Jeg sier av og til i dertil egnede fora og forhåpentligvis dertil egnede diskusjoner, at «religionsvitenskap» ikke helt gir et rimelig inntrykk av hva svært mange religionsforskere holder på med. Jeg bruker et annet uttrykk: «journalistikk med fotnoter».

Det er ikke primært en kritikk. Riktignok er det plenty journalistikk som er dårlig, men akademikere som bruker mesteparten av tiden sin ved katetere og i komitéer kan ofte bare drømme om å gjøre den jobben en dyktig journalist i felt kan få til. «Journalistikk» betyr i sammenhengen tett observasjon og samtale med deltagere, og «med fotnoter» står for all den kontekst en journalist kan legge til fra samfunn og menneskekunnskap, og dypere innsikt fra en bredere og dypere forskning journalisten noe sjeldnere formodes kjent med.

Jeg nevner det her, fordi det sjelden har virket mer relevant enn i lesningen av Andrew Chesnuts velskrevne, humane og lettleste Devoted to Death. Santa Muerte, the Skeleton Saint. Boken handler om kulten rundt Santa Muerte, en folkelig og definitivt ikke anerkjent helgen i (primært) Mexico. Hun er best kjent som den beskyttende helgen for det mer offisielle og ortodokse katolikker kaller «narcosatanicos» – kriminelle grupper som er involvert i en særdeles blodig virksomhet. Det er ikke direkte usant. Virkeligheten er bare så uendelig mye mer sammensatt.

Jeg innrømmer glatt at det primært var de mediale beskyldningene om at kulten rundt Santa Muerte var en latinamerikansk «satanisme» som fikk meg til å bli lettere interessert. Ikke fordi jeg trodde så var tilfelle, men fordi det var et nokså åpenbart tilfelle av projisert satanisme på et fenomen den katolske kirke ikke likte, og hvor også norske media gikk i noe ukritisk flokk. (Bæææh.) I tillegg var det langt fra første gang religiøs innovasjon som involverte kriminelle sammenslutninger i grenseområdene Mexico-USA ble utsatt for den type beskyldninger. Noen av dem var blodige nok.

Når jeg sier «åpenbart» om fraværet av satanisme, er det ikke fordi det har vært en opptrapping i kirkens jakt på religiøse avvik og beskyldninger om satanisme, og ikke bare fordi «santa» i «santa muerte» annonserer et i det minste kulturkristent fenomen, men fordi allerede Wikipedia-artikkelen viser betydelig mye større grad av innsikt og nøkternhet. Derimot er det en del interessante påstander av annen karakter her, og blant enkelte esoteriske grupperinger, ikke minst når det gjelder historisk opphav.

Dermed var det et enkelt valg når et gavekort hadde ledig plass for en bok til omtrent denne prisen etter at hovedgevinsten var innhentet. Det viste seg også at de sto godt til hverandre, på flere måter. Der den ene har bøker hvor halvparten av teksten står i fotnotene (mindre betydningsfulle kommentarer og kildetekstene rekonstruert på originalspråk) og omtaler fagets forskning som «myter med fotnoter», er den andre som en velinformert journalist som i hyggelig tone gjenforteller den tykke versjonen av holdninger, handlinger og historie som stort sett ligger et godt stykke unna leserens.

Chesnuts bok er «journalistikk med fotnoter» på den stort sett gode måten. Han har snakket med fryktelig mange mennesker, observert en masse ritualer, lest bladene og avisene, sett det som finnes av fjernsyn og film, hørt musikken og vært i butikkene som selger det som er av remedier. Alt sammen over lengre tid. Det er også rimelig godt, og ikke minst enkelt fortalt. «Mennesker i situasjoner» illustrerer og driver fremstillingen av kulten. Teoretiske betraktninger på metanivå er stort sett implisert heller enn diskutert.

Det er noe mer problematisk i fremstillingen. Den «dårlige» delen av journalistikken ligger i det relative fraværet av distansert, teknisk, kritisk refleksjon om kildesituasjon og betydningen for tolkning, samt en tidvis noe problematisk holdning til anonymisering. (At svogeren har fått problemer etter å ha vært brukt som kilde til Santa Muerte-kult bak murene blir ikke hint nok til betydningen av å anonymisere kilder, bare nok en fortelling om kult og kontekst.) Begge deler er primært problem i kapittelet om det som opptar alle andre enn Chesnut mest: «the black candle», eller kapittelet om «protection and harm». Det er denne delen av ritualene rettet mot («kulten rundt», som vi religionshistorikere kaller det) Santa Muerte som er mest populær i pressen, fordi det er disse, iblant destruktive, sidene som har størst betydning i det kriminelle element som interesserer dem.

Chesnut viser overbevisende at det mørkeste og mest destruktive er nokså betydningsløst i det segment han har kilder til, men siden han nettopp ikke er journalist med kilder dypt inne i den relevante undergrunnen er det han skriver om denne siden av kulten i liten grad basert på primærkilder. Derimot står informert spekulasjon rundt konkrete offerfunn (dvs altere, med de ofringer i form av bønner, penger, løfter, symboler, remedier etc) istedenfor intervjumateriale med de mest alvorlig kriminelle kildene.

Det er en svakhet i gjennomgangen av kun denne siden av tro og riter rundt Santa Muerte, men at du ikke bør generalisere for mye fra én gruppe «troende» til en annen, understrekes nettopp av det mildest talt multifasetterte og varierende Chesnut ellers avdekker i boken. Det er ingen etablerte strukturer som tar kommandoen over tolkninger, utover dem folk måtte søke eller dikte selv.

