Artikkel

Det blodsugende lik – Vampyrens historie, fortalt baklengs

web_vampyr_forside.jpgVampyrens historie begynte slett ikke med Bram Stokers bok «Dracula». Den har en rik og blodig forhistorie, i så vel litteratur som tradisjon.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen


Vampyren er i dag en av de mest velkjente populærkulturelle figurene. På film, ikke minst i et utall Dracula-filmer, og i tv-serier som Buffy har vampyren befestet sin posisjon. Vampyren er i dag hva det er rimelig å kalle en populærkulturell stereotypi – en skikkelse som de aller fleste har en klar idé om hvordan ser ut: slengkappe og hoggtenner, høy, tynn og blek. Blant andre slike stereotypier finner vi cowboyen, piraten og detektiven.

Men hvor begynte det hele? Den mest utbrente oppfatning er at den moderne vampyrens opphav er å finne i Bram Stokers bok Dracula, som kom ut i 1897. Den introduserer greven hvis navn er blitt nærmest synonymt med vampyren. Det er ingen tvil om at Dracula er en milepæl i vampyrhistorien, sannsynligvis den viktigste. Men det betyr ikke at Stoker skapte vampyren, meget langt ifra. Hvordan så så vampyren ut før Stoker?

Før jeg besvarer det, bare en liten bønn: Glem ideen om at Stoker baserte sin Dracula på den rumenske prinsen Vlad Tepes. Siden begynnelsen av 70-tallet har denne forestillingen spredd om seg, i den grad at det i dag er etablert som en sannhet. Problemet er at det er feil. Vi har inngående kjennskap til Stokers kilder og de gjør det klart at han ikke visste mer om den historiske Dracula enn det han bruker i sin bok, og det er ikke mye. Stoker tok navnet og adeligheten fra Vlad – selv om han degraderte sin Dracula til greve – men det er så godt som alt. Han visste ikke en gang at Vlad hadde en forkjærlighet for å spidde mennesker

Den moderne vampyrs fødsel

web_vampyr_lefanu.jpgDet betyr ikke at Stoker tok sin vampyr ut av løse luften, så langt ifra. Det ble produsert en rik vampyrlitteratur gjennom hele attenhundretallet. Blant høydepunktene er Sheridan LeFanus Carmilla fra 1872, med klare lesbiske overtoner, og James Malcolm Rymers mastodont Varney the Vampyre, or, The Feast of Blood, som gikk som føljetong fra 1845 til 1847 og deretter kom ut i bokform.

Men selve høydepunktet, den moderne vampyrlitteraturens fødsel, skjedde i 1819. Da trykket New Monthly Magazine en fortelling som ganske enkelt het The Vampyre og som i følge magasinet var skrevet av selveste Lord Byron. Den ble en kjempesuksess, kom raskt i flere opplag i bokform og ble oversatt til en rekke språk. Før 1820 var omme var fire ulike dramatiseringer satt opp på scenen. Og det bare i Paris. Ingen ringere person en Goethe karakteriserte fortellingen som Byrons beste verk.

Den eneste som ikke var fornøyd var Byron selv. Han hadde nemlig ikke skrevet den. I det minste ikke i den formen som var havnet på trykk.

En våt sommer

web_vampyr_polidori.jpgForfatteren var en ung lege som het John Polidori. Og opphavet til affæren er å finne tre år tidligere. Da ble den nyutdannede Polidori hyret inn som Byrons livlege. Byron og Polidori satte kursen mot Sveits, hvor de slo seg ned i en villa ved Genève-sjøen. Like etter ankom et følge på tre stedet: poeten Percy Shelley, han elskerinne Mary Godwin (senere Shelley) og hennes stesøster Claire Clairmont.

Fortellingen om deres sommer i Sveits er en av litteraturhistoriens mest kjente ferieskildringer. Det er ikke så rart. To av de tilstedeværende er regnet blant de fremste engelskspråklige poeter noensinne, og to av de andre, Mary og Polidori, skulle skape to av skrekklitteraturens fremste skikkelser. Stemningen var den rette. Det regnet hele tiden og humøret var dårlig.

