Pizzagate og den luciferiske agenda

Kollega (og medredaktør på et bokprosjekt om konspirasjonsteori og religion) David Robertson er en produktiv og dyktig ung mann. Og i motsetning til undertegnede bringer han fortsatt konspirasjonsteori som tema til religionsvitenskapelige fagfeller. Her er han på den nylig avholdte konferansen om vold og millenaristiske bevegelser, med et paper om «Pizzagate and the Luciferian Agenda»:

Babling som bevis

Den anglo-amerikanske satanismepanikken har gått dels i dvale, dels i skjul. Til gjengjeld har den romersk-katolske kirken i Italia og tilliggende områder tydeligvis bestemt seg for at det er en stor og økende trussel underveis. Så de avholder en konferanse for å diskutere temaet. Igjen. En virkelig seriøs en, selvsagt:

The object of seminars was to scrutinise the phenomenon of Satanism with «seriousness and scientific rigour», avoiding a «superficial or sensational approach», he said.

Vi kunne ønsket at «seriousness and scientific rigour» ville hjelpe på sitatets «he», den lett sensasjonsskriblende journalisten Carlo Climati, som kunne trenge begge deler i behandlingen av tematikken. Da ville muligens ikke lett ironiske observatører lage oppslag om at Internet is turning everyone into a Satanist heller. Men det er kanskje dét inntrykket man sitter igjen med når man ser «ekspertisen»:

The conference in Rome has brought together more than 60 Catholic clergy as well as doctors, psychologists, psychiatrists, teachers and youth workers to discuss how to combat the dangers of Devil-worship.

Dette høres temmelig nøyaktig ut som «cult crime»-seminarene som spredte satanismepanikk over Nord-Amerika og Vest-Europa på 1980- og 1990-tallet. Bortsett fra at det var flere pastorer enn prester, og at de fleste dengang var protestanter.

Det skaper også en liten forskjell her. For halve fokuset er altså på de sjelelige problemene eksperimentering med det okkulte skal medføre: besettelse. Og her gis det anledning til et aldri så lite hevet øyenbryn når man ser på graden av «seriousness and scientific rigour»:

An exorcist should be called when «the moral certainty has been reached that the person is possessed», said Father Nanni, a member of the Vatican’s Congregation for the Causes of Saints.

Moralsk visshet som bevis for demonbesettelse? Og hvordan oppnår man den? Har vi, i likhet med annen satanismepanikk, en nokså dårlig sjekkliste kanskje?

That could be indicated by radical and disturbing changes in the person’s behaviour and voice, or an ability to garble in foreign languages or nonsensical gibberish.

Teenagers, actors, and politicians beware… Les mer »

Betimelig om tysk satanisme

Tysk satanisme er, med små variasjoner, temmelig mye som satanisme der den ellers er studert: individualfilosofisk, dennesidig orientert, lite troende, mindre praktiserende og nokså godt tilpasset samfunnet de lever i. Tyske fordommer om satanisme er, med små variasjoner, også tydeligvis de som hvor denslags ellers er studert: anti-kristendom, umoral, sprø ritualer og ungdommelig opprør.

Det er kortversjonen av Dagmar Fügmanns prisbelønte doktorgradsarbeid Zeitgenössischer Satanismus in Deutschland. Weltbbilder und Wertvorstellungen im Satanismus. Og med det bakteppet hun tegner opp av hva tysk «ekspertise», gjerne i form av misjonærer, politikere og tabloidjournalister, har vrøvlet rundt om, er det likevel høyst betimelig at det kommer en ekstremt sober, empirisk gjennomgang av satanisme i Tyskland. Les mer »

Temanummer av Social Compass: Satanisme

Vel, dette har vært et år for publisering av satanismeforskning. Ikke bare har det vært en del artikler i bøker om andre tema, vi fikk også en ikke helt vellykket monografi og en langt bedre antologi. Og vi har hatt verdens første fagkonferanse med presentasjon av forskning på temaet.

Til slutt har vi nå også fått et temanummer av sosiologitidsskriftet >Social Compass viet satanisme. Det har en litt spesiell forhistorie. Les mer »

… og en av dem var en and

satanquack Innimellom spenstige tema som «kvalifikasjonsrammeverk» og abstrakte beskrivelser av «læringsutbytte» sitter jeg som vanlig med et lite dusin bøker. En av dem er Paul McHughs lett selvbiografiske tilbakeblikk på 1980- og 1990-tallets «memory wars» og MPD-epidemi, i en bok som heter Try to Remember. Psychiatry’s Clash over Meaning, Memory, and Mind. Jeg kommer nok tilbake til den senere.

Men akkurat nå var den mest interessant fordi den igjen minnet meg om én av de fortellingene som ofte kommer opp når dissosiasjonsterapiens verste eksesser beskrives: Saken om Nadean Cool og hennes terapeut Kenneth Olson, som regel beskrevet fra materiale som kom opp i Cools senere søksmål mot Olson. Det er spesiell lesning. Les mer »

"Verdens største" akademiske satanismekonferanse!