Det har vært en styrke i fremveksten av kulten: som uoffisiell, folkelig helgen utenfor kirkens domene, har tro og riter rundt Santa Muerte kunnet utvikle seg fritt. I Chesnuts beskrivelse varierer det fra en uortodoks og ikke altfor direkte moralsk helgen – denne versjonen av Døden tar seg en fest, dømmer ikke folk spesielt hardt for gjerninger, eller ser mibilligende på ønsker kirken måtte mislike – til en mektig skikkelse som er så godt som separat fra sin kristne kontekst: Hun blir bedt om å hjelpe til med levevei, uten å se for nøye på hva den innebærer, til å ødelegge rivaler, bringe tilbake utro ektemenn og kjærester, helbrede syke (og drepe dem som har kastet sykdom), skaffe rikdom, eller milde dommer i retten, beskytte mot kriminelle, og rydde opp i andre hverdagsproblem. Ryktet er som en effektiv mirakelbringer på alle livets områder, skjønt praksis ser ut til å være sentrert mest rundt kjærlighetsmagi, helse- og pengemagi.

Du kan tildels se dette, sier Chesnut, ved å se på salgene av de ulikefargede stearinlysene som brukes i ritualene og hvis farger strukturerer Chesnuts gjenfortelling i form av bokens kapitler ni kapitler: blått for innsikt og konsentrasjon, brunt for historie og opprinnelse, rødt for kjærlighet, gyllent for velstand, lilla for helbredelse. Og svart for beskyttelse og skade. Samt noen til. (Både gult og hvitt brukes også for helseformål.)

Det er det røde som på mange måter er det mest sentrale. Det er det første vi kjenner til historisk fra antropologiske skildringer (1950-tallet), og det er det overlegent mestselgende lyset.

Dertil hører at dette er kvinnedelen av kulten. I en brutalt mannsdominert verden, hvor den sosiale underklassen som mest griper til Santa Muerte er sentrert, er domenet «kjærlighet» også oppbundet i økonomi og sikkerhet. Tapet av en partner med inntekt – «regelmessig inntekt» er ansett som et mirakel i seg selv i flere av kildenes fortellinger – kan bringe langt mer enn kjærlighetssorg. Dermed er det røde lyset også involvert i å holde rivaler unna og tvinge synderne tilbake i anger og bot. Grensene mellom «lysfargene» og helgenens virkeområder er flytende. Det er en helgen for hverdagsbehov i en del av samfunnet der man ikke tar seg råd til alt for dominerende moralske pekefingere. Som personifisering av døden tar hun ikke hensyn til sosiale forskjeller, men behandler alle likt, og det er en av de attraktive sidene, skriver Chesnut (s.164).

Det viktigste er likevel omdømmet som en effektiv helgen: den som ber, får. Likt fjernsyns- og avisintervjuer etter Lottotrekninger, fremvises kun de heldige vinnere. Resten er bare dem som ikke har fått sine ønsker innvilget – ennå.

Det er effekt og «devotional practice», ikke tro, som står sentralt. Trosinnhold varierer. De aller fleste «devotees» er katolikker og kulten er også preget av regional, folkelig katolisisme på mange områder. Dertil kommer i ulike områder innflytelse fra afro-karibiske tradisjoner, new age, lokal nasjonalisme (som i «dette er opprinnelig Aztek»), folkelig helbrederpraksis osv. Chesnut viser det tildels ned på detaljnivå når han ser på hvilke ingredienser som brukes i hvilke remedier.

Ikke mange er interessert i historikk og tolkning. Chesnut er det av profesjon, så han rydder litt forsiktig i landskapet ved å vise til de første dokumenterte tilfellene av Santa Muerte-kult i ulike deler av den historiske litteraturen. Deretter rydder han også litt i ulike fortellinger om mulig opphav. Nasjonalistiske og nasjonalromantiske fortellinger fra innsiden (og skrekkfortellinger fra utsiden) om at Santa Muerte-skikkelsen har lokalt azteker-opphav blir avvist. Det handler om en lokal adaptering av en spansk, kvinnelig personifisering av døden, ellers av en type som er kjent også fra andre deler av Latin-Amerika. Uten noe presteskap og noen fast mytologi kunne skikkelsen forvandles etter ønsker, behov, erfaringer, og tilpasses stadig nye nisjer.

Ikke minst ble det skapt rom i den religiøse økonomien når behov og ønsker falt utenom det etablert religion ønsket å stille opp for. «Den hellige død» utjevner forskjellene, både mellom mennesker og behov, og om døden dømmer, så er det på en måte som nivellerer. Og som Chesnut viser, så fungerer det som en kraftfull metafor med betydelig rom for videreutvikling. (Døden gir f.eks. kraft til helbredelse ved å velge å gå forbi.)

Det gir krydder til fortellingen at én av informantene til Chesnut, en av dem som har stått opp mot den katolske kirke og regjeringens satanisering, og som i fortellingen står for en tydelig lite destruktiv versjon av Santa Muerte-kult, ble arrestert og dømt for omfattende kidnappings- og utpressingsvirksomhet før boken utkom. Det illustrerer, sier forfatteren, enten det svært fleksible og flytende i tro og praksis, eller hvorfor en så flytende tro på en moralsk nokså likegyldig kraftfull makt er attraktiv: i et samfunn så preget av vold, usikkerhet, korrupsjon og maktovergrep trengs en makt som ikke bare er på de mektiges side, som kan beskytte mot såvel narkobanders som myndigheters vold.

Lesverdig, leselig, lettbent og interessant.

R. Andrew Chesnut
Devoted to Death. Santa Muerte, the Skeleton Saint
Oxford University Press 2012, 221s.