Hva virker mot konspirasjonstenkning?

Konspirasjonstenkning kan gjøre skade. Det kan også være nyttig, gjerne for andre enn dem som tror riktignok, men som jeg har sagt ved en del anledninger hverken ønsker eller kan vi fjerne all mistenksomhet om menneskelig sammensvergelse. Det vi derimot til en viss grad kan, er å redusere mengden av dårlig begrunnet konspirasjonstenkning. Og det bør vi sikte mot, der konspirasjonstenkningen medfører skade.

Nå er konspirasjonsteorier først og fremst et sosialt fenomen. De er levende bare i den grad de brukes aktivt i sosiale nettverk, og de trives også best i sosiale inngrupper, både som markør for inngruppe-medlemskap og som «våpen» i opposisjon mot andre grupper.

På tross av dette er det meste vi finner av direkte forskning på tiltak mot konspirasjonsteorier knyttet til tenkning og hos individ. (Det finnes en mengde relevant forskning på tiltak rettet mot f.eks. kommunikasjon i og med sosiale grupper, men konspirasjonsteorier står ikke i fokus. Jeg kommer til å skrive mer om det – et eller annet sted – senere.)

Hva vi vet om hvilke slike tiltak som virker, hvor godt og for hvem, kan oppsummeres veldig kort: fint lite. Men vi har noen funn å gå ut fra, og jeg skal oppsummere litt fra dem under. Les mer »

Troen på utenomjordiske – i skjæringspunktet mellom religion og science fiction

For mange er UFO-er og utenomjordiske vesener noe som hører hjemme i underholdningens sfære. I TV-serier som The X-files, Roswell og Ancient Aliens har vi fått innblikk i det som for UFO-religiøse ikke bare er god underholdning, men også en religiøs fortelling. Hvordan konstruerer UFO-religiøse en religiøs historiografi?

Terapeutisk demonjakt: Ofra Bikels "The Search for Satan"

Jeg ser av loggen at noen nylig lette frem igjen denne gamle bloggposten. Det fikk meg til å tenke. Selv om det subjektivt sett er lenge siden, er det stadig aktuelt i Storbritannia, USA og en del andre steder, og vi har viet temaet aldri så lite oppmerksomhet en og annen gang tidligere, også i artikkelform et par, tre ganger eller fire.

Tilbake til nåtiden slo det meg at om dokumentaren ikke hadde vært tilgjengelig online før, så var den det kanskje nå.

Og det er den. Like forstyrrende som den gang.

Selve filmen begynner omtrent et minutt inni, etter programmets egenreklame.

Performativ ekspertise og andre eksperter

Det handler om tillit. Verden er for sammensatt og kunnskapsfeltene for mange til at vi alle kan beherske dem. Men kan vi stole på at det er noen andre som gjør det?

Det enkle svaret er ”nei”. Ikke ubetinget, ikke hele tiden, og ikke uten tvisyn: hvilke interesser har de, og i hvilken grad er det med på å styre hva de sier?

Av Asbjørn Dyrendal Les mer »

Kritisk rasjonalitet, panisk og hatfylt konspirasjonsretorikk

Hva jeg gjør på fritiden

I mitt eldste standardmanus om konspirasjonsretorikk var det et kort punkt om hvordan konspirasjonskulturens talsmenn behandlet kritikere ved å anklage dem om å være del av en sammensvergelse. Jo verre anklager, desto bedre. Vi ser det spesielt under panikkfenomen a la hekseprosesser, der en hver kritiker uten tilstrekkelig myndighet kunne bli fanget opp av anklager om å selv være heks.

Slik var det også da jeg begynte å arbeide med de internasjonale satanismepanikkene. Kolleger fra diverse land og regioner var allerede blitt utsatt for anklager om selv å delta i barnemyrdende og kannibalistiske orgier, og samtlige kritikere var blitt beskyldt for å i det minste tildekke den slags.

Fenomenet var ytterpunktet i en mye større, moderne moralpanikk, det ytterpunkt som var mest tilnærmet klassiske hekseriforestillinger. To av de nærliggende naboene og forutsetningene var voksne pasienters gjenopplevelse av «fortrengte minner» om overgrep, og frykten for pedofile ringer som opererte i bl.a. barnehager. Internasjonale «Bjugn-saker» var tidvis veldig mye verre enn den norske. Les mer »

"One may throw sand in the bull's eyes". Retoriske strategier og "Folkeopplysningen"

Når man står overfor dilemmaets skarpe oksehorn, finnes det et begrenset antall strategier man kan forsøke seg med. De er kort presentert i én av mine gamle favorittbøker, Robert Pirsigs Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, og de gir (muligens) en smått interessant innfallsvinkel til debatten rundt «Folkeopplysningen».

Hvis vi tenkte oss at programserien forsøkte å ta opp noen spørsmål – for eksempel «kan disse teoriene belegges?», «virker disse behandlingene?», «hvorfor tror vi hvis ikke?» – kunne man tenke seg en påfølgende debatt som diskuterte slike saker. Her har vi den klassiske idé om rasjonell debatt.

