Darwins bøker

Publisert: 21.01.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Litt for kort for hovedsidene, kanskje litt for elegant for bloggen. Uansett: Erik Tunstad skriver om en nylig jubilerende forfatter:

Den 24 november 2009 var det 150 år siden Artenes opprinnelse. Er du litt flau over å ikke ha lest den ennå, er det ingen grunn til å slutte der: Darwin skrev en hel rekke bøker du kan skamme deg over at du ikke har lest.

”Menneskets avstamning og seksuell seleksjon”, ”Uttrykk for følelser hos mennesker og dyr”, ”Insektetende planter”, ”Bevegelse og levesett hos klatrende planter”. Alt etter hvordan du teller bind og titler, skrev Darwin et sted mellom tjue og tretti bøker. Og synes du titlene virker tørre, ikke la deg lure. Darwin var ikke bare en av historiens store tenkere, men også en strålende formidler. Uansett tema, den glødende fortelleren er aldri langt unna –  og gir deg med jevne mellomrom den svimlende følelsen av å ha sett noe helt nytt,  men som hele tiden har ligget der rett foran øynene dine.

– Så ekstremt tåpelig at jeg ikke tenkte på dette!, utbrøt hans venn Thomas Henry Huxley da han hadde lest Artenes opprinnelse.

Det var slik Darwin skrev. Når du hadde lest og forstått, skulle det være bortimot umulig å være uenig.

Darwin var 28 år gammel, da han i oktober 1836 kom tilbake fra sin berømte verdensomseiling. Han forlot aldri England igjen. Etterhvert forlot han knapt sitt eget hjem.

Men det betydde ikke at han sluttet å tenke og forske.

Reisen hadde gitt ham ideen til evolusjonsteorien, som var nesten klar bare få år senere. Men det tok mer enn 20 år før «verdens viktigste bok» kom ut. Både før og etter den tid, fløt det en jevn strøm av genial litteratur ut fra arbeidsrommet på Down House.

Vi bør kanskje begynne med det mest kjente, Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller De begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen. Utgitt 24. november 1859 – hvilket altså nettopp var 150 år siden – stemt frem som Tidenes viktigste fagbok av et knippe norske professorer i 1998, og følgelig utgitt i ny norsk oversettelse.

Dermed er det ingen grunn til å ikke gå på biblioteket og låne den.

Innholdet er velkjent. Det er her Darwin legger fram teorien som forandret verden, som for alltid endret måten vi mennesker ser på oss selv. Livet utvikler seg, og vi er bare én av et utall ulike former, utviklet gjennom variasjon og naturlig utvalg. Evolusjonen skal ingen steder, og vi er ikke dens mål.

Menneskets opprinnelse

Darwin nevnte imidlertid knapt mennesket i Artenes opprinnelse. Tanken om evolusjon var vel revolusjonerende nok i seg selv. Først 12 år senere, i 1871, kom boka om oss: The Descent of Man, and Selection in Relation to sex.

Med sine rundt 900 sider, kan Descent of Man virke om mulig enda mer avskrekkende enn forgjengeren, men frykt ikke! Begge bøker er ført i pennen på Darwins karakteristiske vis: Velskrevne, i en nærmest skjønnlitterær stil. Kjemisk fri for matematikk og vanskelige ord – pedagogisk forbilledlig bygget opp.

Nok en gang, et argument, så solid og logisk at det ville være umulig å forstå det – og samtidig være uenig.

Dette merker du når du leser. Forståelsen av «verdens største mysterium» glir inn, nærmest motstandsløst – krydret med et utall anekdoter og morsomme eksempler, hentet fra det oseanet av dokumentasjon Darwin besatt – samlet på hans egen reise, men ikke minst tilsendt fra briter lokalisert over hele kloden.

Darwins bøker er dermed på et vis et resultat av den britiske imperiebygging. Darwin selv var en del av denne, da han dro verden rundt med HMS Beagle for å kartlegge havner og bunnforhold langs kysten av Sør-Amerika, Stillehavet, Australia og Afrika.

Den store reisen

Beretningen om denne reisen finner vi i boka The Voyage of The Beagle, utgitt i 1845, men så absolutt lesbar i dag. Fortellingene fra Sør-Amerikas pampas er god lesning. Så snart Darwin fikk anledning, forlot han skipet og reiste over land. Det var mer å se på den måten. Darwin var en god rytter og en god jeger. Han red med gauchoene, Sør-Amerikas cowboyer, og indianerne lurte i horisonten.

