Jeg får iblant høre mirakuløse fortellinger om ekstremt usannsynlige hendelser og helbredelser fra svært oppriktige mennesker. Det er ikke så mye å si til dem, siden det er umulig å slutte noe om det meste på så tynt grunnlag. Anekdoter er som nevnt tusen ganger ikke det samme som vitenskapelige data. De er i beste fall et utgangspunkt for videre undersøkelse.

En måte å gjøre det på er å samle dem.

I løpet av dagen ble jeg påminnet NAFKAMS register for eksepsjonelle sykdomsforløp. Siden det er en base for å samle inn anekdoter, tenkte jeg å skissere to slike som neppe finner sin vei inn i registeret.

Begge er i likhet med mange andre pussige sykdomshistorier nokså greie å belegge men ikke akkurat godt forstått.

Det første dreier seg om X, som fikk diagnostisert en alvorlig kreftsykdom med multiple metastaser og bare måneder igjen å leve. Siden dette var før mirakelkurene vokste på alle trær og han muligens hadde lite tillit til den slags fra før, bestemte han seg for å gå på fylla i stedet.

Noen måneder etter var han helt frisk (med unntak av en del ubehagelig slitasje på lever og noen bedre befestede, dyre og skadelige uvaner).

Den andre, la oss kalle vedkommende Y, beskrev problemet sitt som en gradvis, stadig større svikt i funksjon på vitale organer. Legene forsto det ikke, og hadde ingen kur å tilby. Utsiktene var mørke.

Men relativt plutselig og uten forutgående behandling av hverken skolemedisin eller alternativ behandling, gikk det seg til igjen.

Helbredelsene er, for å si det britisk, ikke særlig godt forstått.

Hvis hvem som helst av disse hadde gått brukt «mirakelkurer», ville slike garantert fått æren. Hvis de hadde vært troende, ville det kjapt (og like forståelig) vært «et mirakel».

Tendensen til å koble på hverandre følgende hendelser til kausale relasjoner – spesielt når utfallet er lite sannsynlig – er robust. Men det at vi ikke har forklart noe til fulle (eller i det hele tatt) betyr bare at vi ikke vet, ikke at noe annet er en mirakelkur eller at et mirakel har funnet sted.

Det eksepsjonelle med forløp som disse, er at det ikke er noe interessant å fortelle med hendelsene «før» som kan knyttes til et påvirket «etter». Vi har ikke noen kulturelt passende fortelling til fravær av intervensjoner som årsak. Dermed blir de heller ikke fortalt eller rapportert annet enn sjelden, privat og som vanlige, om pussige, sykdomshistorier: jeg var syk, så ble jeg frisk.

Eksepsjonelt nok.