Artikkel

De Dødes Tivoli

Madame Tussauds skrekk-kabinett, London Dungeon, Scotland Yards sorte museum og guidede turer i Jack the Rippers fotspor… London har mange tilbud for dem med sans for det bisarre. Men den kanskje fremste severdighet i sjangeren, Highgate Cemetery, er ukjent for de aller fleste.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

av Terje Emberland


Madame Tussauds skrekk-kabinett, London Dungeon, Scotland Yards sorte museum og guidede turer i Jack the Rippers fotspor… London har mange tilbud for dem med sans for det bisarre. Men den kanskje fremste severdighet i sjangeren, Highgate Cemetery, er ukjent for de aller fleste.

Vi beveger oss langs en smal, nesten gjengrodd sti innover i en eventyrskog av kastanjer, bjørk og morbærtrær. Myke solstrimer trenger gjennom det tette løvverket og treffer en spinkel arm som stekker seg opp av grønnsværet, som en druknende i et hav av eføy. Vi skimter konturene av en marmorengel innenfor bladteppet og bak den en to meter høy, hvit pyramide som langsomt blir sprengt istykker av røttene til et eiketre. Lenger borte, sperret av en rusten jernport, leder brede granitttrappetrinn dypt nedover i jorda. Det er vanskelig å tro at dette dystre og drømmeaktige landskapet befinner seg midt i en storby. Men Highgate-gravlunden ligger faktisk bare noen få kilometer nord for London sentrum, i Highgate Hill-områdets syd-helling. I denne labyrinten av stier, terrasser, gravmonumenter og katakomber finner vi de mest eksentriske og bisarre arkitektoniske levninger etter Victoriatidens dødsfiksering.

Hærverk og hekseri

At området er bevart og tilgjengelig for yndere av gotisk tungsinn og malerisk forfall, skyldes privat initiativ.

Highgates storhetstid varte fra åpningen i 1839 til slutten av første verdens krig. Etter dette setter forfallet inn, og hele den østre delen av gravlunden blir gradvis overlatt til eføy, grevlinger og gravskjendere. Vestre del holdes imidlertid åpen, ikke minst fordi selveste Karl Marx ligger begravd der. I 1970 stenges Highgate-øst for godt, og bortsett fra en sjelden begravelse, er det bare ved fullmåne og på allehelgensnatt at gravlunden får besøk.

Stadig flere rapporter om hærverk og hemmelige hekseseremonier (Se sidebar) fører til planer om å grave opp likene og anlegge park. Noen ildsjeler som ser imidlertid stedets historiske og estetiske verdi, danner «Friends of Highgate Cemetery» og klarer ikke bare å stoppe raseringen, men overtar etterhvert driften av gravlunden.

Etter flere år med intenst vedlikeholdsarbeid, først med machete-kniver og ljå, deretter med hagesaks, er nå Highgate såpass fremkommelig at det er åpent for sightseeing hver første søndag i måneden. Men vår guide gir streng beskjed om ikke å begi oss ut på oppdagelsesferd på egen hånd. Fremdeles er det mange avkroker av det 40 mål store området som ikke er gjenoppdaget. Sjansen for å trå gjennom en sprukken gravhelle eller et overgrodd katakombetak er stor, får vi høre. Vi følger lydig formaningen. Vår sans for det morbide stopper ved tanken på å dele hvilested med en halvråtten kaptein fra Krimkrigen eller en mumifi-sert hoff-guvernante.

Egyptiske mysterier

Highgate ble, som de fleste andre gravlunder i London, anlagt på begynnelsen av 1800-tallet som følge av den voldsomme befolkningsøkningen som totalt sprengte kapasiteten på de tradisjonelle kirkegårdene. Dette førte til en hektisk byggeboom, som skaffet entreprenørene enorme fortjenester. En av dem var arkitekten og ingeniøren Stephen Geary, som kjøpte et stort område med utmark på Highgate Hill. I 1839 ble nekropolen innvidd. Den overgår langt konkurrentene i posthum pomp og prakt. Sammen med landskapsarkitektene Ramsey og Bunning har Geary skapt et anlegg som nærmest har for av de dødes tivoli, hvor hovedattraksjonen er «Den egyptiske Aveny»: Vi står foran en imponerende portal, en massiv, faraonisk ark holdt oppe av fire lotussøyler med to veldige granittobelisker som tause voktere på hver side. Innenfor leder en mørk, svakt hellende vei inn i åssiden bak. Den tunge og nøye kalkulerte mystikk som hviler over anlegget har sin virkning. Vi er ikke lenger besøkende på en engelsk gravlund, men deltakere i et urgammelt, egyptisk mysteriespill der vi andaktsfullt begir oss innover på de dødes aveny.

