Det er et godt spørsmål David Colquhoun stiller på sin sammenslåtte Improbable Science. Jeg er tilbøyelig – uten at det bør sjokkere så mange – til å være enig i at det kommer an på hva pengene faktisk blir brukt til, og hva slags konsekvenser det får. Jeg vil for eksempel gjerne se konsekvenser av […]
Det er et godt spørsmål David Colquhoun stiller på sin sammenslåtte Improbable Science. Jeg er tilbøyelig – uten at det bør sjokkere så mange – til å være enig i at det kommer an på hva pengene faktisk blir brukt til, og hva slags konsekvenser det får.
Jeg vil for eksempel gjerne se konsekvenser av at visse behandlingsformer blir demonstrert å ha ingen eller svært begrenset nytte, eller av at de blir vist mer skadelige enn nyttige. Og med det mener jeg at de opphører, eller får bestemte sanksjoner knyttet til seg.
Det gjelder selvfølgelig helt uavhengig av hvor «alternativt» det måtte være, men utenfor noen få felt (e.g. klinisk psykologi, ryggsmerter) er det så vidt jeg vet stort sett alternative behandlingsformer det gjelder for.
Men først og fremst handler det om hvordan man går frem for å produsere kunnskap. Colquhoun formulerer det enkelt:
if there is to be any more funding for research in alternative medicine, it is essential that the allocation of the money should not be in the hands of alternative medicine people. The reason for that is that past experience has shown that they will give the money to projects that don’t answer the real questions.
If no applications are received that address the proper questions with rigorous experimental design then the money should be clawed back and spent on something that has a better chance of being a real advance.
Debatten Colquhoun gir eksempel fra har gått i BMJ, og ta gjerne tiden til å lese hele. Klikk på lenkene også. Det er nemlig greit å minnes litt forhistorie også.