Bach blomstermedisin benyttes av homeopater, biopater, kinesiologer eller soneterapeuter, for å nevne noen. Det er en blomstrende geskjeft, men basert på hva? Religiøst-medisinsk ugress?

av Grethe Sogn Heggland


Edvard Bach viet sitt liv til blomstene og spekulasjoner omkring sykdommers årsak og helbredelse. Han hylles som frelser og profet, og hans blomstermedisin er populær i alternativmiljøene. «Bach blomstermedisin» benyttes av homeopater, biopater, kinesiologer eller soneterapeuter for å nevne noen. Det er en blomstrende geskjeft, men basert på hva? Religiøst-medisinsk ugress?

Edvard Bach ble født i Mosely, England i 1886 som sønn av en fabrikkeier, men fabrikkarbeide passet ham dårlig. Som ung var han spinkel, blek og sykelig, og foretrakk ensomme vandringer i naturen fremfor lek med kamerater. Han identifiserte seg med de lidende, og følte at hans kall i livet var å hjelpe. Etter å ha arbeidet på sin fars fabrikk i tre år, reiser han ut for å studere medisin. Han begynner ved University College Hospital i London i 1906 og blir ferdigutdannet i 1912.

Bach møter homeopatien

Etter en kort periode med privat praksis går han over i en forskerstilling på sitt gamle sykehus. Han arbeidet som bakteriolog, og skal ifølge biografiene ha fremstilt en influensavaksine som «reddet tusenvis av liv»1, ifølge Lill Granruds hagiografiske fremstilling . Etter en slik stormende suksess kan man undre seg over at han allerede året etter ble «omplassert grunnet store omstillinger på arbeidsplassen». Bach fikk istedet jobb på et homeopatisk sykehus. En mulig årsak kan være Bach uttrykte misnøye med konvensjonell medisin; den klarte jo ikke å redde alle! Han likte heller ikke å «sprøyte disse sykdomsproduktene inn i kroppene», og han var mifornøyd med mangelen på en åndelig dimensjon i behandlingen.

Dette ble formodentlig bedre blant homeopatene. Bach som påstås å ha vært kritisk innstilt til homeopatien blir «omvendt» etter å ha lest noen få sider av Hahnemanns Organon, homeopatiens grunnskrift. Ifølge Hahnemann har ikke sykdom primært en materiell årsak, men skyldes forstyrrelser på det åndelige plan. Tanken fant gjenklang hos Bach som også følger Hahnemann i tanken om at pasienter må behandles individuelt det er nemlig pasienten som skal behandles, ikke sykdommen! Pasienten som person er i fokus ved at personlighetstrekk og «symptomer» hos pasienten kobles til et spesifikt middel, fremfor å blir kategorisert i en bestemt sykdomskategori. Bach får nå inspirasjon til å fremstille sine vaksiner som homeopatiske midler og begynner derfor å utarbeide «psykologiske portretter» til hvert av midlene.

Sykdom-ugress i sjelen?

Psykologiske portretter er faste størrelser, nesten arketyper, som brukes til å identifisere pasienten som type. Pasientintervjuet, hvor pasienten spørres om hele sin livssituasjon skal hjelpe til å idetifisere type, og derved kan man finne rett middel. Noen benytter i tillegg astrologi, pendel og diverse andre «målemetoder». Pasientintervjuet er viktig fordi visse karakteregenskaper ses på som grunnlaget for utviklingen av forskjellige sykdommer.

