Multimedial Skepsis

Skepsis Norge har opprettet et par nye offisielle «steder» på nettet.

Her kan du finne oss på Google+
Her kan du finne oss på origo.no

I tillegg er vi fortsatt på Facebook. Vi har også egen Youtube-kanal, og tar gjerne i mot tips om ting vi bør ha der.

Kvakksalverens vanlige tilflukt

Når kvakksalveren (og vedkommendes likesinnede i pseudovitenskapelig nonsens) har gått høyt ut, møtt motstand, ikke har argumenter, ikke har noen sak og dette blir påpekt, finnes det én siste, vanlig utvei: true med advokater og dyre søksmål. Les mer »

Norske skeptikere (samt media og enkelte andre) gjør ting de bør

Jeg nevnte i forbifarten i forrige bloggpost at én av de mindre spiselige fra menyen «tøyse-doktor med en kur for alt», Robert O. Young, var på turné i Norge.

Det var da. Han rakk også å avholde ett foredrag, der det potensielt livsfarlige vrøvlet han ellers promoterer fikk nå et interessert publikum. Les mer »

Italienske domstoler gjør ting de ikke kan (og ikke bør)

Det skjer mye rart om dagen. Noe gøy i Trondheim og noe ikke fullt så gøy i andre deler av landet. Der har enkelte den tvilsomme ære av å bli besøkt av verdensmester i doktorgrader pr postoppkrav, mirakel-«doktor» Robert Young (se bl.a. her og her).

De heldige kan dermed sikkert få (mer) kursing i fantasiversjoner av medisin til bruk på naive betalingsdyktige. Andre kommer snart til å få meldinger om dyre kurer for alt som ikke feiler dem og deres. Noen riktig uheldige vil få like fantasifulle forslag til (ikke-)behandling for eksisterende tilstander.

Det har ingenting med italienske domstoler å gjøre. Jeg hadde nær sagt dessverre. Isteden har de (ifølge pressen) utmerket seg ved å gjøre ting de ikke burde. Les mer »

Psykopat-testen

Det begynner med et møte på en kafé, en mystisk bok, et brev til professor Hofstadter og en ukjent forfatter. Brev og bok har en mystisk historie, og de er sendt til en rekke forskere verden over. De inneholder tydeligvis en gåte. Eller er det så tydelig?

Kort tid etter sitter Jon Ronson på fly til Sverige, én av mange turer rundt i verden for å snakke med en lang rekke merkelige og ikke fullt så merkelige mennesker. Inkludert en representant for scientologikirkens CCHR, flere fengselsfugler, en tidligere etterretningsagent som fant ut at han var Messias, Bob Hare – mannen bak «psykopattesten» – og professor Hofstadter. Les mer »

Homøopatisk konspirasjonsiver

Det er mye å glede seg over om dagen. Solen skinner i Trondheim for n’te dag på rad, bokhyllene er fulle, det er ny maltwhisky i riktig (bok)hylle, og det renner på med interessante lokalhendelser.

I tillegg er det mye enkel moro med den nesten glemte placebovarianten «homøopati». Les mer »

"Stranger danger": hvite varebiler og skremmende hendelser

Det er få ting som utløser frykt som forsvinninger og drap på barn og ungdom. Med frykt kommer økt jakt på informasjon, og når sikker informasjon ikke er tilgjengelig, flyr ryktene fort. Det utgjør til sammen en situasjon som gir grobunn for ryktepanikk. Slike situasjoner kan skape eller bruke moderne sagn både som informasjon, som struktur til egen frykt og til å forme tolkning av egne erfaringer. Det siste inkluderer såkalt «proto-ostensiv» handling, der noen, av mange ulike årsaker påstår seg i rollen til aktører i sagnfortellingen. Les mer »

Enda et godt tiltak

Vi er tilbøyelig til å fokusere sånt mange ser på som det negative her på bloggen. Men vi har ikke (i dag) tenkt til å kaste bort tid på at forvirrede mennesker vrøvler med konsekvenser. Vi har knapt nok tenkt til å glede oss over den korrekte bruk av «personer som mener de er» istedenfor bare påstanden om at noen er det de kaller seg.

