Artikkel

Det usynlige bibliotek

Necronomicon.jpg Det finnes en egen klasse bøker vi aldri klarer å finne. De blir henvist til og sitert fra, men likevel er de utilgjengelige, uansett anstrengelser. Dette er spesielt ergerlig ettersom bøkene har de mest forlokkende og mystiske titler: «Necronomicon», «Alibiet søker et mord», «Sandboken», og dessuten ofte innehloder oppsiktsvekkende informasjon og banebrytende ideer – skal vi tro dem som har hatt gleden av å lese bøkene…


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Terje Emberland (publisert 26.10.2007)

Ahí estánlos altros anaqueles,
cercanos y lejanos a un tiempo,
secretos y visibles como los astros.

J.L. Borges: El guardián de los libros.

Forspill

Opplevelsen hadde jeg i København vinteren 1970. Jeg synes å huske at det var en råkald dag og at det underfrosne duskregnet lå som en blank hinne på asfalten da Jens thor Straten og jeg syklet innover Amagerbrogade. Vi passerte Knippelsbro, der frostrøyken svevet over det blygrå vannet og kom frem til Det Kongelige Bibliotek.

Boken vi ville låne var sort, skinninnbundet og illevarslende. Rosemary, filmens anemiske heltinne, fikk den tilsendt av en venn, som straks etter omkom under dunkle omstendigheter. J.R. Hanslets All of Them Witches var en eksposé over notoriske satanister gjennom tidene, rik på bilder og dulgte hentydninger.

Vi forlot kinosalen rystet, opprømt og fast bestemt på å oppspore det uimotståelige verk. Tårnby folkebibliotek viste seg imidlertid å være dårlig forsynt med demonologi. Utrustet med våre skolebevis dro vi derfor noen dager senere til Christiansborg slott, som huset den kongelige boksamling.

Den veldige barokkbygning, sørgestripet av bystøv og vinterregn, innbød ikke til besøk av fjortenåringer. Nølende skjøv vi opp de tunge ytterdørene. På hver side av en svakt opplyst og mennesketom inngangshall førte to symmetriske marmortrapper opp til de øverste etasjer. Vi valgte hver vår og passet instinktivt på å nå avsatsene samtidig, som deltagere i en initiasjonsrite.

Vi kom opp i en langstrakt sal med matgrønt linoleumsgulv og brystpanel i mørkt tre. Forvirret over fraværet av bøker, vandret vi planløst mellom rekkene av kartotekskap inntil en tynnhåret og avbleket mann i sekstiårsalderen ville vite hva vi holdt på med.

Vi fremførte lavmælt vårt ærend. Han forklarte at biblioteket egentlig var forbeholdt forskere, men slo likevel opp i kartoteket. J.R. Hanslens All of Them Witches var ikke blant deres syvhundretusen bind.

Vår skuffelse må ha vært påtagelig, for bibliotekarens blasse blikk fikk nå et mildt anstrøk av munterhet: «Men hvis det er slik å forstå at de unge herrer er på jakt etter litteratur om hekseri, kan jeg kanskje likevel være behjelpelig. Kom med meg.»

En åpen heis med skjelvende jerngitter bragte oss ned i kjelleren. Der fulgte vi ham gjennom flere trange passasjer til en opplyst glenne i magasinets labyrint av bokhyller, utstyrt med en høy lesepult og et par stoler. Bibliotekaren ba oss ta plass, forsvant bak en hylle og kom frem med et stort, morkent vellumbind, som han la på lesepulten.

Han blåste seremonielt av støvet, åpnet det og sa «Så gutter, dette er ekte saker; forhørsprotokoller fra hekseprosessene» og begynte å lese.

***

Å gjenfortelle innebærer å henfalle til fiksjonen; vi føyer til detaljer, konstruerer meningsfulle sammenhenger og tillegger enkelthendelser en overdreven betydning. Likevel foretrekker jeg å tro at det var denne tålmodige bibliotekar ved Det Kongelige Bibliotek (som jeg senere aldri har besøkt og derfor smykker med litterære lån) som for all ettertid ga biblioteker og gamle bøker en aura av magi. Sikkert er det ihvertfall at det var møtet med J.R. Hanslets uimotståelige – men akk så imaginære – verk som foranlediger denne artikkel om Det Usynlige Bibliotek.

Det usynlige Bibliotek

De fleste av oss har en eller annen gang jaktet på en bok vi har hørt om og som vi absolutt må ha tak i. Er vi tilstrekkelig iherdig, dukker den opp til slutt, enten fra et biblioteksmagasin eller en bokkasse i et antikvariat.

