Dette har vi da sett før…

Publisert: 03.11.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

pentagram.jpeg Vi har vært innom satanismepaniske dissosiasjonsterapeuter av det nokså sprø slaget her én og annen gang tidligere.

Men hvorfor gi seg, bare fordi gjensynet gjør vondt? Tross alt, folkens: Vi har dem her i landet også. De bare gjemmer seg midlertidig bort. Så vi kan godt illustrere noe av problemet (nok en gang) med følgende aktuelle sak:

She was a deeply disturbed woman who claimed her parents began torturing her as an infant. Both of her brothers reportedly committed suicide. She had multiple personalities. She drew pictures of a house in Canada where she thought she underwent government mind-control experiments. And she feared a satanic cult was trying to control her with lasers.

But whenever the troubled woman expressed doubts about her lurid delusions, her psychologist, Suzanne James, told her she was «in denial» and encouraged her to concoct even crazier theories, state investigators concluded. Without a shred of proof, James believed it all. The St. Cloud psychologist even provided dark sunglasses to shield her client from the cult’s lasers.

Det høres alt sammen kjent ut. Fortvilet pasient, misdiagnostisert med den ekstremt tvilsomme diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse, utvikler komplekse og bisarre vrangforestillinger. Men terapeuten blir så sugd opp i alt dette «spennende» og «viktige» at det ikke er rom for å tenke rasjonelt eller hjelpe pasienten til det samme. Isteden sendes følgende budskap: «Ja, kjære deg, satanistene prøver virkelig å kontrollere tankene dine med laserstråler.»

At «behandleren» virkelig tror sånt, har vi sett eksempler på mange ganger. For eksempel gikk det panikk på én klinikk, der de innbilte seg at satanistene gasset klinikken og at de alle ville bli drept.

Utledd, ja. Saksøkt for feilbehandling? Definitivt.

Drept? Ikke så langt.

Heller ikke terapeuten i denne historien, selv om hun var så absorbert i egne fantasier at hun trodde så ville skje.

For å komme tilbake til saken (les gjerne hele artikkelen), følger den med deprimerende konsistens et 1980-tallsmønster. Egne fantasier blir tilskrevet pasienten, kritiske stemmer utenfra blir oversett helt. Terapeuten graver etter «minner» av verre og verre karakter, sjekker ingenting mot noe som ligner virkelighet, tar ikke nei for et svar, stopper forsøk på å tenke kritisk, får det for seg at pasienten skal gjennom et «kultbryllup» med «djevelen» ved en bestemt alder, sørger derfor for å holde henne skjult på et hotell for å unngå kidnapping.

Terapeuten mister med andre ord generelt hodet. Og heller ikke denne gang manifesterte det seg noen hjernevaskende, CIA/regjerings-styrt satanistisk, hjernevaskende sammensvergelse.

Hva blir resultatet for pasientene når terapeuten så til de grader går opp i jakten på skjult ondskap? Noen har rapportert om utvikling av hjelpeløs redsel for å bevege seg utendørs, for å svare på telefon (noen kunne komme til å bruke et kodeord som hadde programmert dem til selvskading, selvmord, mord…), for å bli forgiftet, for tusen hverdagslige ting.

I denne saken noe mer alminnelig, suicidale tanker og avhengighet:

Instead of helping her client get better, the board said, James made her sicker, fostering a state of unhealthy dependence that made it virtually impossible for the client to function independently.

Resultatet kommer ikke sjelden ut omtrent som Pat Burgus under behandlingen: «Uten denne behandlingen ville jeg ikke vært i live.»

Historien deretter viste noe ganske annet. Men den lærdommen virker ikke å ha sunket så godt inn som noen trodde den ville.

(Takk til Amina Lap for tips.)