Etter et par dager om kommunikasjon, ledelse og den slags (nokså trivelige og avslappede dager må sies), er det på tide å vende blikket tilbake til noe faglig i nærmeste fremtid.

Det har seg nemlig slik at vi på NTNU neste uke arrangerer «verdens største» akademiske konferanse om reell satanisme (heller enn sære teorier om satanisme): Satanism in the Modern World den 19.-20.11.

Når jeg sier største, er det fordi det såvidt jeg vet er den første og så langt eneste. Men det kommer sikkert flere.

Jeg tror det kan bli meget interessant (spesielt hvis de andre er kommet lenger på sine paper enn jeg er med mitt for øyeblikket), for det er mengder av interessante tema. Les mer »

Dette har vi da sett før…

pentagram.jpeg Vi har vært innom satanismepaniske dissosiasjonsterapeuter av det nokså sprø slaget her én og annen gang tidligere.

Men hvorfor gi seg, bare fordi gjensynet gjør vondt? Tross alt, folkens: Vi har dem her i landet også. De bare gjemmer seg midlertidig bort. Så vi kan godt illustrere noe av problemet (nok en gang) med følgende aktuelle sak: Les mer »

Halloween-kåseri

halloween Vi kommer tilbake til mer presseros i morgen. Men det er, som én og annen også utenfor kretsen av småbarnforeldre har fått med seg, Halloween i kveld. Jeg skal til en forandring ikke være hjemme og dele ut godteri, men ut og kåsere en slags innledning til Studentersamfundets Skrekkaften. Jeg skal ikke snakke om folkloren og historien til kvelden. For denslags kan man heller lese hva Rune Blix Hagen har å si. Derimot skal jeg snakke litt om frykteligheter på folkemunne og andre steder, med en perifer tilknytning.

Og selv om innledningen er nyskrevet skal ingen beskylde meg for ikke å resirkulere… Det begynner sånn (og fortsetter under streken):

Det er Halloween. Natta da visstnok barrierene mellom verdener er brutt ned, døde ånder farter rundt og demoner flyr løs. Hvilket jo gjør det selvsagt at det er kvelden vi slipper ungene løs på egen hånd, mens de raver rundt i delirisk sukkersjokk og sjokoladebegjær. Må være like naturlig som at foreldre som sier de tror en kjøttetende dino lever i Seljordsvannet gjerne slipper ungene løs på stranda.

Sære sammenligninger? Litt sånn var mitt møte med Halloween da jeg en kort periode bodde i USA, midt i nyfundamentalismens blomstring og Moral Majoritys storhetsperiode. Makabre fortellinger om psykopater som ga bort forgiftet godteri og djeveldyrkere som ofret spebarn hørte til dagsordenen. Sammen med skrekkfilmer som viste nøyaktig hva som skjer når tenåringer prøver å ha sex: Da kommer monsteret med øksa. Halloween var en merkenatt for galskapen, det demoniske og det makabre. I mørket skjer mørkets gjerninger – og alle vet hvem som bor i det mørket. På Halloween forklér han seg ikke lenger. Les mer »

Dårlig anatomi, ålreit kritikk

mathewssatanism Jeg forsøker fortsatt i de få ledige stundene jeg får ryddet å skrape sammen en bok om satanisme. Det går trått, men det hender jeg kommer videre.

Filosofen og skribenten Chris Mathews slo meg utvilsom til målstreken (jeg skulle fullført det norske manuset) med boken Modern Satanism. Anatomy of a Radical Subculture, en tittel som nok er litt vel misvisende.

Mathews bok går utenpå det meste som er skrevet om satanisme. Men så er også det meste som er skrevet rent søppel. Mathew bok er det ikke. I motsetning til en del nyere ting jeg har måttet lese, har Mathews lest (og sett) både viktig kildemateriale og i det minste en del av forskningen rundt det. Han skriver godt, tenker klart og har gode observasjoner. Innimellom. Les mer »

Videovisning: Jakten på Satan

pentagram.jpeg Det blir mye satanisk og terapirelatert om dagen. Delvis skyldes det at jeg i tillegg til lokale hendelser og medialt nytt er midt oppi det i undervisningen. Og for dem som har lyst til å se hvorfor jeg er noe mindre begeistret for dissosiasjonsterapi, så viser jeg Ofra Bikels dokumentarfilm The Search for Satan på fredag (Dragvoll, D13, 10-12*).

