Craig, Ehrenreich og "positiv-tenkningskulturen"

Publisert: 15.01.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Jeg kommer kanskje vel sent til saken, men jeg har altså fått med meg siste kvinne ut med utspill av typen «du blir syk av å tenke sykt». Det er for unge Craigs vedkommende overhodet ikke noe nytt her. Som stor fan av The Secret, en siklende idiotisk og moralsk motbydelig populærvariant av positiv psykologi er det bare nok en gjentagelse av bokens budskap: dine tanker skaper din virkelighet. Nothing to see here, move on.

Men det er en grunn til at det ekle budskapet om å «tenke positivt» fordi «å tenke negativt» forårsaker mange sykdommer, eller at «kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse» så enkelt glir inn i tomme hoder. Det kobler seg nemlig både til enkle credo i enkle varianter av «new age» og til bredere felt av idéer og praksiser.

Aller først er det grunnleggende i den mer banale «Shirley Maclaine»-varianten av New Age at tankene dine skaper virkeligheten. Ikke bare i den forstand at de påvirker hvordan du oppfatter verden og handler i den, men nokså bokstavelig. Det er her, om noe sted, Richard Dawkins appell til relativister om å teste tanken sin om tyngdekraftens avhengighet av tanke og oppfatning har sin plass.

I samme variant, men noe mer alminnelig, har man det for seg at alle ting som skjer er valgt av en dypere intelligens for å lære bestemte lekser i én av mange inkarnasjoner. Hvilket på sin måte er en konkurrerende variant av lidelsesforklaringen som ligger i at «du har villet det selv, gjennom å tenke gale tanker».

Begge varianter, forteller Barbara Ehrenreich i «Smile, You’ve Got Cancer!» – et ekstremt leselig utdrag fra hennes siste bok – er tydelig i new age-resepsjonen av kreft. Her handler det tidvis ikke bare om at tankene dine skaper kreftsykdom, men også om å se sykdommen utelukkende gjennom rosafargede briller. Hun siterer blant annet fra «The Gift of Cancer»:

«cancer is your ticket to your real life. Cancer is your passport to the life you were truly meant to live.» And if that is not enough to make you want to go out and get an injection of live cancer cells, she insists, «Cancer will lead you to God. Let me say that again. Cancer is your connection to the Divine.»

For et lykketreff for den utsatte. Og så utakknemlig man må være for å se mindre enn lyst på en slik mulighet!

Det er slikt som ofte spinner ut av idéen om at man «har valgt det selv», og at man må «se det som en kilde til visdom og kunnskap». Uansett ligger det moralske imperativet om å være positiv under: Se mulighetene i kreftsykdommen din.

Det ligger også, om enn på en litt annen og eklere måte i den andre varianten av samme fortelling. Her er det tross alt negative tanker og livsmønstre som har forårsaket noe. Men det er også forvandlingen av de samme som helt garantert skal gjenopprette helsen, slik Ehrenreich gjør oppmerksom på i dette motbydelige eksempelet på Deepak Chopras woo:

Consider the woman who wrote to Deepak Chopra that her breast cancer had spread to the bones and lungs: «Even though I follow the treatments, have come a long way in unburdening myself of toxic feelings, have forgiven everyone, changed my lifestyle to include meditation, prayer, proper diet, exercise, and supplements, the cancer keeps coming back. Am I missing a lesson here that it keeps reoccurring? I am positive I am going to beat it, yet it does get harder with each diagnosis to keep a positive attitude.»

Chopra’s response: «As far as I can tell, you are doing all the right things to recover. You just have to continue doing them until the cancer is gone for good. I know it is discouraging to make great progress only to have it come back again, but sometimes cancer is simply very pernicious and requires the utmost diligence and persistence to eventually overcome it.»

Jeg håper virkelig ikke mannen praktiserer som lege i det hele tatt lenger.

Men selv om Chopra beveger seg langt ut i det lallende land der god atferd og positiv tenkning helbreder alt, er han langt fra alene når det gjelder å vektlegge positiv tenkning. Det er virkelig ikke bare i alternativkulturen det moralske påbudet om «å tenke positivt» finnes. Snarere er det nesten overalt, som en kommando overfor syke og lidende mennesker. Kanskje er kreftpasienter spesielt utsatt – de får i alle fall høre det fra alle kanter, og kan iblant være tilbøyelige til å tro det. I The Human Side of Cancer forteller J.C. Holland følgende i kapittelet The Tyranny of Positive Thinking:

Several years ago, Jane, a forty-nine-year-old woman with breast cancer, came to my office at Memorial Sloan-Kettering Cancer Center in New York City. She had recently completed her treatment, and her doctor had given her a clean bill of health, meaning the doctors had found no evidence of cancer in her body. Indeed, the glow of good health had returned to her cheeks.

But as she entered my office, Jane looked agitated. Her body was tight and tense. As she sat down, I said, «I’ve heard the good news from your doctor. I hear you’re doing well.»

«That’s what he says,» she replied despondently, «but I feel like I’m losing the battle.»

Puzzled, I asked her, «What makes you feel that way?» She responded, «Well, my sister gave me a book on how to survive cancer, and it says it’s critical to keep a positive attitude. I’ve tried to stay upbeat through the treatments, but now that they’re over, I’m more afraid and worried than ever. I’m sad, and I can’t feel positive about anything.»

