damien.jpgDagen kommer. Les tegnene rundt deg: Antikrists dag, den 6.6.06 er rett rundt hjørnet. Det kommer bare hvert hundrede år, skriver pressen, og slikt må da være en anledning for djeveldyrkere overalt? Det er i alle fall en Helvetes markedsføringsanledning, som de må ha tenkt da de skulle lansere ”Omen” på nytt. Her får du noen små drypp om dyrets tall, merke og lokal frykt.

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 3.6.2006)


I begynnelsen av mai måned fikk jeg en litt rar forespørsel: Stemte det at folk gikk rundt og ventet på Antikrists tilbakekomst den 6.6.2006? Var det ikke sånn at mange var engstelige nå?

På meg virket det litt merkelig, ettersom jeg ikke kunne huske å ha sett noe særlig tegn til slik angst. Men jo nærmere vi har kommet datoen, desto flere slike historier og spørsmål har kommet. Britiske kvinner skal visstnok være engstelige for at de føder Antikrist om de har termin den 6.juni. Nederlandske par står i kø for å gifte seg på datoen. Og norske kvinner og menn skal gå vakt rundt kirkene for å passe på at ikke Black Metal-”satanismen” vender tilbake fra de døde.

Jeg ønsker dem alle til lykke. Ikke bare de gravide og de gifteklare, men også kirkevokterne. Det gjør satanister også. Som den danske satanisten Amina Lap så utmerket har gitt uttrykk for: Kirkebrennere og vandaler er uhyre sjelden satanister, men det er satanistene som ender opp med dårlig(ere) rykte når fulle fjortenåringer velter gravstøtter eller tenner på kirker.

Amina Lap hadde også en annen utmerket betraktning: Dette er populærkulturen som spiller tilbake til religionen. Oppstyret rundt ”666” er et strålende eksempel på hvordan populærkulturen spiller tilbake til organisert religion, hvordan løsrevne tegn og fortellingselementer fra mytologier flyter rundt i det offentlige rom.

For den angivelige (og tilsynelatende etter hvert reelle) frykten for at den 6.6.06 skulle være datoen for Antikrists komme, er ikke i utgangspunktet en religiøs forventning. Den hører hjemme i markedsføringen for årets remake av skrekkfilmen ”The Omen”, der det morderiske sjarmtrollet Damien nettopp er Antikrist og djevelens sønn. Det behøver ikke være noen lang vei fra markedsføringen av filmen til hyppige spørsmål, ettersom moderne spekulasjon i tall, datoer og tegn i tiden skapes meget hurtig.

Det hjelper at man har flere godt innarbeidete tradisjoner å trekke veksler på. Tallsekvensen 666 har lang fartstid, men det har etter hva jeg har klart å bringe på det rene ikke vært viktig som dato noen gang tidligere. Derimot har det stort sett handlet om en person.

Hvor stammer ’666’ fra?

Betydningen av tallet 666 er historisk sett hentet fra det som sannsynligvis var en liten krets rundt forfatteren av Johannes Åpenbaring. I åpenbaringsboken heter det at ”Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666” (Joh.Åp. 13:18). Den som har forstand, dvs den som er inneforstått med det samme som forfatteren, forstår umiddelbart hvem dette er snakk om. Men det kan jo være greit å være litt forsiktig, ettersom det ikke er hvem som helst det er snakk om, hverken metafysisk eller mer jordisk.

I religiøs forstand er det tradisjonelt blitt oppfattet som Antikrist, som Jesu motstander i de siste tider. Forfatteren av Johannes Åpenbaring mente at han selv levde i de siste tider, og den jordiske skikkelsen han henviser til, skal i følge rådende visdom være ingen ringere enn den romerske keiser Nero. Med litt omregning basert på tallverdien for de hebraiske bokstavene i navnet Nero Caesar, får man nemlig tallet 666.

Vi kan også finne en annen lesemåte av enkelte tidlige håndskrift av Johannes Åpenbaring, der man kommer ut med tallet 616 (og vi i så fall skulle vært engstelige i januar måned). Selv dette lar seg uproblematisk forene med Nero på hebraisk, og det er flere grunner til at man foretrekker dette forslaget. For det første sto Nero bak noen av de tidligste forfølgelsene av kristne i romerriket, og for det andre var det hardnakkede rykter om at Nero ikke egentlig var død.

Nero var av de keiserne som opplevde opprør mot seg, og historikerne vil ha det til at han begikk selvmord. Men i samtiden var ikke alle like overbevist om det. Få hadde sett liket, og det er ikke så fort gjort å føle seg trygg på at en såpass ubehagelig skikkelse virkelig er død. Det begynte fort å gå rykter om at han hadde rømt østover til allierte, og at han ville komme tilbake igjen. Og det kom faktisk en rekke personer og påsto at de virkelig var Nero, uten at så mange lot seg overbevise.

