Paul Kurtz døde lørdag kan Fri tanke melde.
Kurtz er ikke så kjent blant skeptikere som mer karismatiske og medievennlige skikkelser. Han var ikke den første og han skapte ikke skeptikerbevegelsene fra grunnen av. Men Kurtz var den som samlet ulike initiativ, skapte møteplasser og dyttet frem folk og spredte idéen om en multifasettert, organisert skeptikerbevegelse med lokale grupper i mange land.
Kurtz var initiativtager og organisator bak både humanistbevegelsen Council for Secular Humanism, CSICOP/CSI og Center for Inquiry. Han var den som tok tak i og ga Skeptical Inquirer (og humanisttidsskriftet Free Inquiry) en plass innenfor rammene av en organisasjon som sikret kontinuitet og fremdrift.
Det var ikke bare altruisme. Kurtz var entreprenør, også i økonomisk forstand. Deler av virksomheten har vært for familieselskap å regne, og allerede da jeg møtte ham i 1996 skinte det gjennom en tydelig (og stolt) følelse av «eierskap» som kunne signalisere at det ville bli vanskelig å gi slipp. Det har tydelig ikke vært helt ukomplisert i overgangen til ny ledelse mot slutten. Hans største styrke var da muligens også blitt en større svakhet.
Kurtz var imidlertid også en aktiv og produktiv forfatter. Ved siden av virksomheten ellers var han lenge fulltids professor i filosofi ved State University of New York, Buffalo, og han skrev en rekke bøker om humanisme og skeptisk granskning som del av dette virket. Jeg har lest kun en svært begrenset del av det, og favorittbok er nok helst en artikkelsamling han har redigert, A Skeptic’s Handbook of Parapsychology – nok en «håndbok» som såvidt får plass i hånden.
Blant de mest leselige av de «tidlige» bøkene er nok The Transcendental Temptation og The New Skepticism, hvor den siste gir et mer systematisk forsøk på å vise hvordan den «nye skeptisismen» både arver fra (minst) og skiller seg fra (mest) ulike, tidligere filosofiske former for «skeptisisme».
Kurtz understreker pragmatismen og en mer avgrenset, naturalistisk skepsis som viktige pekere inn mot moderne skeptisk granskning, og det er den skeptiske granskning av påstander om empiriske forhold han fremholdt som det mest vesentlige ved «den nye skeptisismen». (Slik husker jeg i alle fall boken, mange år etter. Den som vil granske påstanden kan sjekke og korrigere meg.) Han engasjerte seg i den sammenheng mindre i de internfilosofiske vitenskapsteoretiske debattene. Stilen var mer enkel og utadrettet.
Med noen unntak. Begrepet eupraxsophy om en bestemt form for livssyn og livssynspraksis kommer neppe til å slå gjennom med det første.
Det tankesett som sto bak var likevel en særdeles viktig bestanddel i Kurtz måte å samtenke humanisme og skepsis, og som han la til grunn for store deler av sitt arbeid.
Det arbeidet fortsetter, på nye måter og med nye mennesker. Ikke minst takket være Paul Kurtz pionérinnsats og organisasjonsbegavelse.