Dommedag er endelig kommet – og du kan kjøpe den i en bokhandel nær deg. Det er selvsagt den nyeste Skepsisboken vi snakker om: Dommedag! Verdens undergang før og nå.
Av Arnfinn Pettersen og Asbjørn Dyrendal (publisert 08.10.2008)
Dommedag er et tema som ikke går av moten. Verden går til stadighet ikke under. Men den skal ganske sikkert snart gjøre det. Hvorfor den skal gå under derimot, det er en ganske annen sak. Det samme er hva som vil skje etterpå.
Forestillingen om en snarlig dommedag er en velkjent modell, som man kan trekke veksler på når katastrofer varsles eller man ønsker å skape panikk. Samtidig er det en konkret hendelse. En hendelse som regelmessig ikke finner sted.
Verden gikk for eksempel ikke under i mai 2008. «Den sanne russisk-ortodokse kirke» – en knøttliten russisk sekt som ventet på at den syndige verden skulle gå under den 28. mai i år – tok feil. De er ikke de første, og de blir ikke de siste.
Historien om den lille gruppen som tilbrakte et halvt år i huler under jorden mens de ventet på dommedag, inneholder nesten alle stereotype ingredienser på en dommedagssekt. Lederen, «profeten» Kuznetsov, var sinnslidende og hadde streng kontroll med medlemmenes liv. Etter å ha vært utsatt for vold og trakassering fra lokalbefolkningen – eller for å si det med profeten: «lokale fylliker» – fikk Kuznetsov befaling om at gruppen skulle søke skjul under jorden frem til dommedag.
Da de gikk i skjul truet de med å sprenge seg i luften om myndighetene – som ble ansett for djevelens håndlangere – forsøkte å ta dem ut. De skjøt mot politiet da de kom med hjelpesendinger. Myndighetene gjorde en utmerket jobb med å holde konfliktnivået nede, og resultatet var at de siste medlemmene forlot hulen den 16. mai. Da hadde deler av en hule forlengst rast sammen og leveforholdene var blitt umulige.
Når de siste forlot hulen var det fordi stanken av levningene til to medlemmer som hadde dødd i løpet av vinteren ble uutholdelig. På tross av all forsiktighet, var utfallet altså tragisk.
Det har det vært mer enn ofte nok for grupper som nærer sterke dommedagsforventninger. Men det er langt fra alltid det ender slik. I denne artikkelsamlingen får man presentert en rekke forskjellige utfall og sosiale prosesser. For selv om det er en del fellestrekk som rettferdiggjør at man klumper hendelser og grupper sammen mellom to permer, er de alle historisk unike fenomener.
Et av de fremste fellestrekkene er en historisk nærsynthet og selvopptatthet. Alle som venter at de siste tider er nå, deler en selvoppfatning om at det er akkurat vår generasjon det hele dreier seg om. Og vi er ikke bare viktige fordi vi er den siste generasjonen: Det er våre konflikter og problemer, vår oppførsel, våre synder og gode gjerninger som kan dreie historiens hjul den siste omdreiningen. «Vi» lager kosmiske sammenhenger basert på lokale konvensjoner og setter oss selv i sentrum for historien.
Utover fellestrekkene vil leseren også møte et stort antall forskjellige forestillinger. Det skyldes tildels at boken opererer med et relativt vidt dommedagsbegrep. Temaet er utvidet til å inkludere beslektede forestillinger om det kommende «tusenårsriket» og alle grupper og forestillinger som blir gruppert under paraplyen «millenarisme» av antropologer og religionsforskere.
Mange tenker seg i utgangspunktet at dette er en typisk kristen forestilling, men lignende forestillinger og bevegelser har oppstått i en lang rekke samfunn og mange religioner. Det er kanskje overraskende for mange at man kan finne parallelle idéer innenfor buddhismen, men som Torkel Brekke påpeker i sin artikkel er det langt fra ubetydelige tanker også her.
Vi finner også slike forventninger utenfor religionens rammer. En slik variant var dommedagsforventningene i forbindelse med den kalde krigen og frykten for atomvinteren. Men få kan observere den kraftigste retorikken rundt global oppvarming uten å se paralleller med religiøse dommedagsforestillinger. Som Tarjei Rønnow påpeker i sin artikkel, er det interessante paralleller mellom miljøbevegelsers moralske retorikk og den religiøse retorikken rundt synd og dom.
Ikke alle som venter på at Jorden skal gjennomgå en snarlig og total forvandling venter at den skal gå under. Noen ser også for seg at vi vil få et åndelig gjennombrudd. De utenomjordiske lander, «vibrasjonsnivået» øker og vi blir alle bedre mennesker. Slike får også litt plass på disse sider, som seg hør og bør.
Dessverre kom spådommene om at verden skal få storfint besøk – et over 3500 km langt romskip – den 14.oktober 2008 for sent for denne boken. Derimot kommer spådommen og alt oppstyret rundt det akkurat i tide til at leserne kan følge med, live, på hvordan spekulasjoner utfolder seg og møter en nesten helt uungåelig skuffelse.
I boken er det likevel først og fremst de tradisjonelle dommedagsforestillingene og -forventningene som står i fokus. Vi følger ideene om dommedag fra middelalderen og frem til vår tid. Bidragsyterne forteller hva folk har trodd på og hvordan de har handlet på bakgrunn av disse forestillingene, og de forsøker å forklare hvordan det hele henger sammen. Hvorfor tror folk på slike idéer? Hva medfører de? Og hvilke sammenhenger står ideene i? Og hva skjer egentlig når verden, slik den har gjort så mange ganger, allikevel ikke går under?
