Vår hukommelse er selve kjernen i den vi er. Glemmer vi hva vi heter, hvor vi kommer fra, og hvem som er nære oss, mister vi oss selv. Alt vi har lært som får oss til å fungere i hverdagen, og gode historier fra barndommen man forteller i lystig lag, ligger lagret i hukommelsen.

Hukommelse er ikke bare en sentral del av vår identitet, den er også sentral i det offentlige rom, spesielt i forbindelse med kriminalitet. For noen ganger er vi avhengig av at noen observerte en kriminell handling, og kan rapportere til politi og rettsvesen, for at gjerningsmannen kan bli tatt. Men hvor korrekt er egentlig det som blir rapportert? Tidligere ble hukommelsen sammenlignet med et videokamera, som samvittighetsfullt filmet det som skjedde, og lagret det feilfritt og komplett i hukommelsen. Deretter kunne man bare trekke ut den riktige filmrullen, og se igjennom opptakene for å finne sannheten.

Forskning på hukommelse de siste 30 årene har imidlertid vist, gjentatte ganger, at dette ikke stemmer.

Hukommelsen er like feilbarlig som vi er – den blander sammen hendelser, glemmer kildene sine og tar æren for noe den har hørt fra andre, og glemmer sentrale detaljer og putter inn ”noe som ligner” for å fylle inn hullene.

Som regel vil hukommelsen være god nok til at vi kan fungere i dagliglivet. Det kan kanskje skape noen irriterende øyeblikk på jobben når kollegaen insisterer på at det var din tur å kjøpe kaffe, mens du er brennsikker på at det var h*n som fikk det oppdraget. I en rettssal derimot er det essensielt at alle detaljer stemmer 100 % med virkeligheten. Hvis ikke kan man risikere at uskyldige mennesker dømmes for forbrytelser de aldri har begått. Vi vet at dette dessverre har skjedd – flere ganger enn man ønsker å tenke på.

Siden det ofte er vanlige mennesker som utgjør juryen i en rettssak er det helt nødvendig at de forstår hvordan hukommelsen faktisk fungerer. Studier har vist at skråsikre vitner tillegges mer vekt, enn mer usikre vitner. Riktignok er sikre vitner mer korrekte enn usikre, men de tar likevel feil 30 % av tiden. Hvor skråsikker man er på at man husker rett er heller ingen pålitelig prediktor for hvor korrekt man faktisk har (springerlink.com). Dersom faktorer som kan påvirke hukommelsen ikke tas til etterretning kan dette få følger for den anklagedes rettssikkerhet. Og i siste instans – vår egen følelse av rettssikkerhet. Vi ønsker vel alle å være trygg på å slippe fri dersom vi anklages og arresteres for noe vi  ikke har gjort.

I en amerikansk studie (plosone.org), publisert i august i år, undersøkte de den generelle befolkningens antakelser om hukommelse. 1500 personer svarte på et anonymisert spørreskjema, via telefon. Utsagnene som var ment å teste antakelser om hukommelse var spredt i en liste som sjekket andre påstander relatert til hjerneprosesser, f.eks. om det å lytte til Mozart økte IQ. Utsagnene var formulert motsatt av det vitenskapelige eksperimenter har funnet, og enighet med utsagnet uttrykte da en feilaktig oppfatning. Svarkategoriene var: Sterkt enig – veldig enig – veldig uenig – sterkt uenig – vet ikke.

Utsagnene som testet hukommelse (oversatt fra engelsk):

Amnesi (hukommelsestap): personer som lider av amnesi kan vanligvis ikke huske deres eget navn eller hvem de er.

Sikre vitneutsagn: i min mening burde et øyevitneutsagn fra et sikkert vitne være bevis nok til å dømme en mistenkt for kriminelle handlinger.

«Videohukommelse»: den menneskelige hukommelse er som et videokamera, som filmer hendelser vi ser nøyaktig, slik at vi senere kan se på, og inspisere dem.

Hypnose: hypnose er nyttig for å hjelpe vitner til å huske nøyaktige detaljer i kriminelle handlinger de har observert.