Det eksisterer imidlertid en egen klasse bøker som vi aldri klarer å finne. De blir henvist til og sitert fra; forfatter, tittel og utgiverår står gjerne oppført i bibliografiene, men likevel er de utilgjengelige, uansett våre anstrengelser. Dette er spesielt ergerlig ettersom bøkene har de mest forlokkende og mystiske titler: «Necronomicon», «Alibiet søker et mord», «Sandboken». De inneholder dessuten ofte oppsiktsvekkende informasjon og banebrytende ideer, skal vi tro dem som har hatt gleden av å lese bøkene.

Disse bøkene tilhører Det Usynlige Bibliotek – samlingen av verk som burde ha eksistert, men som dessverre bare finnes forfatternes fantasiverden.

En av dem som oftest henviser til slike ikke-eksisterende bøker er den argentinske forfatteren J. L. Borges. I forordet til en av sine novellesamlinger gir han denne begrunnelsen:

«Hvorfor skal man bruke tid på å skrive en bok på fem hundre sider når de fleste bøkers hovedidé kan forklares muntlig på fem minutter. Da er det bedre å late som boken allerede eksisterer og skrive et resymé og en kommentar.»

Men det er nok langt mer enn ren latskap som gjør at Borges anmelder bøker fra Det Usynlige Bibliotek. Dette litterære grep gjør ham i stand til på en nesten umerkelig måte å oppheve grensen mellom fiksjon og virkelighet; en av de ting som har gjort ham til den fremste representant for den magiske realisme.

Fra Rabelais til Donald

Henvisning til ikke-eksistrende bøker er imidlertid ikke et nytt virkemiddel i litteraturen. Allerede på 1500-tallet kunne den franske forfatteren Rabelais i sitt verk «Pantagruel» fortelle om det storslåtte bibliotek i klosteret St. Viktor med sine mange vise og nyttige bøker. Han nevner hele 134 av dem, deriblant Bricots «De differentiis soupparum» (Om suppenes variasjoner), Provinisalen av Babbelland, fader Gobbles trebindsverk om baconspising, samt det lærde verk «Ars honeste petandi in societate» (Kunsten å prompe med verdighet på offentlig sted).

På midten av forrige århundre benyttet den engelske historiker og essayist Thomas Carlyle seg av samme knep i sin bok «Sator Resartus», en biografi over tyskeren Dr. Teufelsdröck («Djevelmøkk»), som bl.a. har skrevet om klærnes filosofi. Carlyle siterer fra den oppdiktede doktorens mystiske skrifter og føyer til sine egne kommentarer.

Mange av oss har imidlertid stiftet bekjentskap med imaginære verk gjennom nyere kilder.

Som de fleste mellom 4 og 40 år vet, er Donald Ducks nevøer Ole, Dole og Doffen medlemmer av Hakkespettkubben. Denne krysning mellom firmurerlosjen og KFUM besitter en oppslagsbok som får Encyclopedia Britannica til å fortone seg som en reiseparlør: Hakkespettboken. Her finnes det informasjon om det meste: Knuteknyting eselpsykologi, fremmed kulturer, brobygging, mytologi, samt hvordan man redder en mann som er blitt bitt i nebbet av en aggressiv skilpadde som ikke vil slippe taket.

I sitt verk «Donaldismen» hevder Jon Gisle at denne lille røde bok er bibelen i Andebys religion, en mysteriekult sentrert rundt ervervelse av Den Umåtelig Store Kunnskap:

«Her er det magi med i spillet, for boken inneholder mye mer enn det vanligvis er praktisk mulig å få inn i en trykksak av så lite format. Den inneholder til enhver tid akkurat det man søker i den. Dette er altså ikke bare et vanlig hellig skrift; Boken er selv av overnaturlig karakter.»

Forbudt og blasfemisk

Svært mange av bøkene i Det Usynlige Bibliotek har overnaturlige egenskaper. Det fleste er imidlertid ikke så uskyldige som Hakkespettboken. Ofte dreier det seg om svartebøker med avskylige besvergelser som kan mane demoniske makter opp fra mørket.

I den amerikanske skrekkforfatteren H. P. Lovecrafts fortellinger føres leserne inn i en sinnrik mytologi han har skapt som bakgrunnsteppe for sine historier:

«Alle mine fortellinger er bygget opp om den fundamentale myte at denne verden engang var bebodd av en annen rase, som praktiserte sort magi og dermed mistet kontrollen, for deretter å bli utdrevet. Disse vesener lever imidlertid stadig på avsidesliggende steder og er parat til nok en gang å ta jorden i besittelse.»