Byron foreslo at de skulle skrive hver sin spøkelseshistorie. Mary begynte på det som skulle bli Frankenstein, en av skrekklitteraturens største klassikere. Byron selv begynte på en fortelling om en ung mann på dannelsesreise i Syd-Europa, i følge med en adelsmann som viser seg å være vampyr. Men han la snart fortellingen til side. Polidori hadde imidlertid fulgt godt med og på bakgrunn av Byrons utkast skrev han senere The Vampyre.

Byron og vampyren

Kjernen i Polidoris fortelling er at vampyren, før han dør, får sitt unge reisefølge til å love ikke å fortelle om han død og hans onde gjerninger. Den unge mannen lover dette, men når han kommer hjem til England oppdager han at vampyren er der og har lagt an på hans søster. Bundet av sin ed, står han passiv og fortvilet og bevitner sin eneste slektning gå i fortapelsen. Ikke overraskende blir han gal.

Bortsett fra at fortellingen er basert på hans idé, gav Byron også et annet viktig bidrag til den moderne vampyrens oppkomst. Han og Polidori røk uklar og Byron gav den unge legen sparken. Som hevn gav Polidori sin vampyr en rekke av det han mente var Byrons mest negative egenskaper – trekk som vampyren beholdt og som Stoker senere befestet.

Polidori kalte dessuten sin vampyr lord Ruthven, et navn som pekte rett mot Byron. Byrons forsmådde elskerinne lady Caroline Lamb gav nemlig våren 1816 ut boken Glenarvon. Denne var skrevet som en ren hevn mot Byron – noe samtiden var fullt klar over. Og i denne bar Byron-skikkelsen navnet Ruthven.

Det er derfor ikke overraskende at den moderne vampyren er blitt en sensuell, velkledd, forførerisk adelsmann. Det er egenskaper den hentet rett fra sitt opphav.

Den store vampyrdebatten

Men at Lord Ruthven var den første moderne vampyr, betyr ikke at det ikke fantes vampyrer også før Byron. Dels finner vi vampyraktige skikkelser i poesien, hos menn som Goethe, Coleridge og Byron selv. Der møter vi den samme vampyren som i Munchs bilde ”Vampyr”: den onde, umettelige forførersken, som suger livskraften ut av menn.

Men først og fremst finner vi vampyren i folketradisjonen. Gjennom siste halvdel av 1700-tallet raste en frisk debatt om vampyren og det er ingen grunn til å tro annet enn at menn som Byron, Shelley og Polidori kjente til denne. Kjernen i debatten var en bok med den klingende tittelen Dissertations sur les Apparitions des Anges et des Espirits, et sur les revenants, et Vampires de Hongrie, de Boheme, de Moravie, et de Silésie, som betyr noe i retning av ”Avhandling om engler og ånders åpenbaringer, og om gjengangere, og vampyrer i Ungarn, Böhmen, Mähren og Silesia”. Den kom ut i 1746 og var skrevet av den fremstående franske teologen Dom Augustin Calmet (1672-1757).

Boken gjorde den aldrende teologen til et objekt for hån over store deler av Europa. Grunnen var at Calmet, i motsetning til sine samtidige, som den italienske erkebiskop Guiseppe Davanzatti og en rekke tyske skribenter, ikke uten videre ville avvise at de mange rapporter om vampyri som på denne tiden strømmet ut fra det østlige Europa kunne ha et overnaturlig grunnlag. Calmet konkluderte med at de mange naturlige forklaringene som var foreslått – som pest og levende begravelse – ikke kunne forklare fortellingene.

Calmet definerte vampyrer som mennesker som hadde vært døde og begravd og som vendte tilbake fra graven for å forstyrre de levende ved å suge deres blod og til og med forårsake deres død. Det eneste motmiddel var å grave dem opp og kappe av dem hodet eller slå en stake gjennom hjertet på dem. Den var et spøkelse slik vi kjenner den fra før viktorianerne gjorde spøkelset til en flagrende ånd: Et fysisk lik som forlot sin grav – dog farligere enn spøkelser flest.

Den tradisjonelle vampyr

I hovedsak er dette en presis beskrivelse av tradisjonens vampyr, selv om vi kjenner nok av eksempler på vampyrer som, selv om de angrep mennesker, ikke sugde blod fra dem. Men det er flere ting å merke seg ved denne vampyren, ikke minst hvis man sammenligner den med vampyren slik Polidori omskapte den. Tradisjonens vampyr er ingen aristokrat, så langt i fra. Det er en fattig bonde. Og den er hverken velkledd eller bosatt i noe slott. Den var iført fillete hvite klær og den lå i en fattigslig grav på kirkegården ved landsbyen der den hadde bodd som levende menneske. De fillete hvite klærne er ganske enkelt likskjorten den var blitt begravd i.

