Brutalt om scientologikirken

Publisert: 09.05.2013 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Da journalisten Lawrence Wright skrev en kritisk artikkel om scientologikirken ble han nedlesset med dokumenter som skulle vise at han tok feil. Wright takket, bukket, og skapte den kanskje mest saklig brutale beskrivelsen av Church of Scientology fra utenforstående noen gang.

Lawrence Wright har skrevet om religion før. For å ta utgangspunkt i min egen bokhylle kan vi si at hans forrige bok, [i]The Looming Tower[/i], var om Al Qaidas fremvekst og ferden mot den 11.september 2001 og vant Pulitzer-prisen. Før den tid hadde han også samlet en rekke kritiske portrett av religiøse ledere fra satankirkens Anton LaVey til pinsepastorer i boken [i]Saints & Sinners[/i]. Han skrev også en av de tidlige og bedre journalistiske fortellingene fra satanismepanikken:[i] Remembering Satan[/i] tok for seg saken mot politimannen og fundamentalisten Paul Ingram, og hvordan de ulike religiøse og terapeutiske praksisene i tiden bidro til en rettsskandale. Det er flere. Nå har han altså tatt for seg scientologikirken, i en bok som nok en gang er en forlengelse av tidligere artikkelarbeid.

En av Wrights styrker som skribent har hele tiden ligget i bruken av biografisk materiale som innfallsvinkel. Han lager gode personskisser og knytter dem godt til samtidsklima og oppvekstmiljø. Han får dem til å gi en rimelig mening ut av det livsløp, de holdninger og den atferd som utspiller seg over livet. Det blir, som alltid når man lager slike beretninger, forenklet og noe lineært, men det flyter som fortelling og gir rom for nyanserte skildringer av både enkeltmenneskers ulike sider, og av hvordan de viser seg i det som måtte være relevant av organisasjonsliv og ideologi.

De beste sidene ved dette ser vi i Wrights skildring av L. Ron Hubbards liv og levnet. Selv om boken starter med begynnelsen av en annen manns livsfortelling, Hollywood-mannen Paul Haggis, går Wright fort over i Hubbards liv. Det er fargerikt nok i originalversjon. Scientologikirkens mildt sagt upresise versjon av stifteren yter ham på den annen side ikke rettferdighet. Wright kommer langt nærmere noe man kan tro på som levd liv. Også han bruker selvsagt fiksjonens virkemidler, men han trekker veksler på både en rekke ulike kilder, muntlige og skriftlige, og det som fremtrer er en kompleks personlighet med enorm kreativitet, tidvis utrolig arbeidsevne, og fra variabel selvtillit til total megalomani.

Hubbard som forfatter av triviallitteratur var en tid noe av det mest produktive man kan tenke seg. Han kunne skru sammen en fortelling på null tid og skrive den ut på bare litt til. Hans evne til fantasifulle intriger kunne fort komme i bruk på annet vis også, som når han skulle fortelle om egne opplevelser og eventyr til andre. Hubbard kunne trollbinde forsamlinger med anekdoter fra et liv han oppga som sitt eget, men som både Wright og andre viser at hadde mer med egne ønsker om storhet enn om historisk realitet å gjøre. Uten at det fratok Hubbard noe av den effekt han hadde på sine omgivelser. Hubbard var karismatisk, og damehistoriene mange. Historiene er, slik Wright forteller dem, sjelden vakre. Hubbard presenteres som sjarmerende, men også som en forbruker med stort kontrollbehov og en atferd som ville plassere ham lavt i kirkens egen etiske standard.

Det er et av mange punkt som gjør at boken neppe blir en hit i scientologikirkens hovedkvarter, ei eller hos troende som har forlatt kirkens fold. For selv om mange frafalne har lite godt å si om dagens ledelse, er det mange som romantiserer stifteren og perioden da stifteren fortsatt hadde kontrollen. Wright plasserer dagens ledelse i god kontinuitet med de mørkere sider under og ved Hubbard, og illustrerer det med både systematiske trekk og talende enkeltepisoder av det brutale slaget.

Disse episodene er likevel ikke på noen måte hovedpoenget i den del av boken som er konsentrert rundt Hubbards epoke som stifter og leder. Her følger vi dels Hubbard, dels utviklingen av lære og organisasjon gjennom ulike episoder og perioder. Wright har valgt dem ut med omhu. De illustrerer alle poeng som går igjen: Hubbard presenteres som kompleks, kreativ, karismatisk og tilbøyelig til å leve sine egne fantasier. Læren presenteres som en refleksjon av Hubbards møte med personer og idéer rundt seg, og (i mindre grad) som resultat av sin egen vilje til å grave seg ned i implikasjonene han fant, og drevet av ønsketenkning om det han mente var egne og andres tydelige erfaringer med bruken av metodene, heri inkludert ikke minst mirakuløse helbredelser. Organisasjon i den sentrale kirken presenteres i Hubbards epoke først og fremst som drevet av en intens, utopisk idealisme, ”to clear the world”, og med en ikke fullt så intens tiltro til Hubbard som person og leder.