Sykdommen betyr ingenting, det som teller er hvordan pasienten er merket av sykdommen: Den del av kroppen som er syk kan for blomstermedisineren antyde hvilken type uhensiktmessighet det er tale om. Hånden: feilaktig eller gal handling, foten: manglende støtte til andre, hjernen: manglende kontroll, hjertet: mangel eller overdrivelse eller gal bruk av kjærlighetens forskjellige aspekter, øyet: problemer med å se fremover og forstå sannheten, når den er rett foran deg. På denne måten skal man kunne nå frem til enhver skavanks årsak og natur slik at pasienten skal lære de nødvendige endringer som må foretas. «Hvis du lider af stivhed i leddene eller i lemmerne, kan du på samme måde være sikker på, at der er noget stift i dit sind: at du stramt holder fast på en idé, et princip, måske en konvention, som du ikke burde have.» 2Og ikke bare virker midlene mot stivsinn hos mennesker. Det sies at til og med potteplanter som har gjennomgått en traumatisk opplevelse etter omplanting med hell kan gis noen blomsterdråper i vannet…

Enklere og renere

Men alt er ikke harmoni i Bachs forhold til homeopatien. Blant annet er den for komplisert. Under en kjedelig bankett finner han det første steg mot en forenkling. Han observerer festdeltakernes som formodentlig har det langt morsommere og finner ut at de kan grupperes i syv væremåter. Denne «oppdagelsen» strukturerer resten av hans virksomhet. Han deler hele menneskeheten inn i syv kategorier der væremåte bestemmer alle reaksjonsmønstre; alt fra personlige relasjoner til hvordan man reagerer på sykdom. Disse gruppene kobles sammen med Bachs syv homeopatiske midler, og deres psykologiske portretter. Senere utvider han dette til tolv typer.

Bach er heller ikke fornøyd med fremstillingen av homeopatiske midler. Til tross for at opprinnelige «sykdomsprodukter» er fortynnet i den grad at opprinnelige molekyler knapt finnes er de ikke rene nok for Bach. Tilstrekkelig renhet finner han bare i naturen. Han forlater derfor London for å lete etter urter som kan erstatte de homeopatiske midlene. Men det kan ikke være hva som helst slags urter; han leter etter de som er «plantet av Gud». Bach mener planter finnes i en høyere og lavere orden, der de lavere kan helbrede på et biokjemisk nivå, mens de høyere nivåene helbreder «disharmoni innen det mentale og spirituelle nivå» i mennesket. Det er selvfølgelig urter av den siste typen Bach er ute etter. Han fremstiller snart homeopatiske remedier av slike planter, men selv ikke dette blir «rent nok». Nå slipper han riktignok å bruke sykdomsprodukter, men plantene får ingen skånsom behandling. Han mente at det måtte finnes en enklere, renere og en mer naturlig metode, som ikke ville skade blomstene. For det var ikke selve plantedelen han var ute etter, men plantens helbredende egenskaper som han mente lå i en «åndelig energi».

Det er først når han får øye på duggen som ligger på plantene om morgenen at han har funnet noe som er enkelt og rent nok. Som Paracelsus før ham, kom han til å tenke at planten kanskje hadde overført helbredende energi til duggdråpen. Å samle inn blomsterdugg ble imidlertid for tidkrevende, så han fylte istedet en glassbolle med vann og plukket kronblader (forsiktig) fra urten han mente skulle ha en helbredende effekt. Han samlet blomstene, ved hjelp av et blad fra planten for å unngå berøring av kronbladene slik berøring er forurensende, må vite og la dem forsiktig på vannoverflaten uten å berøre vannet eller ødelegge kronbladene.

Sol og klar himmel

Prosedyren benyttes fortsatt og kalles solmetoden: Blomstene plukkes og glassbollen settes ut en skyfri dag absolutt ingen skyer må skygge for solen når blomstenes energi skal overføres til vannet. Og det må heller ikke være noen strå, busker eller andre ting som kan kaste skygger over bollen, som plasseres i blomsterengen der urten har vokst. Så står den i solen i tre timer. Da skal «energien» fra blomsten være overført til vannet. Når blomstervannet er ferdig, fjernes blomstene forsiktig ved hjelp av et blad fra planten. Deretter helles vannet over i små flasker (10ml) som er fylt halvveis opp med alkohol alkoholen sikrer en ubegrenset holdbarhet. Midlene er nå klare for salg.

