Det er ikke det at vi insisterer på å være et avskriftsbyrå for Orac her på skepsis-bloggen, men når man har så mange gode observasjoner, får vi nesten ta sjansen likevel. Fra tid til annen – som i kommentaravdelingen – blir man bedt opp til dans av selv de mest knasende nøtter. Det får stå […]
Det er ikke det at vi insisterer på å være et avskriftsbyrå for Orac her på skepsis-bloggen, men når man har så mange gode observasjoner, får vi nesten ta sjansen likevel.
Fra tid til annen – som i kommentaravdelingen – blir man bedt opp til dans av selv de mest knasende nøtter. Det får stå sin prøve i blant. Man kan og bør ikke unnlate å delta i debatt, selv om man nok bør velge dem med omhu (og større enn undertegnedes).
Men spesielt i akademiske fora er det, som jeg forsøkte å fortelle en student her om dagen, etter min mening en dårlig idé å bidra til å ta nøttene inn i varmen. Når man gir dem en plattform, gir man samtidig legitimitet.
Eller som Orac sier:
The fact is, pseudoscientists, pseudohistorians, and cranks desperately want to debate accepted experts in the field in which they apply their crankery. The reason is simple. While, knowingly or (more commonly, unknowingly) they crap on science and the scientific method, at the same time they desperately crave its validation and acceptance. They desperately want to be seen as «one of the boys,» whose ideas are taken seriously by scientists. Debates give them exactly what they want. Indeed, debates on college campuses (or, in the case of homeopaths, in academic medical centers) are not viewed as a means of getting at the truth, but rather as a means of P.R.
Nettopp.
Uansett hva man deretter gjør, har vitenskap og etterrettelighet tapt debatten.
Det er ikke bare fordi nøttene ikke holder seg til akademiske spilleregler som å snakke sant, forholde seg til hva forskning sier, usikkerhet, og annet relatert til intellektuell redelighet. Det er heller ikke bare fordi akademikere sjelden er i stand til å takle et slikt format, der motstanderen regelmessig påstår flere usannheter enn det er mulig å dekke på fornuftig vis i mindre enn en avhandling:
As Eugenie Scott puts it, «The creationist has made a simple declarative sentence, and you have to deal with not an easily-grasped factual error, but a logical error and a methodological error, which will take you far longer to explain.»
Det er også fordi selve handlingen med å gi noen en plattform, gi dem tid og la dem leke autoriteter for et publikum gir sin egen legitimitet.
Putting the pseudoscientist on the same stage as a legitimate scientist elevates the pseudoscientist unduly and mistakenly gives the impression to lay people that there is a genuine scientific controversy to be debated when the only controversy being debated is, in fact, ideological. This is because getting a scientist to agree to a debate allows them to portray their pseudoscience as being on equal footing with accepted science, or at least in the same ballpark. Thus, simply being seen on the same stage on an equal footing with a respected scientist, is a victory for the pseudoscientist.
Når man lar seg overtale til å låne noen podiet, følger «autoritet» med på kjøpet.
Og nøtten er, lokalt sett i alle fall, gjest og behandles dermed gjerne med en forsiktighet, «åpenhet» og dannelse som langt fra er fortjent – annet enn ut fra at vedkommende er gjest.
Orac har flere og andre refleksjoner knyttet til en oppkommende homøopatidebatt.