Den gang da Kattas «7.sans» fortsatt var en så vag plan at det var lett å si ja til den, var én av de sentrale idéene at det skulle være ordentlige tester til hvert tema. Jeg er ikke sikker på at idéen ble til da Tormod Ingul og jeg var første gang hos dyretolk Astrid Moe, men den gang var det i alle fall hun som foreslo en formell test. Og den hørtes ikke så «ravgæli’ » ut.
Det viste seg imidlertid som ventet å være vanskeligere med en formell protokoll enn det hørtes ut til fra starten.
Jeg skal ikke plage selv de interesserte med detaljene, men la oss si kort at de sylkvasse og presise mirakelberetningene nok ikke er fremkommet på fullt så selvforklarende vis som de kan virke som når de fortelles. Når man sprayer terrenget rundt seg med maskinpistol og maler blinker rundt solide flater etterpå – fra hukommelsen – er det ikke veldig vanskelig å finne noe. Det er verre når man skal spesifisere på forhånd. Da høres det plutselig ikke så imponerende ut med noe som kan gjelde dyr eller mennesker i bokstavelig eller overført forstand i nåtid, fortid eller fremtid.
Det finnes måter å adaptere sånt også til noe som ligner en økologisk valid test.
Det vil i denne sammenhengen si at man tester i forhold til det den angivelige egenskapen ser ut til å predikere, nemlig evnen til å bruke dyrene til å «spå» eierne.
Men det er altså ikke en direkte test av den angivelige telepatisk kontakten med dyrene. Derfor kom den forespurte ekspertisen opp med en test som var mer direkte knyttet til den angivelig telepatiske kontakten.
I korte trekk går den ut på følgende: I en serie på ti situasjoner utsettes ti forskjellige dyr for ti forskjellige, randomiserte og artsuavhengige situasjoner. (For eksempel kan en sau bli belyst med et grønt lys.) Dette tas opp på kamera. Samtidig, i en annen bygning, et annet sted, forsøker fire uavhengige personer (dyretelepaten, en skeptiker, en veterinær, og en representant for «Joe Public») å se for seg hvilket dyr og hvilken aktivitet (for å gi en «baseline»), noe som også fanges på kamera med samme tidsteller.
Dette utgjør første halvdel av testen.
Men den blir ikke gjort. I det minste ikke hvis ikke noen av de andre som bedriver dyretolking klarer å overtale «noen» om at de virkelig gjerne tar testen og at den er verdt å gjennomføre.
I første runde kunne jo lærerne på skolen i Vestfold (alle husker den statsstøttede 3-årige utdanningen i marsvin-meditasjon?) gjerne begynne.
For den saks skyld kunne de bare begynne med å foreslå en test, så kunne man ta diskusjonen derfra. For de bedriver vel aldri «utdanning» i noe de ikke kan selv eller vet hva (eller om) er?