Uventende hendelser: mennesker legger som regel merke til at noe uventet kommer inn i deres synsfelt, selv når de har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Permanent hukommelse: Når du har opplevd en hendelse og dannet et minne av den hendelsen, vil ikke dette minnet endres.

Husk at utsagnene var formulert motsatt av hva forskning har funnet, og at alle utsagnene derfor er usanne. De som ønsker kan teste sin egen evne til å oppdage uventede hendelser her: http://www.theinvisiblegorilla.com/survey.html

Hvordan stod det så til med gruppen i studien?

Nearly two-thirds of respondents likened human memory to a video camera that records information precisely for later review. Almost half believed that once experiences are encoded in memory, those memories do not change. Nearly 40 percent felt that the testimony of a single confident eyewitness should be enough evidence to convict someone of a crime.

Videre var 85 % enig i amnesi-påstanden, nær halvparten mente hypnose kunne føre til mer nøyaktig hukommelse, og når det gjaldt uventede hendelser var nærmere 80 % enige i utsagnet.

The prevalence of mistaken beliefs in the general public implies that similar misunderstandings likely are common among jurors (…) and could well lead to flawed analyses of testimony that involves memory. At least for these basic properties of memory, commonsense intuitions are more likely to be wrong than right. Expert testimony on these issues could well help to overcome such misinterpretations (…), and at a minimum, it could make jurors aware of some of the limitations of memory. Future research should examine how people acquire faulty intuitions about memory and why those intuitions persist in the face of contradictory scientific evidence. (www.plosone.org)

 Man kan kanskje forsøke å trøste seg med at dette studiet ble utført i Amerika, men jeg tviler på at det står så mye bedre til her. I Norge er (freudiansk) fortrenging en del av dagligtalen, og få er klar over at dette fenomenet har blitt tilbakevist av forskning gjentatte ganger de siste 30 årene. Ubehagelige hendelser kan glemmes – ja – men det finnes ingen overbevisende forskning som tilsier at det eksisterer en ubevisst forsvarsmekanisme som beskytter oss mot ubehag. Faktisk ser forskning de siste ti årene ut til å konkludere med at veldig ubehagelige hendelser huskes langt bedre, enn andre hendelser. Det er ikke dermed sagt at disse minnene er ufeilbarlige. Selv hukommelse for ubehagelige hendelser er gjenstand for revidering (se Ulric Neissers forskning på flash bulb memories).

«Our memories can change even if we don’t realize they have changed,» Simons said. «That means that if a defendant can’t remember something, a jury might assume the person is lying. And misremembering one detail can impugn their credibility for other testimony, when it might just reflect the normal fallibility of memory.» (www.sciencedaily.com)

Hukommelsen er ikke helt håpløs, det skal være sagt. Men i rettssammenheng er den ikke alltid så pålitelig. Og det kan bære galt av sted om vi gir den mer tillit enn den fortjener.

Kilder:

Daniel J. Simons, Christopher F. Chabris. What People Believe about How Memory Works: A Representative Survey of the U.S. Population. PLoS ONE, 2011; 6 (8): e22757 DOI: 10.1371/journal.pone.0022757

Science daily (august 2011). Widespread Mistaken Beliefs About Memory, U.S. National Survey Reveals. Hentet online: 9.10.2011: http://www.sciencedaily.com/releases/2011/08/110803174742.htm

Schacter, D. (2001). The seven sins of memory. How the mind forgets and remembers. NY: Houghton-Mifflin.

Magnussen, S. (2004). Vitnepsykologi, pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. Oslo: Abstrakt forlag as.

Loftus, E.F. & Ketcham, K. (1994). The Myth of Repressed Memory. NY: St. Martin’s Press.

Odinot, G., Wolters, G., & van Koppen, P.J. (2009) Eyewitness Memory of a Supermarket Robbery: A Case Study of Accuracy and Confidence After 3 Months. Law and Human Behavior, 33, 6, 506-514, DOI: 10.1007/s10979-008-9152-x. Hentet online:  http://www.springerlink.com/content/h514875374367872/. 09.10.2011