Før han kom dit, vandret han i regnskogen, himmelfallen over mangfoldet.

Henrykkelse er et svakt uttrykk når man skal formidle naturforskerens følelser, første gang han vandrer alene i Brasils skoger … prakten i hver skygge og hver form overgår fullstendig alt europeeren har sett i sitt eget land … en slik dag gir en dypere glede enn han noensinne kan håpe å oppleve igjen. (Min oversettelse.)

Senere klatrer han Andes, og fant saltvannsfossiler på de høyeste toppene (Nansen var ikke den eneste vitenskapsmann som kombinerte fremragende forskning med fysiske eksesser på en måte som får dagens ekstremsportere til å fremstå som pingler). Når han i tillegg får beina sparket under seg av et jordskjelv som på et øyeblikk hever stranda med nesten en meter, begynner ideen om en verden i konstant forandring å vokse fram i den unge forskerens hode.

Boka slo an, og etablerte Darwin som en populær forfatter flere år før bestselgeren Artenes opprinnelse rystet det gode selskap.

Uttrykk for følelser

13 år etter Artene, og ett år etter Descent of Man, kom The Expression of the Emotions in Man and Animals, en bok som nok en gang befinner seg lysår foran sin samtid. Her undersøker Darwin måten vi uttrykker følelser på, og sporer dem ut i dyrerikets avkroker.

Dette er tidlig sosiobiologi, tidlig psykologi, et første forsøk på å forstå følelser gjennom vitenskapelige metoder. Og nok en gang, som i Darwins andre bøker, handler det om at mangfoldet har et felles opphav.

Darwin ser følelsesuttrykkenes sosiale betydning. Vi forventer at andre skal forstå hva vi føler, og reagere på dem på riktig måte. Dette krever at vi gjenkjenner dem, at vi kan kopiere dem og gi den rette respons. Vi sukker medfølende når vi hører en trist historie, vi følger blikket til den vi snakker med, ser han bort, sjekker vi hva han ser på – og vi lar være å spise mat som en annen har avvist.

Det er denne tolkningen av andres indre liv som er en del av det å være menneske, altså et svært sosialt dyr: Du møter en ukjent. Er han sint? Blid? Hva er det han holder bak ryggen? En øks? Eller vil han gi meg blomster?

Darwin konkluderer med at en del av våre følelser, og måten de uttrykkes på, er så grunnleggende at de er felles for alle, uansett rase, kultur og så videre. Noen er til og med de samme på tvers av artsgrensene – vi finner dem hos både mennesker og enkelte dyr: Sinne, avsky, forakt, redsel, glede, sorg og overraskelse.

Litt vanskelig å forstå, kanskje, men dette ble glemt etter Darwin. I mange, mange år mente  de meningsberettigede at ansiktsuttrykk var kulturelt bestemt, og ikke kodet i DNA – selv om ingen antropolog fant kulturer der folk lo i smerte, eller skrek for å ønske deg velkommen.

Og litt om meitemark

Helt på slutten av livet – den kanskje rareste boka: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on their Habits – Meitemarkboka.

Dette er den aldrende Darwin. Han sitter på terrassen og skuer utover hagen, beveger seg ikke så mye. Men hodet fungerer fremdeles. Hvorfor synker steinene? For det la han merke til. Til og med monolittene i Stonehenge – år for år, langsomt, langsomt, siger de ned i jorda. Eller, hvorfor finner vi arkeologiske gjenstander nede i jordsmonnet, romerske redskaper, vikingenes våpen?

Nok en gang fikk Darwin rett: Det var meitemarkene som gjorde det. Darwin – denne økologen langt forut for sin tid, forsto hvilken innsats de gjør, der de graver sine ganger, trekker næringsstoffer og luft ned under overflaten – og gjør jordsmonnet langt mer fruktbart enn det ellers ville vært.

Dette var dyr etter Darwins smak. Han snakket ofte om at han snart skulle slå lag med dem, på «the sweetest place on earth» – kirkegården i Downe. Boka om favorittskapningene ble en nesten latterlig suksess, mente forfatteren – utgitt seks måneder før han selv gikk under jorda – ikke i Downe, men i Westminster Abbey – og solgte nesten like godt som Artenes opprinnelse.