Fremst blant disse «Mektige Gamle» er Cthulhu, som beskrives som et avskyelig sjøuhyre og Azathoth og Yog-Sothoth, kaoskreftenes guddommer.

I mange av historiene nevnes en bok som inneholder besvergelser som kan vekke De Gamle fra sin dvale. Dette forbudte og blasfemiske verk har tittelen «Necronomicon» – De Døde Navns Bok. Det ble skrevet på 700-tallet av den gale araber Abdul Alhazred fra Yemen. Han hadde lært å dyrke Cthulhu og Yog-Sothoth under sitt besøk i Syd-Arabias demoninfiserte ødemark. På sine gamle dager samlet Alhazred sine erfaringer i boken som originalt hadde tittelen «Al Azif».

I 950 ble den oversatt til gresk og gitt sitt nåværende navn. Århundret etter ble den brent etter ordre fra patriarken av Konstantinopel. I 1228 ble den oversatt til latin av en Olaus fra Worms, men endte straks på index etter ordre fra pave Gregor IX. Det originale arabiske manuskript er gått tapt og den siste greske utgave ble ødelagt i den amerikanske byen Salem i 1692 i forbindelse med de omfattende hekse-prosessene der.

I dag eksisterer det noen få eksemplarer av Necronomicon trykket på 15, 16 og 1700-tallet. I de siste år har imidlertid flere forlag utgitt bøker som hevder å være korrekte opptrykk av den forbudte bok.

Forhåpentligvis dreier det seg om rene forfalskninger.

Litterært, min kjære Watson!

Til tross for en jevn strøm av klienter fikk mesterdetektiven Sherlock Holmes også tid til å skrive. Noen av hans litterære produksjon ble også publisert. Hovedsakelig dreier det seg om små monografier om praktiske sider ved detektivarbeidet. Vi kjenner følgende titteler: «Upon the Distinction between the Ashes of the Various Tobaccos» (Om sondringen mellom aske fra ulike tobakkstyper), «A Study of the Influence of a Trade upon the Form of the Hand» (Studium over yrkets innflytelse på håndens form) og «Upon the Tracing of Footsteps, with a few remarks upon the uses of Plaster of Paris as a preserver of imprints» (Om ettersporing av fotavtrykk, med noen anmerkninger om bruken av gips til bevaring av avtrykk).

holmes.jpg

Gjennom hele sin karriere syslet Holmes med tankene om et oppsummerende verk om detektivfaget, et magnum opus med den ambisiøse tittel «The Whole Art of Detection». Dr. Watson forteller oss at han lovet å fullføre verket etter å ha trukket seg tilbake fra sin praksis. Dessverre ble det aldri noe av. I stedet viet Holmes sin pensjonisttilværelse på landstedet ved Sussex Downs til en annen av sine lidenskaper – birøkt. Hans erfaringer resulterte i verket «Practical Handbook of Bee Culture, with Some Observations upon the Segregation of the Queen.» (Praktisk håndbok i birøkt, med noen observasjoner vedrørende isolering av dronningen)

Sherlock Holmes formidable motstander «kriminalitetens Napoleon» professor James Moriarity, har også utgitt flere bøker. Allerede som 21-åring publiserte han et banebrytende verk om binominal-teoremet, noe som nok var ment å vise at det var et av tidens fremste matematiske og filosofiske genier som viet sitt intellekt til forbrytelsen.

Med Teodor Todd i ryggsekken

Også norske romandetektiver har bedrevet forfattervirksomhet. En av de mest produktive er Bernard Borge. Riktignok tilhører mange av hans bøker slett ikke Det Usynlige Bibliotek. «Nattmennesket», «De dødes tjern», «Døde menn går i land» og «Skjult mønster» utkommer i stadig nye opplag og kan anskaffes i nærmeste bokhandel.

Men til tross for populariteten disse bøkene har bragt ham, betrakter forfatteren dem selv nærmest som biprodukter. Det er som skaperen av de «dypt realistiske og urkoselige Teodor Todd-romaner» Borge ønsker å være kjent. Bøkene «Teodor Todd tender en cigarett», «Alibiet søker et mord» og «Tre kvarter før frokost» ble alle mot-tatt med begeistring i pressen og gjorde Borge til «fast leverandør til alle ryggsekker i påskeferien».

todd.jpg

Hvem denne Teodor Todd er, og hva romanene handler om, får vi dessverre lite kjennskap til. (Riktignok ble det på 70-tallet publisert noen kapitler av en Todd-roman i tidsskriftet «Alibi», men vi antar at dette er en parodi og ikke et originalverk.) I «Nattmennesket» anklager Borges venn psykoanalytikeren Bugge ham for å plagiere Alf B. Bryn, Øvre Richter Frich, P. G. Woodehouse, Leslie Charteris og Agatha Christie. Dette skulle tyde på at historiene føyer seg pent inn i tidens kriminallitterære stil, med champagnedrikkende dandydetektiver som overlister frekke gentlemannsforbrytere på herregårder og jaktslott, eller i solfylte småbyidyller.