Derimot skal vi glede oss overFri tankes oppslag om Folkeopplysningen, en programserie på NRK som kommer straks:

Programmet Folkeopplysningen går første gang på lufta den 27. august. I alt er det laget seks programmer som skal sendes utover høsten. I programmene blir vi bedre kjent med seks ulike alternative behandlingsformer.

Hver behandlingsform blir testet av en kjendis. Kristin Krohn Devold tester akupunktur, Ravi tester healing, Dag Otto Lauritsen tar for seg «detox»-metoder, Linn Skåber undersøker de klarsynte, mens Abid Raja tester ulike mirakelmaskiner. I tillegg blir det et program om homøopati, men her blir det ingen testende kjendis.

At det er underholdningsavdelingen som står bak, ser vi i det tabloidvennlige grepet med å involvere mennesker til og med jeg stort sett har hørt navnet på. Det er ellers gode mennesker involvert: programleder er en underholdende og dyktig vitenskapsformidler, nemlig fysikeren Andreas Wahl. I tillegg har de gjort det aldeles utmerkede grep å ta inn psykolog Jan-Ole Hesselberg, én av initiativtagerne bak psykologibloggen, til å kommentere og analysere. Han er heller ikke akkurat noen dårlig formidler.

Det skal ikke stikkes under noen stol at ingen av dem er helt ukjente for skeptikermiljøet heller. Med sånne tema og folk til å behandle dem er det nesten så jeg vurderer å skru på TV’en selv. (Om ikke annet så for å ha sett hva de alternative protesthylene kommenterer.)

Roswell – 65 år etter

Det er ikke bare «nakendebatt» og vær på førstesidene av avisene. Tidligere i uken (eller der omkring) var det også nostalgiske øyblikk for enkelte av oss. Noen som husker «Roswell-hendelsen»?

Nei, det er ikke den allerede nokså gamle TV-serien, men en helt reell krsæjhendelse for 65 år siden. I 1947 kræsjlandet nemlig et uidentifisert flyvende objekt utenfor Roswell i New Mexico. Før noen rakk å identifisere det (det dreide seg med stor sannsynlighet om en av ballongene i prosjekt Mogul) ble det sendt ut pressemeldinger som nådde så langt som til Norge – som så måtte «bortforklares» på noe usant vis etterpå. Kort oppsummert her av NRK.no:

Først går Hærens bomberkommando ut og sier de har funnet en flyvende plate av ukjent opphav, noe som genererer en voldsom medieinteresse. Deretter blir alt tilbakevist dagen etter, med at vrakrestene bare var en værballong.

Les mer »

Krenkende spøkelsesjakt

De møtte ikke så ofte på «spøkelser», ei heller trodde de alle på dem, de gamle damene i folkloristen Gillian Bennets meget lesverdige Alas, Poor Ghost! Traditions of Belief in Story and Discourse. Derimot var husene ofte fulle av «ånder» og tilliggende navn på angivelig bevisste, inkorporale levninger etter avdøde …

Forskjellen var viktig for dem. Spøkelser var, om det nå ikke bare var overtro, noen som drev med hjemsøking og de var destruktive vesen. De andre åndene kunne være av annen karakter. Å beskylde en konkret avdød for å være et spøkelse kunne med andre ord være litt av en fornærmelse mot avdødes (og familiens) omdømme.

Det er også noe av det en ny dom i PFU antyder også. NRK oppsummerer kort at:

«Åndenes makt», det populære søndagsprogrammet på TVNorge, blei måndag felt i PFU for brot på god presseskikk. Programmet blei klaga inn av familien til to omtalte døde.

Dei reagerte sterkt på at slektningane vart framstilt som «plagsame spøkjelse» og at TVNorge identifiserte dei med namn og bilete, utan at klagar var informert eller hadde gitt samtykke.

Nei, det kan nok fort være presseetisk tryggest å jakte på og omtale de innbilte fenomen som aldri har hatt noen eksistens. Skal du jakte på spøkelser, er f.eks. spøkelset etter «Nessie» – sjøormen i Loch Ness – en klassiker fra den overbetalte synskhetsfronten.

Skjønt, ettersom vi nærmer oss sesongen for den slags med stormskritt, kan man fort risikere at en eller annen leverer inn protest om at nekrologen er skrevet både galt og for tidlig.

