Dårlig anatomi, ålreit kritikk

Publisert: 03.10.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

mathewssatanism Jeg forsøker fortsatt i de få ledige stundene jeg får ryddet å skrape sammen en bok om satanisme. Det går trått, men det hender jeg kommer videre.

Filosofen og skribenten Chris Mathews slo meg utvilsom til målstreken (jeg skulle fullført det norske manuset) med boken Modern Satanism. Anatomy of a Radical Subculture, en tittel som nok er litt vel misvisende.

Mathews bok går utenpå det meste som er skrevet om satanisme. Men så er også det meste som er skrevet rent søppel. Mathew bok er det ikke. I motsetning til en del nyere ting jeg har måttet lese, har Mathews lest (og sett) både viktig kildemateriale og i det minste en del av forskningen rundt det. Han skriver godt, tenker klart og har gode observasjoner. Innimellom.

For på tross av gode tilløp og et langt over gjennomsnittlig kjennskap har han dessverre et litt enøyd blikk på materialet. Gode observasjoner blir generalisert langt utenfor det feltet hvor det er gyldig, han strekker forskningsmateriale fra andre steder det ikke går, han blåser opp det som passer med egne oppfatning og ignorerer eller kjenner ikke til forskning som viser noe annet.

Dessverre er det litt for ironisk når Mathews på side 168 med en viss berettigelse kritiserer en del satanister for deres utstrakte «confirmation bias». De legger merke til det som støtter egne oppfatninger, mens «whatever undermines or contradicts these beliefs is conveniently discarded». Det er selvfølgelig ironisk fordi innen vi har kommet så langt i teksten er det blitt så alt for synlig at Mathews sliter hardt med å la være å se svakhetene ved egne teser og ensidigheten i egen argumentasjon.

Mathews er filosof, han er tydeligvis rasjonalist, og enda tydeligere er det at han er anti-fascist (og jeg vil gjette at han er skeptisk humanist). Det preger teksten på følgende måte: Han sliter litt med deler av religionshistorien, han er dødelig fornærmet på «rasjonalistisk» satanisme for å ikke være fullt ut rasjonalistisk, og han er rasende på de utvilsomt sosialdarwinistiske og fascistoide sidene ved ideologiske tekster.

Det gjør ikke så fryktelig mye om man leser teksten på riktig måte, men det gjør den noe uegnet som «anatomi» for en «radikal subkultur» at Mathews kun følger noen bein og ikke kan noe særlig om annet enn de deler av subkulturen han interesserer seg for.

Vi kan begynne med det religionshistoriske og noen småting om historikken som får frem et skrått lite smil: Han insisterer på at Hell Fire Clubs utførte sorte messer når det ikke finnes kildedekning for den slags utover sensjasjonalistiske spekulasjoner av deres fiender. Han tror Aleister Crowley proklamerte seg selv som en «black brother» og at «do what tho wilt» skal tolkes bokstavelig. Han gjør (med rette) narr av Anton LaVeys nokså alminnelige feiloppfatning om Yezidene, men insisterer selv på å kalle dem «Yediziene», kjenner heller ikke selv mytologien om Melek Taus og sludrer dermed fælt om temaet. Og han omtaler en rekke historiske fenomen som om de er samtidige – inkludert en rekke ting om hva satanister har sagt, fra perioder der de ikke lenger definerte seg som satanister, og tema som var aktuelle på 1960-tallet (sorte messer) som om de er evigaktuelle for alle satanister. (For ikke å snakke om at han later til å innbille seg at ritualoppskriftene til LaVey er obligatoriske og blir fulgt…)

I tillegg er det mildest talt irriterende for en som arbeider med samme felt og gjerne vil lære noe å lese bastante konklusjoner om hendelser og fenomen man selv gjerne vil ha svar på, for så å finne ut at det ikke finnes en eneste kildehenvisning til det. Eller en kilde man vet er ubrukelig til det formålet.

Men boken er slett ikke uten kvaliteter. Han skriver kort, men godt om det mest overgripende av historien om representasjoner av Satan. Selv om nyansene kunne vært bedre og feilene litt færre er det bra. Mathews har også et blikk for ideologiske påvirkningskilder, og både skriver og har funnet et bedre fortellingsgrep om det enn undertegnede. (Det kapittelutkastet suger fælt, og jeg skal forsøke å lære av Mathews.) Han er god til å se på tvers av ulike typer påvirkninger, og ikke minst til å få med populærkultur. I løpet av denne gjennomgangen viser han også, primært glimtvis, et godt blikk for ulike sider ved og tema i satanistisk tenkning og estetikk.