Reaksjonen høres unektelig kjent ut. Det gir et enkelt, menneskelig ansikt til et fenomen som er blitt studert i en del detalj, moraliserende undertrykkelse av kreftpasienters reelle reaksjoner. Det sies gjerne at det er imperativt å ha en positiv innstilling, og som i New Age-diskursen kommer man gjerne over utbredte folkelig-medisinske oppfatninger om at det å ha rett innstilling er vesentlig for utfallet.

Det later, for å ta det først, til å være tydelig galt.

Når man undersøker saken, finner man overveiende at «emotional functioning is not an independent predictor of survival in cancer patients». Så hvis lidende og døende mennesker i det minste kanskje kunne få lov til å slippe påtvunget skyldfølelse for at deres manglende «positivitet» eller «livsvilje» var årsak til utfallet ville det være et bittelite steg fremover. (Som nesten alle andre i min alder har jeg sittet ved kreftrelatert dødsleie (som pårørende), og det sies med en viss innlevelse.)

Men at det er galt forhindrer på ingen måte folkloren fra å spres fra både kjendismunn, venner, familie og mellom pasienter. Og fra leger og pleiere.

En diskursanalyse av pasienters samtaler viser både hvor gjennomsyrende kommandoen om å tenke positivt er, og hvordan den takles:

moral exhortations (imperatives and injunctions) are more common. They point to the existence of a moral order for breast cancer patients: that they should be thinking positive (whether they like it or not), that it’s the right attitude, the required attitude of patients if they are to be seen as co-operating with medical treatment: this is what critics have refered to as the “moral oppression” (de Raeve, 1997) of positive thinking in cancer care. Women often report that it was a medical professional who advised them to think positively

Nå er det, slik mange av oss kan (også Ehrenreich) kan bekrefte fra erfaring, langt enklere for alle andre involverte om pasienten er positiv, eller i det minste villig til å late som. Både for pårørende og behandlere. I teorien kan det utvilsomt også være andre grunner enn eventuelt helbredende effekter som kan påkalles. «Benefit-finding» – det å plukke noe positivt som har kommet ut av en kjip situasjon – kan være relatert til både bedre livskvalitet og bedre opplevd helse.

Men det er usikre funn og gjelder langt fra alltid:

Women in more severe stages of breast cancer who perceive more benefits following their diagnosis tend to face a poorer quality of life–including worse mental functioning–compared with women who do not perceive benefits from their diagnoses, the study suggests. … Women who perceived such benefits as closer relationships, greater appreciation of life and a change in life priorities were found to have poorer mental health, according to the study.
Why? Women who report benefits stemming from their diagnoses may be trying to reduce the threat of the diagnosis, in denial or reluctant to concede the severity of–or their own stress over–the diagnosis

Oppfordring til å fornekte svært sterke følelser og gi uttrykk for andre, er med andre ord ikke nødvendigvis veldig lurt.

Det viser seg da også at kreftpasienter ofte utvikler motstandsstrategier mot kravet om å tenke positivt:

I had somebody the other day who said, “Oh y-”, you know, “but you’re so positive”, and, etcetera etcetera. And I said, er, and, you know, and, and, “because you’re so positive you will fight, and you will quer this”. And I was quite aggressive at this point, and I actually said (pause) “If anything happens to me”, I said, “I don’t want the likes of you turning round and saying, “P’rhaps she wasn’t as positive as she made out she was”. I said “You, I think you can be positive, but you’ve got to be realistic” […] you know, and I said, “I don’t actually believe, it’s completely, I quite definitely, it isn’t, it’s mind over matter”.

«Jane», fra The Tyranny of Positive Thinking, endte også opp med å uttrykke både lettelse og aggresjon:

it’s been hard when I’ve felt so washed out and tired,’ she
said. «And sometimes I’ve been so scared and frightened, I wondered if I could get through it. Other times, I’ve been down and sad and angry that this hit me when I had wanted to do so much for my kids. . . »

«That sounds right on to me I said. «I can’t imagine how you could have been positive all through this last year when you had to slog through so many difficult tests and treatments.»

Jane started to relax a little. «You mean it’s okay, and I haven’t kept my cancer from being killed off by chemotherapy because I couldn’t do what that book said?»

«No, you haven’t,» I said with a smile. «You’re not superwoman, you know. You’re wonderfully human and normal. Most people experience the same reactions you’ve had at some time.»

«Great!» she said. «Because I was thinking that if any more people tell me to think positive, I’m going to slug them.»

Good on ya’. For dette moraliserende pålegget om å tenke positivt kommer altså utenfra og fra alle kanter. Det er kanskje også derfor et antall artikler om emnet i tidsskrift om pasientbehandling understreker sånt som at:

Psychological support should allow the patient to come to terms with his or her situation in a way that works for that individual within a caring and realistic environment. In no way should psychological support add an extra burden to an already devastated patient. By forcing positive mental attitude, health-care professionals are not allowing patients to face reality. Promoters of the cure that comes with positive thinking are quoted, as well as authors who question the promoters’ intent and outcome. It is felt that positive thinking may be appropriate as one of many successful coping strategies. To attribute more to it or, worse, to insist that patients believe in its power to cure may be courting emotional disaster.

Vi kan kanskje ikke vente å gjøre noe med tanketomme og kunnskapsløse artister eller så mye med selvbedragerske «con-artists» i alternativitetens kjipere kanter. Men vi kan begynne med tydelige forventninger til helsepersonell, og vi kan gjøre noe selv, som venner, kolleger og pårørende.

(Forøvrig anbefales virkelig Ehrenreichs artikkel, som jeg opprinnelig oppdaget via Pharyngula. Boken Smile or Die er bestilt.)