Et argument for solmetoden er den skånsomme behandlingen av blomstene, som er viktig for at remediet skal tilfredsstille Bach krav til renhet så vel som hans sarte sinn. Fullt så sart er imidlertid ikke kokemetoden, hvor plantedeler riktignok sankes på en «skånsom» måte, for så å bli presset ned i kokende vann…

Bach fant trettiåtte midler som skulle fange opp hele menneskeheten. Han mente selv at de dekket alle menneskelige egenskaper som kan gi grobunn for sykdom, og at det derfor ikke var nødvendig med flere midler. Midlene fant han ved hjelp av sin egen velutviklete «følsomhet»; han sanset planters helbredende egenskap bare ved å berøre dem.

Sykdom og helbredelse

Midlene ble godt motatt, også blant samtidige homeopater. Bach startet utprøving av remediene på pasienter umiddelbart, og publiserte sine «resultater» i homeopatiske tidsskrifter like hurtig. Og der kunne man lese at midlene virket. Hva var det så de skal virke for? Ifølge Bach er det som nevnt forstyrrelser på det åndelige plan som skaper lidelser av en hver art. I blomstermedisinen tar man utgangspunkt i negative tanker, følelser og et uharmonisk sjelsliv. Målet er å gjøre folk mer positive og harmoniske. Den skal forebygge, lindre og helbrede sykelige tilstander ved å skape mer hele og fullstendige mennesker. «Herved kan sygdom miste sit preg af ’tilfældighed’ og ‘ond skæbne’ og tværtimod blive en udviklingsmulighed, en kilde til indsigt og selverkendelse.»3 Sykdom er nemlig ikke meningsløst, det er et korrektiv fra ingen ringere enn Gud selv, om at man ikke lever som man er satt til å leve. Alle har en oppgave på jorden som skal fullføres, sjelen skal fullkommengjøres. Sykdom er til vårt eget beste, sier Bach, den får oss på rett vei! Og hvis vi «blot retter vores fejl og lever i overensstemmelse med den guddommelige plan, kan ingen sygdom noensinde ramme os.»4

Dette gjelder all sykdom; prinsippene er de samme for akutte og kroniske sykdommer. Strålingsskader etter Tsjernobyl, revmatisme, AIDS, kreft alt skal kunne helbredes med fagre tanker og litt fortynnet blomstervann. Det er ikke bruk for vitenskapelig kunnskap for å behandle folk med blomstermedisin, og det er heller ikke nødvendig å kjenne navn på sykdommen eller lidelsen. Uansett hva du lider av, sier Bach, skyldes det en disharmoni mellom deg selv og det guddommelige i deg selv; at du gjør noe uhensiktmessig, noe galt, som ditt høyere selv prøver å «råde bot på». Sykdommen forsvinner når tanken og handlingen er brakt i orden igjen. Når man har forstått smertens, lidelsens og pinens budskap, da er det ikke lenger noen grunn for sykdommen, og den vil automatisk forsvinne.

Helbredelsens vibrasjoner

Nå skiller Bach seg stadig mer fra homeopatien. De har misforstått, mener han: Sann helbredelse oppnås ikke med å erstatte likt med likt (homeopati), men ved å erstatte det gale med det rette, det onde med det gode, det mørke med det lyse. Legemidlene skal ha en egenskap; de skal kunne frembringe det gode. Hvordan er det så de virker? Jo: «Remedierne hever vores vibrationsonsniveau og åbner vejen til vores spirituelle selv, for at bade vores natur i den positive egenskab, som vi behøver for at skylle det bort der skader os.»5 Midlene bringer oss nærmere vår sjel, det guddommelige i oss. Midlene helbreder ikke ved å angripe sykdommen, men «ved at berige vores vibrationer, i hvis nærvær sygdom smelter bort som sne i solskin.»6