Litterære labyrinter

J. L. Borges er som nevnt den forfatter som har donert flest bøker til Det Usynlige Bibliotek. I sin første novelle «Veien til Amostaim» gir han et resymé av en oppdiktet indisk kriminalroman med mystiske undertoner. I «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius» oppdager han artikkel i et amerikansk leksikon som beskriver «Uqbar», et ikke-eksisterende rike i Lille-Asia. I «Haven med ganger som forgrener seg» omtales kineseren Ts’ui Pens mystiske fortelling hvor tiden stadig forgrener seg og skaper nye fremtider.

Blant Borges oppdiktede forfattere finnes også en skandinav, svensken Nils Runeberg. I denne teologens bok «Den Hemmeliga Frälsaren» (Lund 1909) blir vi presentert for en helt ny og sensasjonell forståelse av forræderen Judas. For Runeberg er Judasskikkelsen troens største mysterium og den hemmelige nøkkel til Guds frelses-plan:

«Gud forvandlet seg helt og holdent til et menneske, nedsunket i skjensel, et menneske som står foran fortapelsen og avgrunnen. For å frelse oss kunne han ha valgt hvilken som helst av de skjebner historiens mangslungne flettverk er vevet av. Han kunne være Alexander, Pytagoras, Rurik eller Jesus. Han valgte den usleste av alle skjebner. Han ble Judas.»

Dessverre eksisterer ikke den frittenkende teologen eller hans oppsiktsvekkende verk, men man kan aldri være trygg på Borges. Noen ganger er både forfatter og bok oppdiktet, andre ganger er det bare boken som ikke eksisterer. Det hender også at man finner verket det henviser til. Sidene det siteres fra leter man imidlertid forgjeves etter.

Har man tilstrekkelig lenge virret rundt i magikeren fra Buenos Aires litterære labyrinter er det lite som kan overraske en. Kanskje man en dag likevel finner et støvete eksemplar av Runebergs blasfemiske bok i en antikvariatshylle. Eller et slitt gotisk bind med tittelen «Necronomicon».

Eller hvorfor ikke; en hendig lommeutgave av selveste Hakkespettboken.

Ti ikke-eksisterende bøker:

1. De Capreolis cum chardoneta comedenis, tempore papali ab Ecclesia in-ter¬dicto. av Pasqulli, doctoris marmorei.
Marmordoktoren Pasquillis verk «At det er tillatt å spise kje med artisjokk under den pavelige faste forordnet av kirken » er en av de 134 imaginære bøker som befinner seg i St. Viktors klosterbibliotek ifølge Rabelais «Pantagruel» (1532).

2. Upon the Polyphonic Motetts of Lassus av Sherlock Holmes.
Holmes har også gitt sitt bidrag til musikkhistorien gjennom dette lille hefte om den nederlandske 1500-talls komponisten Orlando di Lasso.

Tittelen avslører imidlertid at detektivens kunnskaper på området later til å være av en mer praktisk enn teoretisk art. Motetter er nemlig korte kirkelige korverk hvor det inngår i selve definisjonen at de er polyfone, dvs. flerstemmige. Den godeste Holmes har derved lagt smør på flesk, noe han neppe har tilgitt seg selv, tatt hans pedantiske natur i betraktning.

3. Vigiliæ Mortuorum secundum Corum Ecclesiæ Magunti-næ
I Edgar Allan Poes berømte skrekknovelle «Huset Ushers Fall» forteller han at den hjemsøkte og plagede Rodrick Usher finner trøst og tilflukt i litteraturen. Han nevner bl.a. Holbergs «Niels Klim», Swedenborgs «Himmel og Helvete», Machiavellis «Belphegor» samt ritualboken til en glemt kirke, formodentlig en middelaldersk kjetterbevegelse.

4. Hansard’s Guide to Refreshing Sleep (bind 1 – 19)
Denne voluminøse veiledning til forfriskende søvn befant seg i Charles Dickens hjem. For å dekke treverket på en vegg limte han opp en rekke falske bokrygger og moret seg med å gi bøkene absurde titler. Det er kanskje ikke uten betydning at Hansard var forlaget som utga referatene fra de engelske parlamentsdebattene. Av andre banebrytende verk Dickens kunne skryte av å være eneste eier av er «Modern Warfare» av general Tom Thumb, kallenavnet til den amerikanske dvergen Charles Sherwood Stratton som på et Londonbesøk fikk foretrede for dronning Victoria.

