Det var en gang …

Publisert: 06.07.2014 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det var en gang et land langt oppe i nord. I det landet, som mange andre land, bodde det en prinsesse. Denne prinssen var veldig glad i å fortelle eventyr til små barn. Hvert eneste år dro hun rundt i hele kongeriket og fortalte eventyr til barna. Barna ble glade, og hun var glad, og alle var vel tilfreds.

Men en dag ble prinsessen lei av å fortelle eventyr bare til barn. Hun ville fortelle eventyr til voksne også.

Av Christopher D. Norderhaug

Og en vakker dag begynte hun med nettopp det. Før noen visste ordet av det begynte prinsessen å fortelle eventyr til både store og små, om å snakke med hester, med engler og med døde mennesker. Hun fortalte om å føle på auraer og englefjær som falt fra himmelen. Men nå sluttet prinsessen å si at det var eventyr, nå sa prinsessen at det var sant.

I alle var det en slags sant. Akkurat hvordan det var sant, kom an på hvem og når. Det var litt mer eventyr-sant når slemme mennesker stilte spørsmål.

For ikke alle var like snille med prinsessen. Helt på den andre siden av havet i et helt annet land bodde det en tryllekunstner. Han trodde ikke på fortellingene til prinsessen, og sa at om prinsessen kunne bevise noe som helst av det hun fortalte om, så skulle han gi henne en million dollar. Men hver gang noen sa dette til prinsessen så ble hun målbundet.

Mange tenkte at prinsessen ikke trengte pengene, og at det var derfor hun ble stille. Men i kongeriket der prinsessen bor, der er hun høy beskytter av flere forbund som alltid trenger penger. Som for eksempel: Foreningen for Muskelsyke, Norges Blindeforbund, Norges Døveforbund, Norsk Epilepsiforbund, Norsk Revmatikerforbund, Ridderrennet og Special Olympics Norge. Så om prinsessen ikke trenger pengene selv, så hadde hun nok av organisasjoner som trenger mer enn en liten slant.

Og snipp snapp snute … nei, så lenge prinsessen forteller eventyr og kaller det sant, uten å vise at det faktisk er det, så blir aldri eventyret helt ute.

Vi foreslår å legge en virkelighetens ert til lagene med åndelig dun for å sjekke ikke om det er «en virkelig prinsesse», men hva som er virkelig.

Foreningen Skepsis innser at kommunikasjon med døde er en kinkig sak for prinsessen, siden kirken gir så klart utrykk for at de misliker slikt. Kommunikasjon med engler er også lite målbart, og siden de tydeligvis ikke er så kristelige kan det fort bli en litt betent sak i samme henseende. (Men vi tester fortsatt gjerne “englefjærene”.)

Prinsessen gir imidlertid “readinger”, og om de foregir seg å si noe presis, er det enkelt å teste. Og “dyretelepati” er prinsipielt også enkelt å sette opp tester for. Om prinsessen evner å snakke med hester eller andre dyr, så kan Skepsis i samarbeid med relevante fagmiljø stille seg tilgjengelig for å få testet dette.

Det kunne jo også i større grad rettferdiggjort billettprisene – utover verdien av sjansen for å få oppmerksomhet fra noen med høy kjendisappell – når prinsessen snart entrer scenen med en av de virkelig store innen temaet “å snakke med de døde”. I alle fall late som om. Lisa Williams vil heller ikke la seg teste under kontrollerte betingelser.

Skepsis har anledning til å foreta førsterunde-tester på vegne av Randis Million Dollar Challenge. Den internasjonale businessen er kanskje stor nok til at det ikke monner så mye, men det er nok av veldedige formål å donere ekstra penger til. For prinsessen står hjertesakene i kø, samtidig som hun vil kunne vise både at hun innestår for sine ord og stoppe munnen på oss kritikere.

Vi kan prøve å si det med eventyrene: «Kjære, vakre, vene, søte, snille, [i]gode[/i] deg …»

Vi forventer som vanlig ingenting. Som pannekaka er vi redd noen bare triller sin vei.

Men det [i]hadde[/i] vært trivelig med et ordentlig svar, for en gangs skyld.