Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Konspirasjonstro og behovet for å være spesiell

For ikke lenge siden ble det publisert en fin liten undersøkelse som viste at

a small part in motivating the endorsement of such seemingly irrational beliefs is the desire to stick out from the crowd, the need for uniqueness.

Ingen overraskelse der: vi har antatt det ut fra andre teorier lenge, og jeg har sagt det samme i foredrag i 20 år.

Dessverre har visst noen fått det for seg at det er hele forklaringen på hvorfor folk tror på konspirasjonsteorier. (Kanskje med utgangspunkt i tittelendenne artikkelen.) Det er, som vi ser av artikkelens «a small part» og som gamle lesere her vil vite godt, ikke spesielt nær sannheten.

Vi skal ikke være langdryge, men for å bøte på den typen misforståelser kan vi i det minste liste opp noen av alle de andre – av og til beslektede – faktorene som er såkalte «antecedents» til konspirasjonstenkning.

På individnivå har vi blant mye annet:

– overdreven mønstergjenkjennelse (som ofte kommer sammen med)
– intensjonalitetsbias
– intuitiv og «holistisk» tenkning (over analytisk tenkning)
– schizotypi
– fremmedgjøring/anomi
– machiavellianisme

Mellom det individuelle og det sosiokulturelle har vi (nokså beslektet) for eksempel:

– tro på paranormale fenomen
– dommedagstro
– tro på alternative behandlinger
– autoritære holdninger (RWA)
– sterk sosial dominansorientering (SDO, spes. SDO-D)
– politisk ekstremisme (primært høyreekstremisme)

På den sosiale arena har vi blant annet

– lavere utdanning
– lavere sosial status
– lav tillit til samfunnsinstitusjoner
– lite innflytelse på egne forhold/lav makt (følelse av avmakt, fremmedgjøring, anomi)
– færre venner
– høyere grad av helseproblemer (inkl. psykososiale)
– deltagelse i sosiale fellesskap der andre tror på konspirasjonsteorier

Det siste sier også noe om at det (selvsagt) er stor forskjell mellom samfunn. Der det påviselig og nokså åpenlyst foregår mye korrupt, konspiratorisk virksomhet, tror folk fornuftig nok mer på konspirasjonsteorier som ligner hverdagserfaringene.

Derimot er det mer usikkert om de tror mer på de virkelig ville teoriene. Da må vi nok tilbake til forklaringene som predikerer konspirasjonstenkning i samfunn som vårt eget, og behov for å føle seg spesiell spiller nok da fortsatt bare en liten rolle.

  • Finnes det psyko-kognitive studier av dem som greier å tro på den offisielle versjonen av 9/11, og av dem som greier å ignorere den globale konspirative virksomheten til CIA siden 1947? Finnes det hjelp for dem? Vil de ha hjelp?



    • Tror jeg har svart på den saklige siden av det der før. Men det er nokså enkelt sånn at det bare er å følge linjene: de som tror mindre på konspirasjonsteorier er mer tilbøyelige til å tenke analytisk, til å ha høyere utdanning, føle seg bedre tilpasset, ha flere venner etc etc.

      Og det tror jeg egentlig du vet godt.

      (Hvis vi ekstrapolerer fra relaterte studier som for det meste ikke omhandler konspirasjonstenkning, vil det forøvrig også sannsynligvis være slik at de vil være mer tilbøyelige til å skifte oppfatning i lys av ny informasjon. Så om man er interessert så er det mye relevant forskningslitteratur som gir pekepinner på hvordan troende skal overbevise ikke-troende også.)



  • Et ørlite sterkere behov for å føle seg unik, for å skille seg ut fra mengden, finner man nok i alle eliter og hos alle vinnere, enten det gjelder sport, kunst, litteratur, vitenskap eller andre intellektuelle disipliner. Alle ønsker å utmerke seg.

    Noen personer nøyer seg ikke med å godta umiddelbart offisielle forklaringer som de i utgangspunktet finner tvilsomme, men begynner å undersøke saken nærmere. Og jo mer de undersøker saken, blir de i NOEN tilfeller (selvsagt ikke alle!) overbevist om at det virkelig ER ugler i mosen. Til slutt finner de evidensen for at den offisielle teorien er et bedrag overbevisende. Da er det naturlig å prøve å finne alternative forklaringer på hva som virkelig skjedde. I de FLESTE tilfeller havner man da i en slags limbo (som med 9/11): man er 100 % overbevist om at den offisielle versjonen er feil, men man erkjenner likevel fullt ut at man ikke sitter på et detaljert og dokumenterbart tilfredsstillende alternativ.

    Så hvordan vil disse personer score på en psyko-kognitiv test? Svaret BØR avhenge av hvorvidt det var korrekt eller ukorrekt av dem å avvise den offisielle versjonen. Og det er nettopp her forskningspsykolog-typer som Roland Imhoff kommer til kort, for dette spørsmålet vil de ikke inkludere i sine studier. Dermed blir arbeidet til Imhoff-typer i stor grad verdiløst, ingenting interessant kommer egentlig frem. Hvis jeg hadde vært sjefen på det universitetet eller instituttet der Imhoff jobber, ville jeg ha sagt som Trump: «You’re fired!!»



    • Du beskriver noe annet enn det vi ser i forskningen, kanskje et litt idealisert bilde?

      De som scorer høyt på konspirasjonstenkning griper refleksivt til konspirasjon som forklaring. Delvis på hendelser de føler er spesielt betydningsfulle, men i siste instans på alle mulige hendelser. Det skjer altså før de har rukket å undersøke noe som helst på noen kritisk måte, og det inkluderer helt fiktive konspirasjonsteorier. (Og de legger rutinemessig skylda på de samme kategoriene fiender, uansett hva som har skjedd.)

      Om ikke du husker tilfeller der du selv har gjort det, bør du uten vanskeligheter kunne se noen av dine gamle medskribenter på NyS eller kommentariatet under.

      Og hvis du har lest noe som helst av hva Roland har skrevet, har du ikke forstått veldig godt hva du har lest. Han er en veldig grundig empiriker og en fremragende forsker.



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.