Wright er ikke så opptatt av ulike faser, underorganisasjoner og myndighetsfordeling som man kan se i sosiologiske behandlinger. I hans gjenfortelling fremstår organisasjonen nok med en del klare kart, men de praktiske forhold virker som mer troverdige ad hoc-arrangement preget av personer og noe mer tilfeldige hendelser. Hos Wright er det likevel et vannskille: det er før og etter at David Miscavige overtok organisasjonen. Perioden før Miscavige fremstår som mer mangfoldig. Wright forteller om mange og grove brudd på hvordan man ønsker seg at en ledelse og en organisasjon skal opptre. [url=http://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Snow_White]Operasjon Snow White[/url] blir for eksempel fortalt med både syv dverger, forgiftede epler og andre ubehagelige element, og det er ikke ”heksa” som får skylden – den legges hos Hubbard. Det er mange andre saker også, men fortellingen har også humor, absurde element, og spor av menneskelig varme og idealisme hos dem som ellers ikke glitrer.

Perioden like før og etter at Miscavige overtar er til sammenligning en beksvart historie om hensynsløshet, vold, undertrykkelse, svik og grovt misbruk av andre menneskers tillit og idealisme. Nåværende leder mangler, i Wrights gjenfortelling, helt sympatiske trekk, og fremtrer som den nær perfekt hensynsløse psykopat. Den sentrale kirken og dens opptreden overfor verden rundt seg blir bare så vidt over marginalt bedre, selv om andre ledende skikkelser får tilkjent seg menneskelige og sympatiske trekk også.

Det nattsvarte bildet av kirken under Miscavige kan meget vel reflektere at fokuset nesten utelukkende er på en organisasjon og en ledelse som forsøker å utvide og holde fast ved makt. Det er lite igjen i boken av hva som tiltrekker mennesker til scientologi, og ingen Wright ser tydelig ingen kreativ prosess å spore. Både fokus og enkeltelement kan igjen nok henge sammen med kildetilfanget: Wright har fått kontakt med en imponerende mengde avhoppere fra de høyere nivåene i kirken, og det er deres fortellinger og skildringer som preger denne delen av boken. Det er åpenbart ensidig og negativt, men i den grad det er sant – og med kirkens lave tilbøyelighet til å like kritisk omtale håper jeg for Wrights skyld at han har dekket de basene så godt som det virker – så er det et brutalt miljø som fremstår.

I religionshistorisk forstand er det selvsagt ikke noe nytt med hardt, meningsløst arbeid som soning for ”forbrytelser”, ei heller med fysisk straff og asketisk levesett. Heller ikke når askesen ikke gjelder ledelse. Det er heller ikke noe sjokk å møte utstøtelsesmekanismer som rammer alle sosiale nettverk. Jeg er litt mer usikker på om graden av overvåkning avhopperne forteller om har mange sidestykker, men så er jeg også litt usikker på hvor mange av detaljene som kan verifiseres. Frykten for overvåkning og fortellingene om hvordan avhoppende medlemmer på flukt blir ”fanget inn” igjen og brakt til ny kontroll og avbikt virker imidlertid mer enn troverdig. (Avhoppere er problematiske som kilder i den forstand at de forteller om hendelser sett fra én involvert parts øyne, ofte en fornærmet parts med et nokså ensidig negativt fokus. Men de er fullt anvendelige som kilder. Informasjonen skal bare betraktes som annen informasjon og kryssjekkes grundig.)

Flere av Wrights kilder og mange av hans fortellinger fra Miscavige-epoken er knyttet til Hollywood. Spesielt Tom Cruise og kirkens forhold til ham over tid får sin del av oppmerksomheten og vel så det. Det er vagt uinteressant utover den grad det nok en gang illustrerer hensynsløshet og rekrutterings- og PR-strategiene som blir benyttet. Det er til gjengjeld nokså tydelig fortalt, sammen med alt annet enn vage antydninger om at kirken bruker det materialet de har samlet om kjendisene til å holde dem innenfor.

Slipper så kirken selv til? Ja, Wright er journalist, så han lar både kirkens talsmenn og menige medlemmer komme noe til tale i boken. Kirken kommer primært til orde i fotnoter, der de rutinemessig blir sitert på at de benekter påstandene Wright gjengir. Det virker mot deres hensikt og nesten fullt ut som illustrasjon avWrights poeng. Noen enorm plass til imøtegåelse utover benektelse har de ikke fått. Det virker de da heller ikke å ha ønsket, og Miscavige fikk Wright ikke snakke med. Han ville ikke. Med den skildringen han mottar i boken, kan man muligens forstå ham, enten skildringen er fullt eller bare delvis fortjent.

Going Clear er én av mange nyere bøker om scientologikirken. Jeg har ikke lest så mange av de mer prominente avhoppernes fortellinger – dem begynner det å bli noen av – men dette er utvilsomt den mest brutale skildringen jeg har sett noen gang. Selv om den er nyanserik om de tidlige fasene får man en klar følelse av logisk kontinuitet mot et fenomen som det Wright skildrer til slutt. Det er selvsagt på grunn av utvalget, både av kilder, episoder og idéer, men det virker også et langt stykke på vei troverdig.

Og lesverdig er det definitivt. Du kommer til å riste på hodet, le, rynke pannen, grøsse på ryggen og riste på hodet igjen. Og du kommer neppe til å kjede deg mange sekundene.

Lawrence Wright
[i]Going Clear. Scientology, Hollywood, & the Prison of Belief[/i].
Alfred A. Knopf 2013, 430s.