HerreSnåsa for en uke …

OK, det er ikke det at jeg er uvant med mediale snåserier. Heller ikke at virkeligheten tar en snåsete retning. Men denne uken har det kanskje vært litt mer av det gode enn vanlig. Det har bare bittelitt med sesongens snørring og feber å gjøre.

Vi kan begynne med dagen i dag, siden det er utgangspunktet for at jeg (noe motvillig) forflytter meg fra varm stue til vindkjølt kontor. Jeg halvvåknet til nyseanfall, snørring, sår hals og nyheten om at en eldre herre var «såret» over at en annen, ikke fullt gammel, men ikke desto mindre ærverdig nok, herre, hadde antydet at det ikke var alt den eldste hadde fortalt om livet sitt som hang helt på greip.

Siden jeg har snakket (bitte)litt med Ronnie underveis og har en vag idé om hva han har utelatt fordi han ikke synes det var solid nok dokumentert, aner det meg at de kritiske momentene nok kan legges på bordet for felles inspeksjon. Mitt tredje øye forteller at det nok ikke blir aktuelt nå heller, og at den eldste fortsatt helst ikke vil i dialog.

Det å være «såret» er imidlertid en nokså generell strategi i møte med kritisk oppmerksomhet (og jeg blir virkelig lei meg om noen er kritiske til det …), så saken ville fort vært glemt om det ikke hadde vært dagen fra Snåsa. Les mer »

Vær upresis og unngå for mye media (om du vil være suksessrik spåmann)

I gamle dager pleide Skeptical Inquirer å ha en årskavalkade hvor de oppsummerte treffsikkerheten på årets spådommer for USAs mest aktive astrologer og generelt fremtidsseende åndsmennesker med oppsvulmede bankkonti. Det var alltid en underholdende affære.

Det er nok litt kjedeligere uten svulstige formuleringer om alt mennesker, ånder og planeter vil finne på de neste 12 måneder som utgangspunkt. Likevel: De siste dagene (sånn omtrent) har både webmaster Gunnar og TV2 sett litt på forsøksvis (halv)presise spådommer fra Norges p.t. mest kjente spåmann. Det var heller ikke direkte imponerende, på tross av forsøk på å få det til å se sånn ut gjennom året.

Begge overså likevel et par oppslag fra lokalavisen her på bruket, så jeg skal bidra bittelitt jeg også. Den 24.september i 2011 meldte Adresseavisen at: Les mer »

Ett skritt av gangen, takk

Jada. Jeg har sett det jeg også. Det store gjennombruddet i forskningen på og behandlingen av CFS/ME. Det siste i rekkenså langt.

Vi husker kanskje hvordan det gikk sist gang. Også. Så beklager om jeg (i likhet med forskerne bakom) er litt tilbakeholden overfor hypen denne gangen også. Selv om jeg er mildt optimistisk med tanke på forskningen bak er det veldig tidlig ennå.

Mats Reimer gjør sitt for å helle litt kaldt vann i blodet på dem som vil tro umiddelbart. I sin gjennomgang av studien er han innom flere potensielle svakheter ved den: endring av sluttpunkt underveis, delvis oppheving av blinding på et litt tidlig stadium, uklarhet i «hur de post hoc definierat sina kriterier för ”major or moderate improvement”» og ikke minst er han ikke helt overbevist om størrelsen på effekten:

I genomsnitt var både patientrapporterad och läkarbedömd förbättring större i behandlingsgruppen, men skillnaden är blygsam. När de med aktiv behandling mår som bäst, cirka 7 månader efter infusion, är deras medelförbättring 3,8 på en skala där 3 är oförändrat och 4 en liten förbättring. Läkarna (som alltså delvis var oblindade mot slutet av studien) skattar förbättringen som något större.

Hvilket kanskje ikke er fantastisk som medieoppslagene i praksis får det til å virke som?

Det er fullt mulig dette er begynnelsen på et virkelig gjennombrudd. Men kan vi ta ett skritt av gangen og huske at (og hvorfor) de fleste forskningsresultat ikke holder stikk?

(Takk til Mats Reimer for tips.)