«Takk Gud for at vi har en pave som har bestemt seg for å bekjempe djevelen,» sier sjefseksorsist i Vatikanet, fader Gabriele Amorth i Nettavisen i dag. Det skulle vel være en del av jobben, og siden Skepsis ikke sysler med religion i seg selv, skal jeg la det ligge. Derimot kan jeg ikke helt […]
«Takk Gud for at vi har en pave som har bestemt seg for å bekjempe djevelen,» sier sjefseksorsist i Vatikanet, fader Gabriele Amorth i Nettavisen i dag. Det skulle vel være en del av jobben, og siden Skepsis ikke sysler med religion i seg selv, skal jeg la det ligge. Derimot kan jeg ikke helt dy meg for å se litt nærmere på enkelte andre ting i reportasjen, med utgangspunkt i dette utsagnet:
Presten Paolo Scarafoni er foreleser på eksorsismekurset, og han sier interessen for satanisme og det okkulte har økt i takt med at folk har mistet tro på kirken.
– Folk lider og da tror de at å vende seg til djevelen vil redde dem. Vi blir bombardert med etterspørsler om eksorsisme, sier Scarafoni.
Nå er det sjelden at okkultisme eller satanisme oppfordrer til å henvende seg til djevelen for å bli reddet. Og de som vil ha en eksorsisme streifer meg nok å vise en viss tillit til kirken tross alt. Dermed skulle man som det minste tro at det nok var snakk om to forskjellige populasjoner.
Og minst én av dem er neppe særlig stor.
Det er lite som kommer ut om italiensk satanisme, men det lille jeg har sett (en artikkel til en vitenskapelig antologi som kommer neste år) tyder ikke på at det er noe videre å snakke om heller. Derimot har man tilsynelatende litt for mange av elementene fra satanismepanikken på plass, ikke minst en overdrevent vaktsom kirke.
De har utvilsomt rett i at det forekommer en økende interesse for det de kaller «det okkulte» og at det for kirken er synonymt med noe som er infestert med et visst fantasivesens nærvær. Desverre later det også til at det fører til den samme forflating av tenkningen som det gjorde under satanismepanikken andre steder: Fordi alt mulig rart av nye religioner og populærkultur blir satt i forbindelse med djevelen, blir det lett slått sammen som «satanisme»:
The Vatican is particularly concerned that young people are being exposed to the influence of Satanic sects through rock music and the Internet.
Nå er det Daily Mail som skriver dette, ikke Vatikanet, men den samme kjeden av feilaktig sammenslåtte fenomen kom opp gjentatte ganger under satanismepanikkene. Og den kom definitivt ikke bare fra massemedia.
I litt mer nøkterne termer er det ikke – utenfor Italia i alle fall – kjent noen særlige tilfeller av «satanistisk sekter». En og annen organisasjon finnes, men de fleste av dem er svært løse sammenslutninger. Nå kjenner jeg ikke antallet satanister i Italia – det får jeg forhåpentlig gode anslag på i året som kommer – men her er noen tall fra folketellingsdata i den engelsktalende verden i 2001:
New Zealand: 891 (ned fra 904 i 1996)
Australia: 1798 (ned fra 2091 i 1996)
Canada: 850
England & Wales: 1525 (til sammenligning svarte 390 127 «Jedi Knight», se ellers Vexen Crabtrees kommentar)
For USA fantes ingen tall i Jim Lewis oversiktsartikkel over medlemmer i nye religiøse bevegelser. Det er ingen grunn til å tro at antallet er i nærheten av én promille av befolkningen.
En så stor og tung organisasjon som den romersk-katolske kirke bør da være i stand til å holde en litt mer nøktern tone, heller enn å gjenta alle feilene fra forrige runde med hysterisk satanpanikk.
Da er det mer fortrøstningsfullt å lese Sarah Azmeh Rasmussens nøkterne møte med julens redningsdemoner.