5. Das Verbrechen als Erløsung av Kai Bugge
Den virkelige detektiv i Bernard Borges romaner er psykoanalytikeren Kai Bugge, som i motsetning til sin mer overfladiske krimalforfatter-venn har han et helt annet og mer dyptpløyende forhold til kriminalitet. Han psykoanalytiske betraktninger om forbrytelsens vesen er oppsummert i boken «Forbrytelse som forløsning». Dessverre eksisterer ikke dette banebrytende verk lenger, ettersom det ble beslaglagt og brent på nazistenes store autodafé for smusslitteratur i 1933.

6. Unaussprechlichen Kulten av von Junzt
H. P. Lovecraft nevner ofte Necronomicon sammen med andre verk med nesten like makabert innhold. Blant disse er von Junzts oversikt over «uutsigelige kulter» fra 1840. En av Lovecrafts elever, Robert T. Howard, kan fortelle oss at de fleste ek-semplarer av boken ble brent av skrekkslagne eiere da von Junzt ble funnet kvalt i sitt studerkammer som var boltet fra innsiden kort tid etter hjemkomsten fra Mongolia.

Ett eksemplar må imidlertid ha funnet veien til Norge, ettersom den forekommer i bibliografien til historikeren Øystein Sørensens bok «Døden på Reperbahn – Skandaler i skandinaviske kongehus».

7. The Seven Minutes av J. J. Jadway.
Denne 171 sider lange forbudte romanen forekommer i Irving Wallaces roman som også heter «Syv minutter». Ifølge Wallace tilhører den «the stream of consiusness»-genren og inneholder tankene til en kvinne under et syv minutters samleie med en ukjent mann.

8. All Of Them Witches av J. R. Hanslet
Verket forekommer i Ira Levins skrekkroman «Rosmarys Baby», filmatisert av Ro-man Polanski.

Rosemary (i filmen spilt av Mia Farrow) har fått det sorte skinninbundene verket av en venn som straks etter omkommer under mystiske omstendigheter. «All of Them Witches», publisert i 1933, gir er en oversikt over beryktede satanister i gjennom tidene. Blant navn som Gilles de Rais, Thomas Weir og Alister Crowley, forekommer også Steven Marcato, sønn av den fremste djevledyrker i moderne tid – et navn Rosemarys venn har understreket. Ved hjelp av brikkene i et scrabble-spill oppdager hun at det er et anagram for navnet til den omtenksomme gamle mannen i naboleiligheten, Roman Castevet.

9. Sandboken
Den argentinske forfatteren J. L. Borges kjøpte Sandboken av en omreisende bibelselger fra Orknøyene som kom over den i India. Sidene er tospaltet og inndelt i vers. På omslaget står det, «Holy Writ, Bombay».

Sandboken er imidlertid ingen indisk bibeloversettelse, men et ukjent og fryktelig verk: Boken har fått sin tittel fordi hverken den eller sanden har begynnelse eller slutt. Legger man hånden på tittelbladet og prøver å sette tommelen på første side, dukket det alltid flere sider opp. Etter en innledende begeistring konkluderer Borges med at boken er en marerittaktig gjenstand som besudler virkeligheten ved sin eksistens. Han beslutter seg for å gjemme den bort i Nasjonalbibliotekets arkiv. Der ligger den fortsatt.

10. Den Onde Slekt av Evind Skrømt.
Boken forekommer i Erik Erfjords lite påaktede kriminalroman «Lukemborgs Hovmester».

Pseudonymet Eivind Skrømts fortelling handler om en religiøs fanatiker og barnemorder som har misforstått evangeliene i den grad at han tror Herodes handler etter Guds vilje da han drepte guttebarna i Betlehem. Kongen gjentar rett og slett Herrens egen utryddelse av de førstefødte i Egypt. I morderens forvirrede sinn blir Jesu korsfestelse fullbyrdelsen av barnemassakren; Jesus unnslapp jo Herodes og var dermed den eneste gjenlevende i sin slekt. Nå vil morderen etter Guds befaling fortsette der Herodes slapp og går i gang med å kvele smågutter på Oslos vestkant.

(Første versjon av denne artikkelen ble publisert Biblioteca Obscura i 1996. Mesteparten av denne versjonen er trykket i Skepsis nr. 8 1998. Alle bildene er laget av Terje Emberland, og er kun et utvalg av illustrasjonene til andre versjon. Terje Emberland er forsker ved Holocaustsenteret, Universitetet i Oslo.)