Det er en del som ikke synes det har vært noen god idé, og dersom det ikke frister å gå i møte med oksens horn, finnes det noen andre, like klassiske utveier. Les mer »

2012 og den motkulturelle apokalypsen

Det er snart ny undervisningstermin, og siden en nokså omtalt dato dukker opp i slutten av neste semester er det på tide med litt pensumendringer også. I ledige stunder om dagen sitter jeg dermed og leser en nokså ny fagbok om igjen. Det er den (i likhet med mye annet) så langt lite omtalte 2012. Decoding the Countercultural Apocalypse. I likhet med denne masteroppgaven utgjør nemlig ovennevnte bok semesterets fokus på «2012-fenomenet».

Jeg har ikke fått fulgt utviklingen på feltet så tett som jeg skulle ønsket, men med noen forsøk på egen hånd og tre dyktige masterstudenter som holder meg litt oppdatert, tror jeg oversikten er grei nok til en litt forsiktig konklusjon: 2012 kommer til å handle mye mindre om «date setting» og kognitiv dissonans enn jeg ville forventet for et par-tre år siden. 2012-miljøet er primært «in for the long haul», riktignok med utopiske drømmer, men de må vokse frem ved hjelp av langsiktig, kulturendrende arbeid. 2012 er ofte mer et symbol på verdier, og kun dernest en begynnelse på en epoke der noe nytt kan vokse frem. Uten at det apokalyptiske i form av kriser, ødeleggelser og annet alltid er langt unna.

Det er også det man kan lese ut av Gelfers artikkelsamling om temaet. Les mer »

Ny Skepsisbok

Endelig er den nye, og lenge etterlengtede, skepsisboken klar.

 

”Hakkespettbok”

Boken skiller seg fra tidligere publikasjoner, som var mer fokusert på å avlive moderne myter knyttet til et snevert tema. Denne boken er ment å gi en grunninnføring i vitenskap og kritisk tenkning, på et mer generelt plan. En slags ”hakkespettbok” for skeptikere – nye, så vel som innbarkede.

Les mer »

Velkommen til 2012 (med eller uten mytiske forestillinger om mayafolk)

Det er tretten år siden siste store «dommedagsår». Forrige runde var i 1999, da en lang rekke «nostradamer» hadde fått det for seg at den store profeten spådde verdens ende i 1999. Og selv ikke den store Nostradamus, som i etterkant av hendelser er blitt tilskrevet æren av å spå omtrent hva som helst, kan helt konkurrere med 2012-spådommer når det gjelder bred dekning i kulturen. (Vi hopper over «Y2K»-panikken i den sammenhengen. Helt den størrelsen når 2012 neppe.)

Etter noen titalls runder med media de siste årene er det én ting som erfaringsmessig har svært vanskelig for å synke inn og nedfelle seg i faktisk tekst: forestillinger om 2012 og dommedag kommer ikke fra Mayafolket. De kommer, slik John Færseth får så utmerket frem i gårsdagens Dagbladet fra «miljøer i grenselandet mellom kultarkeologi, UFO-kultur og nyreligiøsitet».

Det finnes et fagbegrep for den ytterst tynne, men symbolsk viktige betydningen mayasivilisasjonen har spilt: «mayanisme». Blant de ideologiske sprederne finner vi ytterst sentrale skikkelser som den nylig avdøde new age-tenkeren José Argüelles og mindre sentrale som kultarkeologen Semir Osmanagich. Førstnevnte ble akteruseilt for noen år siden og var mest aktuell som en slags «reinkarnasjon» av Pakal den store. Sistnevnte er pt mest kjent for sitt forsøk på å gjøre geologi til arkeologi og skaffe Bosnia en storartet og ekstra lang og feiende flott forhistorie.

Begge har et og annet til felles med en minst like interessant forgjenger i lett eksentriske mayateorier: Augustus Le Plongeon. Les mer »

Kjempesprøtt

Det mangler ikke akkurat sprø påstander for tiden, men noen typer forestillinger opplever en renessanse langt på vei takket være at YouTube sjelden er lenger enn et tastetrykk unna.

Det er kort sagt ikke lang vei fra å klikke til å klikke.

Og det er vanskelig å finne en film med … større påstander enn denne, selv om det visuelle er lettere å forholde seg til enn det verbale.

Vi snakker om intet ringere enn den gang det var kjemper på jorden, eller nefilim som de kalles på fint.

Les mer »

«Kommunebørsen»: Dagbladet prøver seg på vitenskap uten å overbevise helt, kanskje

Dagbladet rangerer kommuner etter hvor mye de satser på skole. Skepsis og statistikk avslører at Dagbladets grunnlag for skåring og kåring er heller tynt.

Mer militant mot anti-vitenskap

Her på bloggen føler vi at vi allerede er militante nok, selv om vi nok ikke helt klarer å holde tritt med Pharyngula. Men det er PZ Myers som formidler oss tentakkelelskere nyheten om at «John Beddington, Chief Scientific Adviser to the UK government» har fått nok, og vil ha flere, mer tydelige stemmer i kampen mot falsk balanse og antivitenskap i offentligheten. Saken stammer visstnok herfra, hvor følgende friske fraspark siteres: Les mer »