I Johannes Åpenbaring er nok forfatteren rimelig sikker på at Nero virkelig er død. Problemet er heller at han kommer tilbake fra dødsriket i de siste tider. Og en nyvåknet keiser i den Ondes tjeneste kunne det jo være greit å kjenne igjen, så man unngikk å følge hans skikk og gå fortapt.

Men bare noen tiår senere, var angsten for Nero mindre, og kretsen rundt ”Johannes” var gått i graven. De som hadde ”forstand” var borte. Men på den måten åpnet det seg nye muligheter for å bruke åpenbaringsskriftet til å identifisere jordiske motstandere med djevelens allierte. Der det en gang (sannsynligvis) var slik at man enkelt fulgte etablerte verdier for bokstaver som tall, ble det nå åpnet for mer generell kreativitet. For det var nok gjerne slik at man egentlig visste hvem som var Antikrist, man måtte bare vise forstand til å finne den rette regnemåten, slik at man kunne bevise det.

Dyrets tall i nyere tid

Siden har det ikke vært ende på forslag om hvem som kan være Dyret 666 og hvorfor. For øyeblikket er George Walker Bush jr én av de hete (eller lett lunkne) kandidatene. Bortsett fra mannens utvilsomme begavelse i å forvandle selv gamle beundrere til politiske uvenner, får han den tvilsomme æren fordi antallet bokstaver i hvert av navnene er 6. Og tre ganger 6 blir 666.

Nå kan skarpe betraktere innvende at det vel heller er 6+6+4+2. Men poenget er det samme som i århundrene før: Når du først har en fiende du misliker, så kan du alltid få tallene til å gå opp. Om man må legge til, trekke fra eller hoppe over, spiller egentlig ingen rolle. Hvis antall bokstaver ikke stemmer, prøv å omregne til tallverdi. Bytt alfabet, hopp over vokaler, konsonanter eller regn annenhver. Et sted finnes en kode som passer. (Det enkleste er bare å si at man har regnet ut at navnet, eller hva det er, blir 666. La de interesserte dikte seg en regnemetode selv.)

Tallspekulasjonene har ikke begrenset seg til personer. I åpenbaringsboken står det også at dyrets merke eller tall vil være nødvendig for kjøp og salg. Alle skal måtte ha det på (høyre) hånd eller panne. Tilknytningen til handel gjorde koblingen til strekkoder mulig. Man kan fortsatt finne påstander om at alle strekkoder inneholder tallsekvensen 666.

Med sekulariseringen i kulturen har imidlertid en del religiøse fortellingselementer flyttet seg over i underholdningen. Og djevelen, Antikrist og de siste tider fant et godt feste i gotikken og mer moderne horrorgenre. Derfra tok de også turen over til musikken, hvor band som mine gamle favoritter i Black Sabbath og Iron Maiden har lånt friskt av både monstre og demoner. Deriblant også ”The number of the Beast”. Senere har som alle vet, andre metalgenre gjort enda mer ut av både det ene og andre på det demoniske feltet.

Ikke satanisme

Og det er nok helst derfra nyere norsk engstelse for tallsymbolikken rundt 666 kommer. Satanister av mer ideologisk stripe mangler som regel den entusiasmen for kristne symboler og fortellinger som var så tydelig blant norske kirkebrennere. Den tidlige norske black metal ”satanismen” var i så måte typisk for en destruktiv versjon av det den tyske religionshistorikeren Joachim Schmidt har kalt for reaktiv, paradigmatisk konform satanisme. Man adopterte kristne symbol og fortellinger, og snudde vurderingen av dem på hodet. Resultatet hadde mer til felles med horror-underholdning enn med mer seriøs satanisme.

Nåværende frykt for kirkebranner den 6.6 er basert på å lage et mønster fra én enkelt episode under kirkebrenner-perioden: brannen i Fantoft stavkirke. Også der var oppfinnsomheten stor når det gjaldt å få på plass det siste 6-tallet. Siden det den gang ikke var noe ”06” å legge til, forestilte man seg heller at brannen startet kl.0600 om morgenen.