Boken som helhet svarer først og fremst på slike spørsmål ved hjelp av historiske eksempler. De ulike bidragsyterne viser med sine tildels forskjellige svar hvor sammensatt bildet er, og hvilke posisjoner vi finner i forskningen.
Boken er også en advarsel. Planlegger du en lang utdanning? Ikke ta deg bryet. Er du usikker på om du skal ta opp et stort lån? Gjør det, og be om avdragsfrihet i noen år. For skal man tro en rekke ulike new age-grupperinger – og det skal man muligens ikke – er det helt utvilsomt udiskutabelt soleklart at verden går under i 2012. For det har mayaene spådd.
(Du kan lese mer om boken her, og hvis du ikke er medlem – og dermed får tilsendt boken – kan du enten bli det her eller du kan selvfølgelig bestille boken fra forlaget. Da blir de så glade.)
Forfatterpresentasjon
Siden forfatterpresentasjonen ved en feil har falt ut av boken etter Danbolt, gjengir vi den i sin helhet her. Tenk på det som et ekstra ark:
Arne Bugge Amundsen (f.1955) er dr.philos. og professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av en rekke bøker og artikler, blant annet Norsk fritenkerhistorie 1500-1850 (Humanist forlag 2001, sammen med Henning Laugerud), redaktør for flere bøker, blant annet Norges religionshistorie (Universitetsforlaget 2005).
Egil Asprem (f. 1984) er doktorgradsstipendiat i religionsvitenskap ved Universiteit van Amsterdam. Han har skrevet masteravhandling om moderne ritualmagi og en rekke artikler om okkultisme, magi, kabbalah, samtidsreligion og andre emner løst knyttet til vestlig esoterisme.
Torkel Brekke (f. 1970) er dr. philos. og førsteamanuensis i religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet Hva er fundamentalisme (Universitetsforlaget 2007), Kains barn. Religion og vold fra det Gamle testamentet til 11. september (Humanist forlag 2004) og Gud i norsk politikk (Pax 2002). Redaktør for Buddhas fortellinger (Den norske bokklubben 2001).
Gunnar Danbolt (f. 1940) er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Forfatter av blant annet Jeg former, altså er jeg. Om Zdenka Rusovas billedunivers (Fagforlaget 2007), Blikk for bilder. Om tolkning og formidling av billedkunst (Abstrakt forlag 2002) og Vi så hans herlighet (Avenir forlag 2003). Ble i 2007 utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats som kunstformidler.
Asbjørn Dyrendal (f. 1965) er dr. art. og førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU. Forfatter av boken Demoner. Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen (Humanist forlag 2006) og en lang rekke artikler om samtidsreligion og pseudovitenskap. Redaktør for Skepsis.no og medredaktør for Skepsis-antologien Åpent sinn eller høl i hue? (Humanist forlag 2006).
Terje Emberland (f. 1956) er dr. philos., religionshistoriker og forsker ved Holocaust-senteret i Oslo. Tidligere redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist. Forfatter av bøkene Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 (Humanist forlag 2003) og Det ariske idol (sammen med Bernt Rougthvedt, Ascehoug 2004). Medredaktør for Skepsis-antologiene Fyrster i Tåkeland og Konspiranoia (Humanist forlag 2001 og 2003).
Jan Haugland (f. 1968). Bosatt i Bergen. Han vokste opp i Jehovas vitner, men forlot bevegelsen i 1995. Han tok hovedfag i Religionsvitenskap ved UiB og skrev hovedoppgave om en av Jehovas vitners tidlige ledere, Joseph Rutherford. I det sivile liv har han jobbet som programvareutvikler, og i 2008 var han med å starte spillutviklingsselskapet Turbo Tape Games AS.
Geir Lie (f. 1959) er utdannet lektor, med hovedfag i kristendomskunnskap fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Han er forlagsredaktør i Refleks-Publishing og Akademia forlag og har publisert et trettitalls fagartikler, en bibliografi og to bøker om kristenkarismatiske bevegelser, deriblant Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse. Ettbinds oppslagsverk (Refleks-Publishing 2007, 2008).
Arnfinn Pettersen (f. 1969) er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist. Han er utdannet folklorist, har skrevet boken Vampyr! Blogsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003). Fyrster i Tåkeland, Konspiranoia og Åpent sinn eller høl i hue? (Humanist forlag 2001, 2003 og 2006). Skriver bloggen Den Tvilsomme Humanist, på dentvilsommehumanist.blogspot.com.
Tarjei Rønnow (f. 1968) har hovedfag i religionshistorie fra UiO og er i ferd med å avslutte en doktorgrad i religionsvitenskap ved NTNU. Hans forskningsinteresser kretser rundt samtidsreligion, religion og politikk og religionssosiologi. Han har tidligere publisert en rekke artikler om religion og miljøspørsmål.
Jan Ingar Thon (f. 1968) er freelansskribent og forfatter av boken Varulver. Blodtørstige menneskedyr og hårete filmhelter (Humanist forlag 2006). Fast freelanser for Illustrert Vitenskap Historie. Han har skrevet en rekke artikler om historiske og religionshistoriske emner.