Filmen finnes dessverre ikke på nett. At den begynner med noe som ser fryktelig ut som en noe dramatisk eksorsisme, er mer enn en tilfeldighet. Les mer »

Gamle satanismemyter og -jegergrupper i media

pentagram.jpeg For en drøy uke siden gjorde jeg oppmerksom på «Satanic Ritual Abuse»-terapeuter og tilhørende nettverk i Storbritannia. Gode konspirasjonsteorier dør ikke, spesielt ikke de som er befestet i grupper av sterkt troende med sekterisk blikk på verden. De bare går midlertidig i skjul mens de troende venter på en anledning til å bringe det dystre budskap og kallet til kollektiv handling til offentligheten igjen.

Som for å minne meg på at dette potensialet definitivt er tilstede, publiserte Glasgows Sunday Mail nettopp en av de tåpeligere sakene jeg har sett på en stund om dette.

Det er som et skrik fra 1980-tallet. Les mer »

"En internasjonal ekspert" – apropos satanjagende dissosiasjonsterapeuter

pentagram.jpeg Det er valgdag, men andre får kose seg med valget – i den grad de er i stand til det. Her på bloggen holder vi oss til betraktninger om (andre) begredelige ting. På fredag var vi f.eks. innom britisk terapeutjakt på satanister med morbid og pervers sans for fritidsaktiviteter. Og hva slike terapeuter er tilbøyelige til å påstå, og hva de kan gjøre med pasientene sine, med et fromt ønske om at de ikke tiltrekker seg alt for mange norske «traumebehandlere» til kursene sine.

Det er som likevel nevnt et lite problem. Det ser ut til at vi uansett importerer tilsvarende til å holde foredrag og kurs for norske terapeuter. For eksempel inviterte man så sent som i 2007 Colin Ross til å holde foredrag ved schizofreni-dagene i Stavanger. Les mer »

Satanjagende dissosiasjonsterapeuter rir igjen

pentagram.jpeg I forlengelsen av tidligere behørig omtalte hendelser i vår lokale andedam ble jeg påminnet om at dissosiasjonsteoretikere fortsatt finnes i nisjer i enkelte andre land også. Og at de og deres ofre i andre land fortsatt fremmer minst like sprø tanker som de gjorde for 20 og 25 år siden.

Det er nettopp det at det er 20 år siden satanistjakten tok av i Storbritannia som får Private Eye til å kaste et blikk på dengang og nå. Med en opplysende, men lite lystelig visitt på en av konferansene til troende og innom nyere litteratur. Den innledende oppsummeringen sier det meste:

Believers claimed that secret cults of devil worshipping paedophiles were sexually abusing children in black magic rituals that included drinking urine and blood, killing children and animals and breeding babies for sacrifice. And despite the fact that there has been not a shred of credible, physical, forensic evidence to substantiate the existence of Satanic ritual abuse, anywhere in the world, there is still an international network of zealots hell-bent on reviving and spreading the myth.

Det oppsummerer mye. Men det er mer å si. Les mer »

Multiple personligheter (på hovedsidene)

Hovedsidene er om ikke på skinner, så i alle fall ikke satt helt utenfor sporet. Litt som Atlantis, de utenomjordiske og dommedag, manifesterte de artiklene etc som skulle komme i våres ikke. Men nå gjør de det en periode. Om noen uker kommer en fabelaktig lesverdig sak om språk, og deretter en snedig masteroppgave om (blant annet) konspirasjonsteorier i Visjon.

Men i dag er det et velkjent tema vi gjenbesøker med Hvor ble det av de multiple personlighetene? av psykologene Tor Erik Nysæter og Leif Kennair.

Som regulære lesere vil vite, har vi vært innom temaet i blant annet denne og denne artikkelen. Interessen stammer fra Skepsis tidligste publikasjoner, i og med at teorier om multiple personligheter og dertil hørende terapi var tungt involvert i justismord, konspirasjonsteorier og panikker rundt «satanisme». Underveis oppdaget vi også sterke indikasjoner på at terapien gjorde skade på pasienter. Når slike teorier og terapier igjen blomstrer i Norge, er det dermed ikke noen spesielt god grunn til å miste temaet helt av syne. Selv om det er ubehagelig. Les mer »

Ville satanistrykter

pentagram.jpegDet er en dypt tragisk og traumatisk sak for de involverte. Et lite barn dør. Det er så smertefullt i seg selv at det vanskelig kan fremstilles i ord. Så kommer tiden for begravelsen, og kisten viser seg å være tom. Barnet er fjernet.
Tragedien fortsetter for pårørende, men nå starter mysteriet. Og med mysteriet starter spekulasjonene. De går som vanlig i de retninger folk er opptatt av – og dem som på et eller annet vis kan forestilles ut fra hendelsen. Siden det ikke foreligger noen bevis i den ene eller den andre retning, kan de slippes helt løs.
Blant annet i retning «satanisme». Det som ikke helt kommer frem ennå, er at det tydelig ikke er grenser for hva som er blitt formidlet av «selvopplevde» hendelser. Les mer »