Slektstradisjon til salgs

Langs gaten, som er skåret fire meter ned i bakken, passerer vi seksten tunge metalldører inn til de enkelte gravhvelv, før vi når fram til en annen av Gearys overraskelser: «Den libanesiske sirkel»: Fortsatt dypt nedenfor bakkenivå er det gravd ut en sirkulær prosesjonsvei med tyve gravkamre. På toppen av det runde jordstykke står et stort sedertre, dypgrønt og frodig, som om det trekker næring fra gravene ved dets røtter.

Slike arkitektoniske ekstravaganser førte raskt til at Highgate ble den mest populære gravlund i London. Geary lyktes nemlig bedre enn noen annen i å til fredsstille det victorianske borgerskaps behov for slektstradisjon. På Highgate kunne nyrike handelsfamilier, uten adelig stamtavle og reserverte sarkofager under kirkegulvet, kjøpe seg historisk patina. I de majestetiske hvelvene fikk generasjoner av bryggerieiere og silkehandlere hvile i opphøyet herlighet og vente på dagen da den tunge jernporten nok en gang skulle åpnes og et nytt familiemedlem skyves inn på sin reserverte steinhylle.

Til evigheten i et flygel

Under omvisningen fortaper den andaktsfulle stemning seg betraktelig. De storslåtte minnesmerkene vitner nemlig ikke bare om sansen for dyster prakt, men også eiernes brautende og eksentriske tilbøyeligheter.

Konstertpianisten Harry Thornton venter på oppstandelsen i en granittkiste formet som et flygel. En kaptein har ikke klart å gå fra borde. Hans mausoleum er formet som baugen av et skip hvor man gjennom skylightet på dekket kan betrakte kapteinen der han hviler i sin steinkahytt. Alfred E. Posser, forhandler av sportsartikler, driver posthum markedsføring. På hans gravstøtte er det bygget ut et assortert utvalg tennisracketer og cricketkøller.

Manuskriptet i kisten

Men til tross for disse ufrivillige humoristiske innslag, har Highgate også vært skueplass for hendelser som svarer til vår forventning om mørk mystikk. En av de dystreste og samtidig mest romantiske finner sted en oktobernatt i 1869, da Rossettifamiliens grav blir åpnet.

Dramaet innledes i 1862, da Lizzie Siddal – maleren og poeten Dante Gabriele Rossettis kone – dør. Rossetti er leder for det middelaldersvermeriske kunstner-brorskapet prerafaelittene, og Lizzie dyrkes av kretsen som inkarnasjonen av deres overjordiske skjønnhetsideal – en levende Beatrice fra Londons østkant.

Hennes bleke, englelike fremtoning har imidlertid sin prosaiske årsak i kombinasjonen av tæring og narkotikamisbruk, og i 1862 dør hun av en overdose laudanum. Poeten er fra seg av sorg, og med en fortvilet, romantisk gest plasserer han manuskriptene til alle sine tidlige kjærlighetsdikt ved Lizzies kinn før kisten lukkes og bringes til familiegravstedet.

Etter ektefellens død går Rossetti gradvis i indre oppløsning. Hans malerier blir flate og livløse, diktene uten glød og selv reduseres den vakre og livselskende kunstner til en fet og halvskallet eremitt, som systematisk fremskynder sin egen død gjennom enorme inntak av whisky og kloroform. Foruten svirebrødrene Charles Howell, en tvilsom småsvindler som har utpekt seg selv til Rossettis sekretær, og den like forfyllede poeten Swinburne, er det bare en stadig økende strøm av kreditorer som holder ham med selskap.