De som brant kirker var først og fremst ungdom i tenårene. Dette er typisk for reaktiv ”satanisme”/djeveldyrkelse. Derfor kalles slik tenkning også ofte for tenåringssatanisme. Det er også ganske typisk at vandaliserende handlinger begås av ungdommer i midten av tenårene. Aldersspenn fra ca.14 til omtrent 22 er ikke uvanlig, med en fordeling der det blir færre jo eldre aldersgrupper vi snakker om. Det er meget sjelden snakk om store grupper, og sjelden én enkelt gjerningsmann. Som regel er det fra to til tre, relativt tett forbundne ungdommer som handler sammen. Noen ganger driver venner hverandre fremover i en gruppeprosess der det skapes egne normer og et press om å vise tilhørighet og mot.

Ofte er handlingene slett ikke eller i meget liten grad basert på ideologi. Kjedsomhet og virketrang er en motivasjonsfaktor i mange saker som involverer de yngste, og rusbruk er ofte involvert, tilsynelatende oftere jo eldre ungdommer det er snakk om.

Observasjonene over er først og fremst basert på undersøkelser om amerikanske forhold. Det gjør at man ikke bør være for sikker på overføringsverdien, men i de enkeltsaker jeg kjenner fra Norden, er mønsteret omtrent det samme. Forskjellen er kanskje at så mange av de kjente sakene handler om én bestemt subkultur, selv om den i det store og hele ser på kirkegårdsvandaler og kirkebrennere som idioter som ødelegger for andre.

Det som for de fleste er symboler, stil og musikk, er for noen få andre et rop om og en motivasjon for handling. Nettopp denne koblingen, hvor populærkultur blir blodig, anti-religiøst alvor for noen få, gjør at det kanskje ikke er så dumt av kirke og politi å være litt ekstra oppmerksomme den 6.6. Jeg ser imidlertid et problem: ”Blücher-effekten”.

Media som motivator

Medieoppstyret rundt nynazisten ”Erik Blücher” på 1970-tallet kan ha vært en medvirkende årsak til at antallet nynazister vokste i samme periode. De som var tiltrukket av den slags fenomen, ble fenget heller enn frastøtt av dekningen. Skeptikeren og journalisten Kjetil Wiedswang skrev i en gammel Skepsis-publikasjon at pressedebatten rundt spørsmålet som regel endte med at pressen oppfattet at den uansett måtte dekke slike fenomen. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er et etisk dilemma, men pressens oppgave er å gi informasjon.

Det samme gjelder for styret rundt den 6.6. At kirken og politiet er det de kaller litt ekstra på vakt, skaper pressedekning, oppmerksomhet – og attraksjon for dem som måtte være disponert for å tenke at kirkebranner eller vandalisme er en god idé. Slik økt attraksjon slutter neppe den 6.6, selv om vaktholdet gjør det.

Det er nemlig ingen spesiell magi rundt den 6.6 i seg selv. Gimmicken til Omen og utallige bøker, konserter og plateutgivelser har riktignok ført til økt interesse. Det skulle bare mangle om man ikke klarte å gjøre noe morsomt ut av tallkombinasjonen når den først er der. Men ellers er det hverken noen ”satanisk helligdag” eller noen dato av spesiell betydning for andre enn svenskene. De som er spesielt interessert i slike tall, tillegger dagen plutselig betydning, men det går over igjen når dagen er over.

Presseskriveriet om frykten for at ”satanistmiljøet” vil foreta seg noe den datoen er med andre ord noe malplassert. Motivasjonen for slike handlinger ligger i små klikker, deres påfunn og deres indre dynamikk. Det er anledning like mye som noe annet som bestemmer om impuls blir til handling. Derfor er det etter mitt skjønn bare litt mer sannsynlig at en slik liten gruppe vil finne på noe akkurat den 6.6.06 enn at de vil velge en bedre egnet (fri)dag med mindre vakthold.

Hvis og når slikt skulle skje, bør man avvente løsning av saken og fokusere på de som faktisk har begått handlingen. I mellomtiden får vi bare gratulere de som relanserer The Omen med en velbegått reklamegimmick – og svenskene med nasjonaldagen.

Postscript

Det skjer selvfølgelig noe ”satanisk” den 6.6.06 også. Radio Free Satan har en liten natts rock (egentlig natt til 6.6.), og Church of Satan holder satanisk ”høymesse” i San Francisco. Det har like mye med 40-års jublieet å gjøre. Øversteprest Peter Gilmore skriver:

For Satanists, numbers are just numbers, and June 6, 2006 is a day like any other. We are amused by Christians superstitiously being afraid of this number, as well as the date—which is not mentioned in any scriptures. Since we enjoy mocking irrationality in all its forms, we embraced this day to have a celebration of our organization’s freedom from such nonsensical fears.

Dessverre kunne jeg ikke lansere min bok ”Demoner” denne datoen. Men på den like skjebnesvangre datoen 13.6.2006 blir det skummelt på Kjettersk kjeller.