaresistente, selv for enkle, usammensatte fakta. Mange er særdeles fleksible når det gjelder å tillate inkonsistens (Wood et al. 2012). Og de smarteste, mest opplyste og som er best til kritisk tenkning scorer faktisk høyere på konspirasjonstro jo mer de kan og jo mer interesserte de er.

Det er én ting som later til å ha effekt her, og det er ikke intelligens, faktakunnskap eller kritisk tenkning alene, men nysgjerrighet, nærmere bestemt ”science curiosity”. Dan Kahan har gjort en rekke forsøk hvor tilbøyeligheten til å oppsøke (helt urelatert) forskning/populærvitenskap av ren nysgjerrighet effektivt forutsa folks evne til å la sine synspunkt påvirke av forskning som motsa sterke politiske oppfatninger.

Det er vel grunn til å tenke seg at dette er tilknyttet et noenlunde stabilt personlighetstrekk (”openmindedness”), men vi vet ikke helt hvor situert den praktiske tilbøyeligheten er og hvordan den eventuelt kan aktiveres. Intuitivt kan det være grunn til å tenke på det som delvis sosialisert og som et trenbart trekk – igjen kan det være et typisk utdannelsesspørsmål, men i og med at det er delvis målt med tilbøyeligheten til å frivillig konsumere populærvitenskap kan vi også tenke oss en rolle for god forskningsformidling i alle andre sammenhenger.

 

Litteratur

Banas, John A. og Gregory Miller 2013. Inducing Resistance to Conspiracy Theory Propaganda: Testing Inoculation and Metainoculation Strategies. Human Communication Research 39, 184–207 doi:10.1111/hcre.12000

Holmes, N.G., Carl E. Wieman og D. A. Bonn. 2015. Teaching critical thinking. PNAS 112 (36), 11199–11204. doi: 10.1073/pnas.1505329112

Jolley, Daniel og Douglas, Karen. under utgivelse (2017). Prevention is better than cure: Addressing anti-vaccine conspiracy theories. Journal of Applied Social Psychology. 

Kahan, Dan, Ashley R. Landrum, Katie Carpenter, Laura Helft, Kathleen Hall Jamieson.  2017. Science Curiosity and Political Information Processing. Advances in Political Psychology. (Political Psychology vol.38, S1, 179-199).

Nyhan, Brendan og Jason Reifler. 2015. Does correcting myths about the flu vaccine work? An experimental evaluation of the effects of corrective information. Vaccine 33 (3), 459-464

Orosz, Gábor, PéterKrekó, Benedek Paskuj, István Tóth-Király, Beáta Böthe og ChristineRoland-Lévy. 2016. Changing Conspiracy Beliefs through Rationality and Ridiculing.  Frontiers in Psychology. 7:1525. doi: 10.3389/fpsyg.2016.01525

Stanovich, Keith E. 2010. Rationality and the Reflective Mind. New York: Oxford University Press.

Swami, Viren, Martin Voracek, Stefan Stieger, Ulrich S. Tran og Adrian Furnham. 2014. Analytic thinking reduces belief in conspiracy theories. Cognition 133 (3) 572-585

Wood, Michael J., Karen Douglas, Karen og Robert M. Sutton. 2012. Dead and alive: Belief in contradictory conspiracy theories. Social Psychology And Personality Science, 3, 767-773.

Noter

[1] Kortversjonen av ”kildekritikk” i dag er å ha oversikt over hvem som er mest systematisk upålitelige, men ved å lære seg å sjekke kilder og gjentatte ganger trene seg i å sjekke påstander kan man se for seg rimelige klasseromsopplegg. Det forutsetter imidlertid at skole og lærere faktisk kan innta epistemisk normative posisjoner og undervise på en måte som er så ”lite nøytral” at man kan fortelle at RT.com er mindre akseptabelt enn wikipedia, og at ”det samme sier X om Y” ikke er et argument.

Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.