«En redselsfull gjerning»

Situasjonen blir etterhvert desperat. Rossetti må prestere noe, både for å redde finansene og sin ære som kunstner. Howell skaffer den nødvendige tillatelse til å åpne kisten og redde manuskriptene. Ekshumasjonen blir utført i all hemmelighet ved midnatt tidlig i oktober 1869, syv år etter Lizzies død. Tilstede er Howell, en advokat, en lege og to gravere. Rossetti selv orker ikke å delta i «denne redselsfulle og makabre gjerning», men venter nervøs og full av selvbebreidelse i Howells leilighet.

Da kistelokket blir skjøvet fra, viser det seg at Lizzies bleke skjønnhet er uforminsket og at hennes gyllenrøde hår har vokst i graven. Manuskriptene blir tatt opp, og diktene utkommer i 1870, men bringer likevel ikke Rossetti noen lykke. I 1882 dør han, nedbrutt av stoffmisbruk, sjelekvaler og søvnløshet og blir begravet på Birchington-kirkegården i Kent.

Hans siste ønske er ikke å dele gravkammer med sin kone.

Hvem er i kisten?

Om Lizzie Siddals ekshumasjon har likhetspunkter med Edgar Allan Poes gotiske skrekkvisjoner, har skandalen som førte til åpningen av en annen grav på Highgate sitt litterære motstykke i Stevensons «Dr. Jekyll og Mr. Hyde».

En sur vintermorgen i 1907 har en stor folkemengde samlet seg utenfor nekropolens porter. Innenfor er graverne iferd med å løfte av lokket til en sarkofag som bærer inskripsjonen «Her hviler Thomas Charles Druce Esquire». Men gjør han det?

Like etter at Druce døde i 1864, fremsatte hans australske slektninger den oppsiktvekkende påstand at den anonyme butikkeieren i Baker Street i virkeligheten var den femte Hertug av Portland. Den eksentriske og folkesky aristokrat hadde i mange år ført et dobbeltliv, hevdet de, noen ganger som hertug, andre ganger som butikkeier. Dobbeltrollen var gjort mulig gjennom en hemmelig, underjordisk tunnel fra hertugens Londonresidens i Cavendish Square til forretningen i Baker Street. I 1864 ble Portland lei av maskeraden og avlivet sitt alter ego, for siden å leve tilbaketrukket på sitt gods til han døde femten år senere.

Hemmelige ganger

Tre vitner stod frem og sverget på sannhetsgehalten i denne besynderlig historie. Det ble dessuten påpekt at hertugen var kjent for å elske alskens hemmelighetskremmeri og bygde flere slike lønnganger på sin eiendom Welbeck Abby. I tillegg kom det mistenkelige faktum at Druces dødsattest heller ikke var underskrevet av en lege. Kisten hans var følgelig tom og butikkeierens slektninger de rettmessige arvinger til hertugens millionformue.

Den eksepsjonelle arvesaken opptok allmenhet og presse stadig mer gjennom de neste nitten årene og myndighetene ble tilslutt presset til å avgjøre spørsmålet en gang for alle.

Ekshumasjonen ble satt til desember 1907, og både rettsmedisinere, embetsmenn og advokater var tilstede da gravhellen langsomt ble skjøvet tilside og lokket på den halvmorkne kisten åpnet.

Dessverre skiller her skrekklitteraturen og virkeligheten lag. Den forventningsfulle og forfrosne menneskemengden utenfor Highgate måtte gå skuffet hjem. «Kisten inneholdt et innsvøpt menneske som viste seg å være en eldre, skjeggete mannsperson,» lød den korte meldingen fra innenriksministeriet. To av vitnene ble fengslet for mened og en rømte landet. Den eksentriske hertugens hemmelige tunnel under Londons gater forblir imidlertid en varig del av storbyens mytologi.

Essensen av det engelske

Omvisningen på Highgate er slutt og vi står igjen med følelsen av å være innviet i en eksklusiv hemmelighet: Halveis gjengrodd og skjult bak høye murer, bare noen få kilometer fra Oxford Street, finner man essensen av det anglofile elsker ved England: Storslagen, gotisk dysterhet paret med eksentriske, nesten absurde, innfall.

Og nå som vi er blitt medvitere, legger vi mer enn gjerne våre småpenger i kollektbøssen før vi går ut av porten. Ja, vi overveier til og med å ta imot venneforeningens tilbud: Fjernadopsjon av et gravmonument.