I motsetning til den litterære vampyren utgjorde den ingen fare for bleke, engelske jomfruer. Den holdt seg nemlig i sine gamle hjemtrakter. Og dens ofre var venner og slektninger. Av utseende skilte den seg også fra den moderne vampyren. Den var hverken blek eller tynn. Tvert imot, den var rødsprengt og oppblåst.

web_vampyr_tradisjonell.jpgBeskrivelsene av tradisjonens vampyr har i det hele tatt så mange fellestrekk med et lik som har ligget en kort stund i jorden, at vi kan føle oss sikre på at de er basert på faktiske observasjoner av lik. Med andre ord: Mennesker har faktisk gravd lik opp av bakken i den tro at de var vampyrer. Hvorfor? Det kan neppe ha vært noen fornøyelse.

For å gjøre en lang historie kort, later det til at en av de viktigste rollene vampyren var tildelt i disse samfunnene var som epidemiforklaring. Når mange mennesker, gjerne personer som få dager før hadde vært i fin form, døde i løpet av svært kort tid, trengte man en forklaring. Kjennskapen til smitte og hvordan den overføres var fraværende. Man trengte en syndebukk og hvis man på en eller annen måte kunne knytte den første av de døde – den som hadde dødsfallene – til forestillinger om vampyri, var det en nærliggende forklaring.

Visum et Repertum

Det mest kjente eksempelet på en slik ekshumering av lik, fant sted i Serbia, senhøstes 1731. Vi kjenner den fra et skriv som heter Visum et Repertum, som betyr noe sånn som ”Sett og oppdaget”. Det er ført i pennen av Johannes Flückinger, regimentskirurg i den østerrikske hær. Visum et Repertum er beretningen om hvordan Flückinger og noen av hans menn overvåket oppgravingen av en rekke personer som lokal befolkningen mistenkte for å være vampyrer. Og ikke minst er det beskrivelser av likenes tilstand. I alt beskriver Visum et Repertum seksten lik, elleve av disse ble funnet å være vampyrer.

Visum et Repertum ble popularisert og var bestselgeren på bokmessen i Leipzig i 1732. Den skapte enormt oppstuss det dannede Europa rundt og var den viktigste grunnen til at vampyren ble et slikt hett tema århundret ut. Men opphavet til det hele lå enda noen år tilbake i tid. I 1727 ble nemlig fem lik gravd opp i den samme landsbyen, mistenkt for vampyri. Alle ble funnet skyldige, fikk staker hamret gjennom hjertet og likene ble brent.

Blant disse var Arnold Paole, en tidligere soldat som var den første som hadde dødd. Paole hadde mange ganger fortalt om hvordan han var blitt overfalt av en vampyr i sin tjenestetid og da de fire andre døde i løpet av kort tid etter at han hadde falt av en høyvogn og brukket nakken, konkluderte man med at Paole var opphavet til det hele. Vampyrepidemien i 1731 ble av lokalbefolkningen oppfattet som en fortsettelse av denne første epidemien og det hele kunne derfor føres tilbake til Paole.

Særlig lenger tilbake kan vi faktisk ikke følge vampyren. Vi kjenner spredte eksempler på vampyrepidemier tilbake i det 17. århundre, men den taper seg raskt i den store glemselen som kalles mangel på kilder. Det er ingenting ved forestillingen om vampyren som epidemiskaper som tilsier at den ikke kan være meget gammel, men vi vet ikke, vi kan bare gjette.

I og med Visum et Repertum og Arnold Paole hadde denne skikkelsen fra tradisjonens glemsel uansett bitt seg godt fast i vestens bevissthet. Og uavhengig av dens fortid sikret den seg dermed en blodig fremtid som en av vår populærkulturs fremste superstjerner. Ikke dårlig for en fillete bonde fra en fattig landsby i Øst-Europa et sted.

Arnfinn Pettersens har skildret vampyren nærmere i boken ”Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon”, som kom ut på Humanist forlag i 2003.