Historikken om Church of Satan og deretter er heller ikke dårlig, selv om den ikke skiller seg nevneverdig (eller fordelaktig) i kildetilfang og innhold fra ting som allerede foreligger. Men det er bedre fortalt, og mytene LaVey spant rundt seg selv – og hvorfor de er sterkt videreført i dagens CoS – er godt integrert i fortellingen. (Der slet jeg unektelig litt mer selv, men Mathews er langt mer frittalende og bombastisk enn meg.)

Og Mathews har altså som nevnt et godt blikk for kritiserbare sider ved spesielt LaVeys tekster – misogyni, misantropi, forakt for svakhet, fascistoide trekk – og ved LaVey og andre sentrale satanisters lefling med eller tilhørighet til ekstreme høyregrupper. Det er mye her jeg har sittet gjennom mange nettdiskusjoner mellom satanister om, og mange velkjente poeng fra 1990-tallet.

Det er også problemet til Mathews: Han kjenner ikke disse forskjellene godt nok. Men han kjenner nok til dem til å ville bagatellisere dem. Gang etter gang går han fra «LaVey skriver» til «moderne satanister mener», mens alle som kjenner feltet vil si at her er forskjellene mye større. Det er vanskelig nok å generalisere fra hva LaVey skrev om én ting på ett tidspunkt til hva LaVey mente generelt, og enda vanskeligere å ta partier fra tekster som følger Barnums «litt for alle» og finne ett gjennomført budskap.

Men selv om Mathews også ser dette, velger han å ignorere det annet enn i perspektivrike bisetninger som ikke blir forfulgt. Dermed blir ett fokus rendyrket gjennom hele boken: satanismens malthusiansk sosialdarwinistiske misantropi og fascisme. «The Infernal Diatribe» blir dermed den helt sentrale og viktigste delen av The Satanic Bible (og blir lest med en ting for øye). Hvorfor den biten er viktigst? Fordi Mathews sier det, og tesen krever det.

Den gjør nemlig bevegelsen over til høyreekstremisme mulig, hvor et bredere fokus både på tekstudraget (teksten er rappet fra Might Is Right som Mathews bruker mer plass på enn hele TSB) og på resten av TSB ville gjort det nødvendig å se bredre også på LaVeys ideologiske basis. For Mathews er det logisk at satanister er høyreekstremister, dermed bagatelliseres eller avvises de satanister som ikke er det. Og han refererer overhodet ikke forskning som viser at de faktisk er flertallet (det later alltid til å være en større andel libertarianere enn i befolkningen ellers, forøvrig varierer det med stemmesammensetningen i befolkningen ellers).

Tilsvarende velger han å generalisere fra kliniske populasjoner av tenåringssatanister til satanister mer generelt, fordi det passer med hva som ellers flyter.

Hvilket altså ikke gjør teksten irrelevant. Det finnes nok av de typene satanister Mathews skriver om også, og det er ingen grunn til at de ikke skal møte systematisk kritikk. Narsissister med et oppblåst selvbilde skal du ikke lete lenge på et amerikansk nettforum for å se. Høyreekstremt aktive satanister er en minoritet av en minoritet, selv om de er viktige nok på denne lille arenaen. De er der og det er ingen grunn til å la dem være i fred. (Derimot å blåse dem opp som Mathews gjør…) Avkledningen av den tøvete «darwinismen» man av og til møter hos noen (mest yngre) satanister og som de gjerne har avledet fra LaVeys tekster er betimelig. Påpekningen av det usammenhengende og dårlige i moralargumentasjon og verdensbilde er også på sin plass.

Det er kanskje derfor jeg har sett nesten alt dette fra satanister før. Ingen elsker å punktere, kritisere og plukke fra hverandre satanister som andre satanister. Men Mathews er flinkere enn de fleste av dem, han kan gå mer i dybden, og han har altså klart å samle det til en bok. Som tidvis er vel verdt å lese, og som i alle fall ikke er kjedelig.

Selv om det kanskje ikke er all verden som forskningslitteratur.

(Men jeg har håp for Mathews. Han er en skarp fyr. Litt monoman og ideologisk overivrig, men med gode observasjons- og analytiske evner, og ingen dårlig skribent. Gi ham litt mer tid, så blir det nok bra på andre punkt også. Kanskje.)

Chris Mathews
Modern Satanism. Anatomy of a Radical Subculture.
Praeger 2009, 246s.