Disse «vibrasjonene» berikes ved inntak av Bachs midler. Man kan bruke et enkelt middel om gangen eller en kombinasjon av opptil seks midler. Man bruker midlene uttynnet, slik at man tar to dråper fra hvert middel i en liten (30 ml), mørk, steril flaske med dråpeteller. En fyller trekvart opp med rent kildevann (eller kokt vann) og en del alkohol eller eplecidereddik. Så er blandingen ferdig til bruk. Når man så skal bruke midlene, tar man fire dråper fra flasken med blandingen. Dråpene skal tas fire ganger om dagen på tom mage. De kan tas direkte på tungen, men i beste homeopatiske tradisjon hevdes virkningen å være best når dråpene er fortynnet. For den som ikke har tilgang til en blomstermedisiner er det allikevel ingen grunn til å fortvile. Et bilde av den rette blomst kan nemlig også virke.

Arvtakerne

Bach konstruerte et totalt system for behandling av alle sykdommer, men fikk selv liten nytte av det. Han ble syk og døde i en alder av bare femti år. Hans etterfølgere har imidlertid kommet opp med en forklaring på dette ubehagelige faktum: Bach hadde fullført sin oppgave på jorden nemlig å oppdage blomstermedisinen og gikk over i en «annen sfære for å fortsette sitt arbeide»7. Bach levde sine siste år i huset «Mount Vernon» i Wales, hvor hans mest ortodokse arvtakere fortsatt holder til, og hvortil «bachianske pilegrimer» strømmer. Herfra utgis hans skrifter, og blomstermedisin sendes ut til hele verden. For medisinene kan ikke lages av hvilke blomster som helst må vite, de må plukkes på de samme enger Bach i sin tid frekventerte og de må komme fra britisk jord! Det heter seg nemlig at Bach selv advarte mot kommende falsknere, som ville prøve å trekke fordeler av hans lære og fremstille «falske remedier». Han skal selv ha ment at det ikke var nødvendig med flere midler, noe Mount Vernons arvtakere holder hardt på.

Det vil slett ikke alle være med på. I dag henter blomster»medisinere» inspirasjon fra alle tenkelige kilder. Noen har motatt budskap om remedier gjennom meditasjon. Andre, nærmere bestemt apostelen Johannes i skikkelse av Shirley Maclaines rådgiver Kevin Ryerson, kanaliserer «urgammel visdom» om blomster fra Atlantis og Lemuria. Norge har også gitt sitt bidrag. I heftet «Universets Blomsteressenser» håper forfatterne at vi «vil ta imot dette som en gave fra universet»8. «Dette» er nye blomstermedisiner som sammen med gode råd av typen «tilgi deg selv og andre» er kanalisert fra en utenomjordisk, guddommelig kraft. Og plantene hjelper ikke bare individet: De skal forandre menneskets bevissthet, slik at hele kloden skal gjennomgå en transformasjon. Veien til frelse er her, og det er blomster! Og det stopper ikke med blomster9. teiner og farger benyttes på tilsvarende måte, etter å ha stått under en skyfri himmel noen timer10. Men disse virker på «andre nivåer» enn blomstermedisinene, så det er nok best å ta dem i tillegg.

Hva blir det neste? Hva med en flaske vann som noen har meditert over, eller et par visdomsord skrevet på håndlaget papir fra India, lagt i en glassbolle med rent kildevann, og plassert på en pyramide i Egypt? Nærmere sannheten og Gud kan man vel ikke komme? Kanskje kommer man nærmere himmelen i fly eller ved å ta heisen opp i en skyskraper, men det kan være at noe krysser den skyfrie himmel. Og lyd fra det moderne samfunn vil vel forstyrre meditasjonen over visdommens helbredende kraft.

Noter

  1. Granrud 1994:14.
  2. Bach, i Petersen 195:50.
  3. Petersen 1995:8
  4. Bach, i Petersen 1995:54.
  5. ibid.:53
  6. ibid.
  7. Ramsell 1991:41.
  8. Ellingsen, Norheim, Ellingsen & Ellingsen (udatert):forord
  9. White 1993
  10. Harvey & Cochrane 1995.

Litteratur